EU trapper opp kampen mot egne og andres skatteparadis.
Gigantselskaper som Apple, Google, Amazon, Starbucks er betaler nesten ingenting i skatt. Felles for alle er at de gjennom mange år har klart å flytte overskuddet bort fra der pengene tjenes, til andre land. Og felles for landene som mottar dette overskuddet er at de tilbyr en kombinasjon av hemmelighold og lav skatt.
Også i Norge er sporene tydelige: multinasjonale selskaper betaler 30% mindre skatt enn nasjonale. 6 av 10 selskaper betaler ikke skatt overhodet. Økokrim har gjort en trusselvurdering av hvilke former for økonomisk kriminalitet som utgjør den største trusselen mot samfunn og demokrati. Skatteunndragelser troner helt på toppen av kåringen.
Det siste året har internasjonale fora som OECD, G20 og G8 hatt selskapers kunstige overskuddsflytting høyt på agendaen. Men prosessene i slik overnasjonale fora er dømt til å gå sakte. Her vedtas ingen bindende regler, men statsråder vender hjem fra toppmøtene med en mer eller mindre vag handlingsplan. Det er derfor interessant å se på hvilke krefter EU setter inn i denne kampen, og om de lykkes med å innføre bindende åpenhet i egne medlemsland. Flere av de viktigste skatteparadisene i verden er nettopp EU-land: Østerrike, Luxembourg, Nederland, Storbritannia og Irland.
For å hindre overskuddsflytting trenger vi to former for åpenhet: åpenhet i skatteparadisene og åpenhet i selskapene.
Åpenhet i skatteparadis innebærer at andre land skal få innsyn i om deres lands innbyggere eller selskap har gjemt unna penger der. For å få dette til må skatteparadisene begynne å registrere hvem som er de egentlige eierne bak selskap. Altså menneskene av kjøtt og blod som til syvende og sist utøver kontroll over selskapet. Da kan det ikke tillates å bare oppgi et annet selskap som daglig leder.
Et kanskje større problem er de juridiske konstruksjonene som ikke registreres i det hele tatt, såkalte truster. Disse har gjerne tre ulike eiere: én som har satt inn pengene (settlor), én som forvalter dem (trustee), og én som mottar pengene (beneficiary). Ofte vil det bare være mulig å finne ut hvem trusteen er. Men det hjelper ikke stort, for dette er ofte en advokat med taushetsplikt.
EU er nå i gang med å revidere Hvitvaskingsdirektivet. Dette direktivet gir blant andre banker, revisorer og advokater plikt til å rapportere til myndighetene om de mistenker at en transaksjon er knyttet til hvitvasking eller terrorfinansiering. Denne rapporteringsplikten skal sannsynligvis nå utvides til også å gjelde mistanker om skatteunndragelser. Altså gjøre skatt til en såkalt primærforbrytelse, eller predicate crime, slik som det allerede praktiseres i Norge.
Men det hjelper fint lite å rapportere inn mistenkelige pengeoverføringer hvis vi ikke vet hvem som har overført pengene. Alle land må kreve at alle selskap og truster registreres i et offentlig register, der det tydelig fremkommer hvem som egentlig eier og kontrollerer dem. Det er fremdeles usikkert om dette blir en del av det reviderte direktivet. Heller ikke vårt eget Brønnøysundregister registrerer egentlige eiere i dag. Banker tillater også såkalte nominerte eiere (nominees). En slik eier kan være en annen bank, og flere ledd med banker etter det. I praksis er det umulig å finne ut hvem som er den egentlige eieren i enden av lista.
Når eierne er kjent vil det være mulig å få plass alle skattemyndigheters våte drøm: automatisk utveksling av informasjon mellom land. EU har kommet lengre enn de fleste gjennom sitt Sparedirektivt. Dette gjør at for eksempel Irland må gi informasjon til Tyskland om tyskere som har plassert pengene sine i irske banker og tjent renter der.
Men automatisk utveksling må også gjelde for selskaper, ikke bare enkeltpersoner. Og utvides utenfor EU. I sommer forpliktet EU og flere andre land seg til å utvikle en global plattform som skal gjøre det mulig å utveksle informasjon mellom land. De tekniske utfordringene står i kø, men motivasjonen for å hente inn skjulte skattekroner synes stor i et finanskriserammet Europa. Nøden kan vise seg å være den sterkeste drivkraften for å få til mer åpenhet.
Åpenhet i selskaper kan enkelt oppnås gjennom land-for-land-rapportering. Dette gjør at selskaper må opplyse om hvor mye de skatter og tjener i hvert enkelt land de opererer i. Vi må også vite antall ansatte i alle land og hele selskapsstrukturen. Da vil vi kunne se hvor verdiskapingen faktisk skjer. Hvis et selskap har ingen ansatte i Singapore, men milliardoverskudd, kan det gi et viktig verktøy for å finne ut om overskudd har blitt flyttet kunstig fra andre land.
EU kommer til å innføre en enklere form for slik rapportering gjennom regnskaps- og åpenhetsdirektiver. Selskap må da rapportere hvilke betalinger de gjør til myndigheter i alle land, og det blir et viktig verktøy for å avdekke korrupsjon.
Men dette må utvides med informasjon om inntekter, ansatte og selskapsstruktur hvis det skal bli mulig å bruke rapportering som et verktøy mot skattesnusk. Finansminister Sigbjørn Johnsen skal på plass slik rapportering for selskaper som opererer i Norge innen 1. januar 2014. Et norsk vedtak som slik går lengre enn EU, vil kunne påvirke EU til å utvide sin rapportering når det skal revideres om få år.
Et mer rettferdig skattesystem
Land-for land rapportering er også nøkkelen til å lage et mer rettferdig skattesystem. Rapporteringen vil gjøre det mulig å måle hvor mye verdiskaping som skjer i hvert enkelt land. Selskapets globale overskudd kan da fordeles til de landene der pengene skapes og tjenes. Et skatteparadis, som ikke har ansatte, kontorer eller salgsinntekter fra virksomheten, vil heller ikke får noe av overskuddet. En slik måte å se et selskap på, som en enhet under felles kontroll, gjør at skattemyndigheter kan se helt bort fra kreative og fiktive selskapskonstruksjoner og komplekse internprisingssystemer.
EU har lenge jobbet med å utvikle en slik enhetlig tilnærming til skatteleggingen, gjennom CCCTB (common consolidated corporate tax base). Per dags dato ser det ikke ut til at EU-landene vil klare å bli enige om hvordan de ulike faktorene som måler verdiskapingen skal vektes. Men CCCTB har vært til inspirasjon og det forskes nå på enhetlig skattelegging, blant annet gjennom ICTD (International Centre for Tax and Development) som er delvis finansiert av Norad. Enhetlig skattelegging har lenge vært bruk mellom delstater i USA.
Eierskap og selskapsinformasjon må bli offentlig tilgjengelig, til fritt bruk for organisasjoner, forskere, journalister og andre. Det er også helt sentralt at utviklingsland får delta på like fot som rikere land når det nå er på vei til å spekkes opp et helt nytt system for åpenhet og skatt. Vi risikerer ikke bare en større skjevfordeling, fordi de rike landene vil dra mest nytte av verktøyene som utvikles. Vi risikerer også at utviklingsland går i retning av å bli skatteparadis selv, på siden av de internasjonale prosessene.
Få også med deg Tax Justice Network sitt seminar: Skjulte eiere