Ser vi til de sosiale bevegelsene i Europa, er det ikke vanskelig å verken se sinnet, eller hvem det retter seg mot.

Foto: Olmo Calvo CC-BY-SA. Kilde
Foto: Olmo Calvo CC-BY-SA. Kilde

Hvor ble det av raseriet?” spør Elin Ørjaseter og Nils Gullak Horvei i tirsdagens Klassekampen. De mange sosiale bevegelsene i de kriserammede landene i Europa kan svare dem: «Det mangler ikke noe europeisk raseri!»

Påstanden til Byung-Chul Han er interessant, og kan passe til det norske samfunnet. Deler av fagbevegelsen har gjenvunnet statusen som kamporganisasjoner, særlig gjennom arbeidet mot sosial dumping i byggebransjen. Men for folk flest er fagbevegelsen fortsatt viktigst som lønnskamp-organisasjoner. Kanskje vil de fire neste årene forandre på nettopp det?
I Europa derimot, er klassekampen i full gang. Mens den lenge ble ført fra én side, har vanlige folk nå begynt å ta igjen – med raseri. En stor og variert mengde av sosiale bevegelser i hele Europa protesterer mot sitt lands og EUs innstrammingspolitikk. Både sosiale bevegelser og fagforeninger har tatt til gatene i massemønstringer i de søreuropeiske landene siden krisen rammet. Dagen etter kronikken var på trykk stod Hellas stille i generalstreik. Bare i Spania har det vært organisert rundt 27 generalstreiker hittil i år. Det mangler ikke eksempler på raseri. Det mangler dekning i norsk media.

Økt politivold og undertrykking av demokratiske rettigheter når heller ikke den brede, norske offentligheten, til tross for at også Amnestys klare advarsler om menneskerettighetsbrudd mot demonstranter. De sindige, så vel som de rasende, demonstrantene blir møtt med batong og gummikuler – i beste fall. I Hellas har det fascistiske partiet Gyllent Dagry hatt en egen fraksjon innad i politiet. De fascistiske stømningene når altså bredere enn hos de ”intellektuelt svake og voldelige ekstremistene”, slik de omtales av Ørjaseter og Horvei.

Til tross for vold og et strev med å understøtte sitt eget livsgrunnlag, har unge søreuropeere klart å samle energi til å bygge nye, sterke sosiale bevegelser i krisetid. Plattformen for gjeldsrammede organiserer tusenvis av mennesker mot boligutkastelser og for retten til et sted å bo. Ungdom uten Framtid kjemper for en verdig jobbhverdag i et arbeidsliv som er i ferd med å falle sammen. Det er herfra løsningene for et alternativt Europa kommer fra, og ikke fra middelaldrende, rike, EU-politikere med forpliktelser til helt andre skikt av samfunnet. På Attacs konferanse ”Nøkler til krisa i Europa” neste helg får du møte dem. Vi håper Elin Ørjaseter og Nils Gullak Horvei vil komme å høre på dem, slik at de selv får se den energien, viljen og det raseriet de bygger vår fremtid på. Så får vi se hva vi kan få til i Norge i tiden som kommer.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 8. november 2013. Skrevet av Petter Slaatrem Titland, nestleder og Nadia Falch Bandak, organisasjonssekretær.

Petter Slaatrem Titland