Hjem » Artikler » Attac mener » Kronikker » Hvorfor så stille om TISA

Hvorfor så stille om TISA

sykepleier

Demokratisk vedtatt regelverk er et hinder for handel og fortjeneste, sies det. Derfor skal Norge beskytte internasjonale storselskap gjennom en ny stor frihandelsavtale.

Kronikk i Klassekampen i anledning åpningen av Globaliseringskonferansen 30. oktober 2014, av Petter Slaatrem Titland (Attac), Heming Olausen (Nei til EU) og Helene Bank (For Velferdsstaten)

Sammen med EU, USA og 22 andre land forhandler Norge nå om frihandelsavtalen for tjenester (TISA). Formålet med avtalen er å fjerne regler som hindrer konkurranseutsetting og privatisering av de aller fleste tjenestene i samfunnet vårt. Regler som beskytter oss mot aggressive kommersielle aktører er unødvendige handelshindringer, er begrunnelsen for avtalen.

«Tjenester» er alt du ikke kan slippe på foten din. Det meste av økonomien vår er handel med tjenester. Svært mange tjenester har vi bestemt at skal være felleskapets tjenester. Vannforsyningen er kommunens. Posten er statens. Helsetjenestene våre skal være gratis og tilgjengelig for alle. Det offentlige sørger for disse tjenestene, for de er våre. Ellers ville de blitt dyre og dårlige. De er ikke salgsvarer, fordi de tilhører fellesskapet.

Tvangsprivatisering

For internasjonale storkonsern er viktige samfunnstjenester big business. Vår sterke offentlige sektor og gode regler for konkurranse gjør at det ikke er fritt frem for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA-avtalen vil forandre på dette. Signerer Norge avtalen, blir vi tvunget til å legge forholdene til rette for store selskaper som tenker på én ting: Penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til å konkurranseutsette og tvangsprivatisere tjenestene som holder samfunnet vårt sammen. TISA-avtalen er et glimrende verktøy for de som vil brekke opp livsviktige offentlige tjenester som bidrar til å beskytte likhetstanken her til lands.

Subsidiering av jernbanen kan bli ulovlig. Posten får vi heller ikke lov til å opprettholde på vår måte. Subsidier for å sørge for at alle får post til lik pris, uansett hvor de bor, blir avtalestridig. Seieren mot EU sitt postdirektiv blir altså ikke verdt noen ting. Forsvar, politi, brannvesen og rettsvesen er omtrent det eneste som står igjen beskyttet mot utsalg og kynisk internasjonal konkurranse. Sentralt i TISA-avtalen står kravet om «nasjonal likebehandling». Du får ikke lov til å behandle norske tjenesteleverandører på en bedre måte enn utenlandske. TISA-avtalen er basert på en avtale i Verdens Handelsorganisasjon sin GATS-avtale som aldri ble fullført, fordi den var så kontroversiell.

Hadde hver av disse sakene blitt diskutert på demokratisk vis, ville det blitt et rabalder uten like. Derfor har selv folkevalgte politikere blitt holdt utenfor forhandlingene. De fleste politikere kjenner ikke til avtalen. Det har ikke vært noen debatt på Stortinget. Regjeringen har nektet Fagforbundet innsyn, selv om TISA-avtalen rammer hundretusenvis av deres medlemmer. Da WikiLeaks spredte noen få lekkede dokumenter fra avtalen i juni, var det første gang offentligheten fikk se deler av avtalen virkelig går ut på. Men ingen politikere ble tent av hemmeligholdet i saken. TISA har vært oppe i spørretimen én gang, uten at det skapte noe mer debatt.

Ny storoffensiv

Næringslivet derimot, er dypt involvert i forhandlingene. NHO har sagt at de «regelmessig kontakt med regjeringen om TISA». Initiativet til å sette i gang forhandlingene kom fra godt organiserte næringslivsinteresser på regionalt nivå. NHO sin europeiske paraplyorganisasjon, Business Europe, var en av partene som sørget for at de hemmelige forhandlingene ble startet i 2013. Iveren fra internasjonale storkonsern er til tider småkomisk. «Team TISA!» er en pressgruppe som er startet for å få til en «ambisiøs» TISA-avtale. Blant selskapene som er med i pressgruppen finner vi interesser innenfor finans (Citigroup), post (UPS og FedEx) og detaljhandel (Walmart).

TISA-avtalen er en del av en ny storoffensiv fra økonomiske interesser vi ikke har råd til å undervurdere. EU og USA forhandler om en lignende avtale (TTIP), men som er enda mer omfattende, og blander seg enda mer inn i politisk utforming enn det EØS og til og med EU gjør. At EU og USA forhandler seg fram til en avvikling av nasjonalt selvstyre i (deres) favør av markedet er kanskje ikke overraskende. Men at Norge er aktiv pådriver for en avtale som vil tvinge oss til å avvikle velferdsstaten vår, er sannelig verdt å få på dagsorden.

Fryser politikken

Tvangsprivatisering, hemmelighold og lobbymakt gjør TISA-avtalen mildt sagt kontroversiell. Men det er faktisk ikke det verste. Norge må nemlig love å fryse alle tiltak som styrker demokratisk styring over tjenestene våre. «Frys»-klausulen forplikter oss til å ikke lage nye offentlige tjenester eller styrke reguleringen av de vi allerede har. «Skralle»-klausulen forplikter oss til å kontinuerlig konkurranseutsette og privatisere alle tjenestene vi har. Alle som har brukt en skralle, vet at den går bare én vei. Strammer du til, er det umulig å løsne opp etterpå. Det gir et godt bilde av hvor TISA-avtalen fører oss.

«Frys» og «skralle»-klausulene gjør det avtalestridig for en ny regjering å endre politikken i retning mer samfunn, mindre privatisering og bedre arbeidsvilkår. Klausulene gjør politikken irreversibel. Fra et demokratisk perspektiv er det selvfølgelig totalt uakseptabelt. Bare for å ta ett eksempel: Hvis Høyre og FrP bestemmer at vi skal jobbe på søndager, kan ingen endre på det i framtiden. Å ha fri på søndager er en handelshindring for butikkgigantene.
TISA-avtalen er så drøy at det kan være vanskelig å tro på. En forkortelse på fire bokstaver som sivilsamfunnet ikke får vite noe om, er vanskelig å ha en demokratisk debatt om. Dersom regjeringen skal ha noe demokratisk legitimitet, bør den fortelle oss hva som står på spill. Så tar vi gjerne kampen. Torsdag 30. oktober starter Globaliseringskonferansen på Folkets Hus i Oslo. Der samles kreftene for å løfte debatten om avtaler som gjør selve demokratiet til et handelshinder.