Göran Therborn - The Killing Fields of Inequality

Ulikhetens dødsmarker

Smakebit fra Utveier Stikkord:

Kristen Nordhaug
Fagrådets spalte: Kristen Nordhaug, professor i utviklingsstudier ved HiOA

I USA synker levealderen for de med lav utdanning. Så skadelig kan økende ulikhet være for mennesker og samfunn.

Blant barn født i Oslo-bydelen Vestre Aker i 2008-2011 kan jentene forvente å leve sju år lenger enn jenter født i Grünerløkka bydel (86 og 79 år). Gutter kan forvente å leve ni år lenger (82 og 73 år). Slike forskjeller illustrerer tittelen på Göran Therborns nye bok, The Killing Fields of Inequality (2013). Ulikhet dreper.

På 180 sider har Therborn utviklet et teoretisk begrepsapparat for studiet av ulikhet, han har skissert historiske og nyere trender for ulikhet i verden, antydet et politisk program for å redusere ulikheten og drøftet hvilke sosiale grupper som vil kunne og ville bekjempe ulikheten i det 21. århundre. I tillegg er boka lettlest. Løp og kjøp!

Göran Therborn - The Killing Fields of Inequality
Bokanmeldelse – G. Therborn: The Killing Fields of Inequality (2013)

Tre typer ulikhet

Therborn behandler tre typer ulikhet:

  • «Vital ulikhet» handler om fordeling av sykdom, skade og død og kan måles gjennom forskjeller i helse, dødelighet og levealder.
  • «Eksistensiell ulikhet» viser til ulik respekt, verdighet og frihet satt i system gjennom rase, etnisitet, kaste, kjønn og seksuell identitet.
  • «Ressursulikhet» dreier seg om fordeling av materielle ressurser som inntekt og formue, eller symbolske ressurser som utdanning.

«Ressursulikhet», i form av økonomisk fordeling, er mye diskutert og behandles av mange andre bidrag i dette nummeret av Utveier. Her skal jeg først og fremst ta for meg Therborns drøfting av «eksistensiell ulikhet» og «vital ulikhet». Deretter ser jeg på hans forslag til utjevningspolitikk og drøfting av hvilke grupper som kan fremme utjevning.

Ujevn eksistensiell utjevning

Ved inngangen til det 20. århundre var store deler av verden underlagt rasistiske kolonistyrer og kvinneundertrykkende, patriarkalske maktforhold rådet så å si over alt. Det skjedde en vesentlig bedring utover i århundret, særlig i den andre halvdelen. Koloniene i Asia og Afrika ble selvstendige, hvitt mindretallsstyre ble opphevet i Rhodesia/Zimbabwe og Sør-Afrika. Kvinners juridiske posisjon ble bedret i store deler av verden, selv om kvinneundertrykking fortsetter i mange land. Også urfolksrettigheter ble styrket. I 1994 brøt etterkrigstidas verste etniske folkemord ut i Rwanda. Slik truer religiøse og etniske motsetninger eksistensiell utjevning.

I mange vestlige land går eksistensiell utjevning sammen med økt økonomisk ulikhet. I 1980–2010 skjedde det en betydelig utjevning av inntekter mellom kjønnene i USA og en mer begrenset utjevning av inntektene til svarte og hvite. Den generelle inntektsulikheten økte imidlertid kraftig. De økonomiske elitene kjemper med nebb og klør mot fagforeninger og for skatteletter. Likestilling for kvinner, svarte og homofile spiller derimot liten rolle for dem, uansett hva de måtte mene om det privat. Eksistensiell utjevning blir en «billig» reform som dekker over en urovekkende skeiv fordeling av økonomiske ressurser og livslengde.

Lange og korte liv

I andre halvdel av det 20. århundre tok den øvrige verden innpå på Vestens forsprang i livslengde. I 1990-årene stoppet imidlertid denne opphentingen i to regioner. I Afrika sør for Sahara falt levealder som følge av HIV/AIDS-epidemien, i det tidligere Sovjetunionen som følge av systemskiftet til kapitalistisk markedsøkonomi. Antall overskuddsdødsfall i de tidligere sovjetrepublikkene i 1990-årene er beregnet til fire millioner. Stalin var verre. Under kollektiviseringene 1927–36 er antall overskuddsdødsfall anslått til 8-9 millioner.

Barn graver fram frosne poteter på en kollektivisert gård i Donec’k oblast i 1933.
I Russland var skiftet fra kommunisme til markedsøkonomi nesten like dødelig som Stalins tvangskollektiviseringer. Her graver barn frosne poteter på en kollektivisert gård i Donec’k oblast i 1933.

Innad i land har klasseforskjeller i dødelighet har i store trekk vært stabile det siste hundreåret, men i de seineste tiårene har forskjellene økt, særlig i USA. Der falt levealderen med tre år for lavt utdannede hvite menn og fem år for lavt utdannede hvite kvinner.

Til forskjell fra USA har de nordiske landene lav inntektsulikhet. Likevel rammer hjerte- og karsykdommer sosialt skeivt. Sykdommene utløses typisk av fettholdig kost, tobakksrøyking og lite fysisk aktivitet. Dette var tradisjonelle «privilegier» for overklassene som med økt velstand ble tilgjengelige for lavere klasser. Da skadevirkningene ble kjent, skiftet høyere klasser livsstil. Hjerte- og karsykdommer ble underklassesykdommer.

Mange, inkludert Oslos ordfører, vil innvende at individer står personlig ansvarlige for deres livsstil i rike og opplyste samfunn. For Therborn er imidlertid «livsstil» betinget av «livsmulighet». Høy inntekt og kontroll over egen arbeidssituasjon skaper forutsetninger for en kontrollert, «sunn livsstil». Omvendt svekker arbeidsløshet, eller en marginal og undertrykt posisjon i arbeidslivet kontrollen over øvrig livsførsel. Underordning og mangel på respekt fra omgivelsene er i seg selv dødelig. En undersøkelse viste at livslengden blant britiske statstjenestemenn økte med posisjon i det byråkratiske hierarkiet, også når det ble kontrollert for bruk av tobakk og alkohol.

Utjevningspolitikk

Therborn drøfter utjevningspolitikk i tilknytning til familien, kapitalismen og nasjonen. Familier har gjennom århundrer overført formuer og ferdigheter mellom generasjoner og beskyttet sin økonomiske posisjon ved å kontrollere giftemål. Denne kontrollen er svekket i mange deler av verden, men også individuelle ekteskapsvalg fører til at ektefeller har likt utdanningsnivå. Barn av høyt utdannede foreldre får et utdanningsforsprang med stimulans og hjelp hjemme. Disse ulikhetene bør ifølge Therborn motvirkes med obligatoriske førskoler, styrking av det offentlige skoletilbudet og begrensninger på muligheten til å velge eksklusive privatskoler. I store deler av Afrika og Sør-Asia er bedre ernæring for barna en første forutsetning for utjevning.

Kapitalisme skaper ulikhet som Therborn vil tøyle med arbeider- og borgerrettigheter. Rett til arbeiderorganisering og kollektive forhandlinger er en betingelse for arbeideres motmakt. Lovfestet rett til arbeid og tilbud av anstendig arbeid er nødvendig for å hindre framveksten av en ny arbeidsløs og undersysselsatt underklasse. Også borgerrettigheter må styrkes, ikke minst for å hindre uregulert og hemmeligholdt finanskapitalisme. Den nyliberale økonomien prøver å gjøre borgerne til konsumenter av tjenester som blir tilbudt av foretak og finansiert gjennom private forsikringer. For å stoppe det mener Therborn at det er nødvendig med sosiale borgerrettigheter til offentlig velferd.

Nasjonen har fungert som garantist for borgernes like rettigheter, men de mer velstående landene bidrar i stigende grad til ulikhet ved å hindre adgangen for fattige innvandrere. Therborn anser nasjoner som uomgjengelige, men deres lukkethet og ekskludering må erstattes av en mer inkluderende og anstendig behandling av migranter på grunnlag av menneskerettigheter.

Pådrivere for en utjevningspolitikk

Utjevningsprogrammer uten pådrivere er politisk kannestøperi og tomme ord. Arbeiderbevegelsen var den viktigste sosiale kraften bak utjevningspolitikken i det 20. Århundret. Men avindustrialiseringen i de rike landene har svekket den. I Kina og i andre nye industrielle vekstsentra er arbeiderbevegelsen på frammarsj, men den er fortsatt svak og fragmentert. Arbeiderklassens rolle i utjevningspolitikk i det 21. århundre er dermed usikker, finnes det andre kandidater?

Middelklassene framstilles ofte som nøkkelaktører både for demokratisering og økonomisk utvikling. Tidligere bistandsminister Erik Solheim hadde en klokkertro på dem. Økonomisk utvikling drevet av kjøpesterke middelklasser trenger imidlertid ikke å være gunstig for lavere klasser, India er et eksempel på det. Ei heller er middelklasser nødvendigvis demokrater. De støttet Pinochets kupp i Chile, prestenes maktovertakelse i Iran og gulskjortenes underminering av den valgte regjeringen i Thailand.

Men middelklasser har også deltatt i demokratiske, sosialt utjevnende allianser. Den sosialdemokratisk arbeiderbevegelsen i Skandinavia var avhengig av middelklasseallianser med selveiende bønder og funksjonærer. De siste årenes stadig skeivere inntektsfordeling og økonomiske kriser har rammet middelklassene i en rekke land, blant annet USA. Det øker muligheten for at de kan bli partnere i brede allianser mot den voksende kapitalmakten. En positiv rolle for middelklassene i den fordelingspolitiske kampen avhenger av at de allierer seg med grupper lavere på stigen.