Den globale finanskrisa har gitt økt støtte til krav om strengere regulering og beskatning av en finanssektor utenfor kontroll. På toppmøter i internasjonale fora som G20 og OECD er temaet høyt på dagsorden. Men mens mange politikere her søker re-regulering av finans, forhandler de samme politikerne bort det politiske handlingsrommet til nettopp å gjennomføre ønskede krisetiltak når det skal inngås handels- og investeringsavtaler. Der legges det opp til fortsatt fri flyt av kapital, som om finanskrisa aldri fant sted.
En av de mest aktuelle avtalene akkurat nå er den transatlantiske partnerskapsavtalen, TTIP, mellom EU og USA. Avtalen vil bli verdens største i sitt slag, og vil få konsekvenser for store deler av verden. EU og USA utgjør til sammen halvparten av verdensøkonomien, en tredjedel av handelen og to tredjedeler av utenlandsinvesteringene. Det vises til at formålet er å redusere toll og handelshindringer, men det er i realiteten en avtale for å fjerne politisk handlingsrom. Tollsatsen er allerede svært lav og handelshindringene er få mellom de to avtalepartene.
Gjennom avtalene kan banker og private finansinstitusjoner gjøre om på innførte eller planlagte reguleringstiltak etter finanskrisa. Både FN og IMF har advart mot at slike investeringsavtaler kan alvorlig svekke staters mulighet til å bekjempe finansielle og økonomiske kriser.Mange frykter nå at blant annet den europeiske finanstransaksjonsskatten, som er ventet vedtatt av 11 EU-land i år, kan stå i fare. Det samme kan gjelde tiltak mot skatteunndragelse og gjeldssanering for de mest kriserammede landene.
Et av de områdene som bekymrer kritikerne mest er investor-stat-prinsippet, som gir selskaper muligheten til å saksøke stater ved brudd på avtalen. Brudd defineres svært bredt, og innebærer blant annet en svært romslig definisjon av «ekspropriasjon». Blant annet inkluderer dette tap av potensiell fremtidig profitt for selskapene ved innføring av ny lovgivning. Investor-stat-prinsippet er allerede utbredt i eksisterende investeringsavtaler, og antall søksmål stiger eksplosivt.
Etter finanskrisa har antall søksmål mot eurokrisens hardest rammede økt. En av de som har merket dette er Hellas, som i mai 2013 ble saksøkt av slovakiske og kypriotiske investorer etter at skrev ned deler av statsgjelda. Trusselen om dyre søksmål skremmer også politikere fra å demokratisk vedta lovgivning som skal gagne befolkningen. Vinner selskapet vil de motta skattebetalernes kompensasjon for tap av (den potensielle) fremtidig profitten.
I tillegg til det demokratisk forkastelige i å gi private selskaper rett til å overstyre demokratiske vedtak er forhandlingene omsvøpet av hemmelighold for sivilsamfunn, journalister og folkevalgte(!). Samtidig er selskaper både tett involvert i forhandlingene, og de skal sikres såkalt «reguleringstransparens», en juridiske rettighet til å lobbe fremtidige politiske prosesser.
Sammen med brede bevegelser i Europa og USA skal vi jobbe for å stoppe denne avtalen. Vi har klart det før, og skal klare det igjen. Vi krever at politikerne setter folk foran finans!
Lederartikkel i Utveier #1/14