Attac inviterte til debatten «Når demokrati blir handelshindrende» på Arendalsuka den 12. august. De nye store handelsavtalene er den største trusselen mot demokratiet vi har sett på lang tid. Selv om avtalene kan gjøre politikerne nærmest arbeidsløse, vet politikerne svært lite om frihandels- og investeringsavtalene. Utforming av politikk og reguleringer kan bli ulovlig gjennom nye avtaler som TISA og TTIP.
TISA er handelsavtalen om tjenester, som 50 land for øyeblikket forhandler om, utenfor Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) har fått stadig mer oppmerksomhet. I takt med kunnskapen om avtalen har kritikken kommet fra flere og flere hold. Attac startet skolering på TTIP denne våren. Men TTIP er i ferd med å bli en snakkis også i miljøer som vanligvis ikke uttaler seg om handelspolitikk. Forbrukerrådet var siste organisasjon ute til å advare mot dårligere matsikkerhet, dersom avtalen blir en realitet.
Vi visste at TTIP var ille. Norske politikere har så langt gjemt seg bak det faktum at Norge ikke er part i forhandlingene, siden avtalen forhandles av EU. Så kom Wikileaks sin lekkasje av noen få forhandlingsdokumenter for TISA-avtalen i juni. I fjor krevde Attac informasjon om Norges posisjon i forhandlingene, og etter hvert publiserte regjeringen Norges forhandlingstilbud. Men avtalen i seg selv har vi ikke visst noe om. Da lekasjen kom, fikk vi vite mer. TTIP er sjebnesvanger, men TISA kan vise seg å være minst like farlig for demokratiet, både i Nord og Sør. TISA er som en nyliberal zoombie. Forhandlerne ønsker seg mindre politisk styring og mer av avreguleringen som førte til finanskrisen i 2008. Mest av alt er den en stor trussel mot offentlig sektor. Norge kan ende med å forplikte seg til full konkurranseutsetting i alle sektorer.
«Jeg stoler på de som forhandler fram avtalene, og FrP vil ta stilling til avtalene når de er ferdigforhandlet», sa Kristian Nordheim, utviklingspolitisk talsmann for regjeringspartiet. Samtidig understreket Nordheim at han ikke ville gi blankofullmakt til resultatet som blir presentert for Stortinget. Han ville ikke utelukke at FrP ville stemme nei til en avtale.
TISA-avtalen vil gjøre mye av FrPs politikk obligatorisk for alle som skriver under på den. Færre reguleringer i bank- og finans, og å la markedet styre seg selv, er et godt eksempel på dette. Konkurranseutsetting av offentlig sektor er et annet. Men Nordheim overrasket da han ble spurt hvor mye FrP er villig til å forhandle med offentlig sektor. «Jeg mener kommunene selv skal bestemme hva de skal konkurranseutsette», sa han. Dette er et radikalt standpunkt i TISA-sammenheng, og godt nytt for Attac, og alle demokratiforkjempere her til lands.
TISA er kontroversiell, fordi den forhandles om utenfor WTO. De store økonomiene Brasil, India og Kina er ikke invitert med i TISA. Utviklingslandene, som har fått makt i WTO gjennom å organisere sine krav i fellesskap, er ekskludert. Slik blir det lettere for de landene som ønsker å liberalisere tjenestehandelen så mye som mulig å få viljen sin. Norge, USA, Australia og EU-landene vil ha tilgang til andre lands tjenestesektor. Norge har offensive interesser særlig innenfor energi, finans, maritime tjenester og telekommunikasjon.
«KrF vil alltid sitte på den siden av bordet hvor utviklingslandene sitter», sa Emil André Erstad. Som leder for ungdomsorganisasjonen til KrF, var han den av politikerne som stilte seg mest uforstående til hvorfor Norge ønsker å gå utenom WTO for å forhandle fram handels- og investeringsavtaler. Erstad mente et tettere samarbeid med sivilsamfunnet kan gjøre partiene bedre informert og bedre rustet til å ta opp kampen for å bevare det politiske handlingsrommet i Stortinget.
Heidi Lundeberg deltok i debatten for Handelskampanjen. Hun utfordret KrF til å fjerne tjenester fra alle handelsavtaler – nettopp for å verne utviklingslands offentlige tjenester mot økonomisk mektige aktører som Norge.
Bård Vegar Solhjell fra SV var den av paneldeltakerne som visste mest om TISA-avtalen. Han tok selvkritikk på vegne av den rødgrønne regjeringen for ikke ha informert godt nok om TISA-avtalen da forhandlingene startet i 2013. Solhjell brukte tid på å understreke alvoret med de nye handelsavtalene, og løftet fram tvisteløsningsordningen som svært kritisk for demokratiet: at selskaper kan overprøver nasjonalt regelverk i en internasjonal domstol. Alle debattantene var enige at tvisteløsnignsordningen er en trusselen mot demokratiet.
Nordheim fra FrP mente det var nok å vite om avtalen etter den er ferdigforhandlet, mens Solhjell vil jobbe for mest mulig informasjon underveis, slik at politikere kan påvirke resultatet. Attac mener dette er et minstrekrav til enhver folkevalgt politiker.
Folkevalgte er nokså maktesløse i møte med de nye store handelsavtalene. Lundeberg mente det er er oppsiktsvekkende hvor lite handelspolitikken blir diskutert – særlig i Stortinget. For å imøtekomme kritikken foreslo Solhjell å etablere en handelspolitisk redgjørels for Stortinget. Redgjørelser i Stortinget blir lagt fram av ministeren for det aktuelle feltet, og er vanlig for utenrikspolitikken. Både Nordheim og Erstad støttet forslaget. Redgjørelser er et effektivt virkemiddel for å skape debatt. En handelspolitisk redgjørelse kan også føre debatten fra Stortinget og ut til befolkning og sivilsamfunn. Med tanke på det enorme demokratiske underskuddet som finnes i handelspolitikken, er dette et viktig første steg.
Norske folkevalgte virker interessert i å beholde sitt politiske handlingsrom. Handelsbyråkratene i departementene har sålangt ikke vært opptatt av de folkevalgtes demokratiske spillerom. Vil politikerne ta makten tilbake fra byråkratene, eller er de fornøyd med sin passive rolle? Muligheten for å drive med politikk i storting og kommunestyrer finnes fortsatt, i en liten stund til. Men blir TISA og TTIP hugget i stein kan det være for sent. Politikerne må reagere nå! Å trekke Norge fra TISA vil være et viktig bidrag til å bevare demokratiet – ikke bare i Norge, men i hele verden.
Petter Slaatrem Titland,
Leder i Attac Norge