Dag Seierstad

Demokrati i krise

Blogg| Europa| Gjeld Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Dag Seierstad

Dag Seierstad

Dag Seierstad sitter i Attacs fagråd og er fagrådgiver i EU og EØS-spørsmål for SV.
Dag Seierstad

Siste innlegg fra Dag Seierstad (se alle)

“Six pack”-lover, europeisk semester, euro-pluss-pakt, fiskalpakt – hva er nå det?

EU-makta i Brussel og Frankfurt har, sammen med IMF, i over fire år stått fram med krav om stadig hardere kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, lønninger, pensjoner, sosialhjelp og offentlige tjenester generelt.

Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeids- og samfunnsliv.

Dette overvåkings- og styringssystemet skyver systematisk demokratiske hensyn til side.

De enkelte elementene i dette systemet har navn som få EU-borgere forbinder noe med: “six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.

“Six pack”-lovverket ble vedtatt i september 2011. Det dreier seg om seks lover som underkaster statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene (28 når Kroatia blir medlem 1. juli) nøye kontroll – og som bøtelegger regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.

Forslag til statsbudsjett skal godkjennes av EU-kommisjonen og av EU-rådet (der regjeringene møter med sine finansministre) før de blir kjent for det nasjonale parlamentet.

Fiskalpakten ble vedtatt i mars 2012. Den innfører en automatisk straffemekanisme som rammer land som bryter de nye stramme reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det er overlatt til EU-kommisjonen å utforme straffemetoden uten å blande regjeringene inn i hvordan straffemetoden skal være.

Ingen av disse reglene blir lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det, og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri blitt vedtatt.

Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning “med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene” (Art. 3.2) Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. Disse ordningene er problematiske nok. Men gjennom fiskalpakten tillegges EU-kommisjonen myndighet som ikke er underlagt noen kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.

Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen på viktige områder, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som mange har sagt det: Det markedsliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det politiske demokratiet.

En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og er kanskje en forutsetning for at en håpløst konstruert valutaunion skulle kunne fungere. Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.

Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle motforestillinger om nasjonal budsjettsuverenitet og ved å tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktatgrunnlag og institusjoner.

Den krisepolitikken som EU i praksis fører, er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land må bøye seg for kuttkrav fra den såkalte “troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Det skjer uten at det gis innsyn i hvordan beslutningene tas. Velgerne stilles enda fjernere fra de beslutningene som tas.

Kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Kypros har vært nødt til å ta imot “hjelpepakker” som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna. Det var dels fordi “hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd var så høy at den ikke lot seg betjene – og det var dels fordi låna forutsatte underkastelse under et detaljert kuttprogram med frister for gjennomføring kvartal for kvartal.

Denne formen for “overvåkt demokrati” begrunnes med at det er eneste utvei ut av krisa. Men det forutsetter at kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO, Euro-LO, OECD og et stadig mer angrende IMF.

Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.

Dette har ført til at tilliten mellom velgere og politikere er på et lavmål i de fleste land. Det viser bl.a. EUs eget Eurobarometer. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake “bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, og mest grunnleggende: om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Da skaper det uro når polikerne skyver redningshorisonten stadig lenger ut i tid.

I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som talerør for ytre instanser, for regjeringene i større og mektigere land, for EU og for IMF. Regjeringene står i stigende grad for en politikk der de må overhøre innenlandske hensyn og krav. Eller som Jean-Claude Juncker, mangeårig leder for eurosonens finansministre, sa det i 2010: «Vi vet alle hva som trengs, men vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt hvis vi sier det.»

Det har f.eks. ikke skjedd noe med de bankene “som var for store til å gå under” høsten 2008. De vil være “for store” til å slås konkurs også i 2013. De kommer derfor i enhver bankkrise til å sette regjeringer, parlamenter og velgere under press for at de må berges – uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og levekåra for folk flest.

Innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 16. juni 2013.