En pause under ESU 2014
De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) var leder i Attac fra 2013 til 2018.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

For to uker siden var over 2000 aktivister samlet på Attac sitt Europeiske sommeruniversitet i Paris. Bak arrangementet stod 28 Attac-lag fra hele verden. I tillegg var rundt 150 små og store organisasjoner og fagforeninger med på diskusjoner, seminarer og verksteder, i et opplegg som varte over tre dager ved Seinens bredder. Attac Norge var med 33 aktivister den tredje største delegasjonen.

En pause under ESU 2014
En pause under ESU 2014

Hva gjør de sosiale bevegelsene når de ikke er synlige på alle verdens gater, torg og TV-skjermer? De skolerer seg for å stå rustet mot fracking-industrien, for å utvikle andre ideer mot global oppvarming enn å selge naturen til høystbydende, for å dele akutte tiltak mot den humanitær krisa i Europa, for å snakke om Nord-Afrika etter den arabiske våren, og for å forstå hvorfor høyreekstreme krefter er så sterke i flere av våre naboland.

Mange aktivister drives av følelsen av at det haster å skifte kurs. Noen saker er enklere å formidle og høres mer spennende ut enn andre. Men temaet for de møtene på sommeruniversitetet som var så fulle at folk ikke hadde plass innendørs, krever en ordbok for krøkete forkortelser og virker fjernere fra gatene og arbeidsplassen enn noe annet.

Det er ikke opplagt at møter med overskiftene TTIP, TISA, CETA og/eller TPP er de hotteste av hundrevis av møter om verdens sosiale kamper. Grunnen til disse forkortelsenes tiltrekningskraft er en svært vellykket «OBS-OBS!»-kampanje fra en bred bevegelse som jobber med alt fra klimakamp og retten til mat til gjeldsslette og skatteparadis. Uansett hvor du mener det brenner i verden, er du sikker på at handelsavtalene vil legge bånd på hva som er mulig å få til.

En av fellesnevnerne er at avtalene forhandles utenfor WTO, slik at krav fra godt organiserte utviklingsland blir fullstendig ignorert. WTO-forhandlingene har stått stille siden midten av 2000-tallet, nettopp fordi de sterkeste og rikeste landene ikke lenger fikk tvunget gjennom agendaen sin. Nå har de mest nyliberale landene samlet seg på bakrommet, og på bordet ligger et par kraftige kujern. Frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) er en av dem, en avtale som begynner å bli kjent i Norge – til tross for at den er hemmelighetsstemplet og utilgjengelig for folkevalgte.

Norge er aktiv pådriver for enda en topphemmelig avtale, Avtalen for handel med tjenester (TISA). Norge har sammen med de mest privatiseringsivrige landene i verden gått sammen i gruppa som kaller seg «Really Good Friends of Services». Og nei, dette navnet er ikke en spøk. Kompisgjengen rotter seg sammen mot interessene til sine egen befolkning, og til alle land som har stått imot deres press tidligere. Wikileaks avslørte deler av forhandlingsteksten til TISA-avtalen i juni. Hva som foregår utover dette, vet vi ikke.

Handelsavtalene vi gi store selskaper en enda sterkere posisjon vis á vis regjeringer og folkevalgte. Demokratiet politikerne skal råde over kan bli hardt straffet dersom de ønsker å bestemme over industrier som er langt mektigere enn deres eget parlament. Finansindustrien er en av disse, og er en sekkebetegnelse for selskaper og institusjoner som er hjertemuskelenen i det økonomiske systemet.

Banker, forsikringsselskaper, investeringsfond eller andre kredittselskaper som låner ut penger er eksempler på aktører som beveger seg i denne grå og ofte ukjente massen. Banker har hatt et klokkeklart samfunnsoppdrag – de skal finansiere næringsliv og privatpersoner for å sørge for aktivitet i realøkonomien. På veldig kort tid har dette samfunnsoppdraget svunnet hen. I BT-innlegget «Finansindustrien skaper fattigdom» beskriver den pensjonerte bankmannen Terje Haukland spekulasjonens effekt på hverdagslivet. Kun fire-fem prosent av transaksjonene i finansmarkedene har noe med reelle varer å tjenester å gjøre. De resterende 95 prosentene er handel med oppdiktede verdier. «Mange banker har de siste 10-15 årene brukt alle mulige triks for å øke inntjeningen, og har av den grunn fått en omdømmemessig knekk», skriver han.

Les Attac sin gjennomgang av Norges fire største banker i rapporten «Bankvask» her

Bare siden begynnelsen av 2000-tallet har finansnæringen styrket seg selv om en politisk aktør, fordi den har krøpet inn i stadig flere sfærer av livene våre. Å finne opp nye papirer for å kjøpe dem billig og selge dyrt er en måte å få mer politisk makt på.

Et godt eksempel på denne politiske makten ble demonstrert av investeringsfondene NML Capital, Elliot Management og Aurelius Capital Management da de gikk til sak mot Argentina i 2012. Disse fondene er spesialiserte på å kjøpe opp lån til gjeldsrammede land til underpris, for å så tvinge landene til å betale tilbake rubbel og bit. Bakgrunnen for oppkjøpet er at gjeldspapirene har sunket i verdi, for man antar at landene i krise kanskje ikke makter å betale alt tilbake. Men selv om papirene kan kjøpes til en billigere penge, er gjeldsbeløpet det samme. Det er her «investorene» lukter penger. På 1990-tallet klarte NML Capital å få 400 prosent avkastning på å kjøpe den peruvianske gjelda billig, og tvinge dem til å betale alt. En gjeldsreduksjon som ikke er uvanlig å bli enige om med tradisjonelle kreditorer, er helt uaktuelt. Forretningsideen til disse fondene grunner i enorm juridisk kapasitet.

«Gribbefond» er kallenavet deres. Dette er selskaper som flyr lavt over byttet når kriserammede land med dårlig betalingsevne har problemer med å betale tilbake gjeld. Argentina ble utsatt for gribbenes maktbruk da fondene ikke gikk med på en avtale om gjeldsslette Argentina hadde inngått med sine øvrige kreditorer. 93 prosent av kreditorene gikk med på å slette deler av den illegitme argentinske gjelden. Men gribbefondene ville det annerledes, og gikk til sak mot Argentina. Gribbefondene vant rettsaken, og nyhetene om «Argentinas konkurs» spredte seg. Det forundelige er at saken ble avgjort i en føderal New York-domstol. Derfor vil Argentina nå anke saken til en internasjonal domstol.

Metodene som disse finansselskapene bruker for å utøve makt stopper ikke med konvensjonell saksøking. Før rettsaken mot Argentina fikk Elliott Managment tillatelse fra ghanesiske myndigheter til å beslaglegge en antikvar argentinsk skute i deres farevann for å få pengenen de ville ha. Båten hadde en besetning på 200 mennesker, og var verdt mellom 10 og 15 millioner dollar, skriver finansmagasinet Quartz. NML Capital er medlem av lobbygruppa «American Task Force Argentina», som blant annet presser på for at Verdensbanken ikke skal finansiere Argentina, og for å få Argentina ut av G20.

Gribbefondene har gjort en investering og vil ha avkastning på den. Politiske tiltak som gjeldsslette ødelegger for dem, åpenbart. De nye handelsavtalene er laget for å sikre selskaper mot politiske tiltak som svekker avkastningen. «Tap av framtidig profitt» er et begrep i TTIP-avtalen! Ingen har avvist at det samme prinsippet skal stadfestet i TISA-avtalen. Derfor dreier disse avtalene seg først og fremst om å beskytte rettighetene til en hver investor, mot demokratiets angivelige lunefulle påfunn.

«Argentinas problem i dag, kan bli Europas problem i morgen», skrev gjeldsaktivist Nick Dearden i Huffington Post i 2011. Et år senere fikk han rett. Etter å ha kjøpt gresk gjeld til halve prisen, klarte Dart Managment å skvise hele beløpet fra et Hellas i humanitær krise. 3,7 milliarder kroner ble betalt til selskapet i skatteparadiset Cayman Islands, ifølge The New York Times. Dart Managment var en av gribbefondene som ikke gikk med på en redusert nedbetaling av den greske gjelda i 2011. Oljefondet stemte også nei til denne gjeldsreduksjonen. Vi er i godt selskap!

Les her: Flertall for ny gjeldsslettedomstol i FN. Norge stemte avholdende. Men de 124 landene som stemte for, kan ha tatt første steg mot å vinne kampen mot gribbefondene, skriver SLUG på Radikal Portal.

Gjeldsslette i Europa, som kan være et helt sentralt virkemiddel for å få folk ut av matkøene til Røde Kors, kan bli umulig dersom TTIP-avtalen blir signert – fordi gjeldslette skader gribbeinvestorenes framtidige profitt. Signerer Norge Avtalen om handel med tjenester (TISA), gir de enda flere verktøy til en finansnæring som gjør alt de tar på om til papir og ødelegger det.

 

En forkortet versjon av denne saken leser du i Attacs faste spalte i Ny Tid 5. september.