[pl_blockquote pull=»right» cite=»Asbjørg Lykkjen, Økokrim»]Det er ingen tvil om at klimakvotene var en gavepakke til de kriminelle.[/pl_blockquote]
Markedskreftene skulle tjene miljøet og man skulle få mest mulig miljø for pengene, slik ble klimakvotene født. Men allerede i den spede begynnelse så man at karbonhandelen hadde liten miljøgevinst, samtidig som markedet var en magnet for svindel og spekulasjon.
Tekst: Nadia Falch Bandak
Artikkelen er hentet fra Attacs magasin Utveier #3 2014
Da EUs kvotemarked åpnet i 2005 var det meningen at det skulle være enkelt å selge kvoter. Europakommisjonens Jos Delbeke sa at EUs rolle var å holde reguleringene på et lavest mulig nivå og la markedskreftene styre. Resultatet ble storstilt svindel og finansspekulasjon som truet kvotemarkedet i kne. Finanskrisen gjorde også sitt før EU innså at det var på tide med strengere reguleringer.
«Kvotemarkedet er en lekeplass for svindlere og spekulanter. I et forsinket forsøk på å demme opp for de verste utskeielsene har EU-kommisjonen innført noen reguleringer, men det er ikke der problemet ligger. Klimagevinsten uteblir når man overgir ansvaret for klimapolitikken til spekulanter», uttaler Oscar Reyes fra tankesmia Institute of Policy Studies. Reyes har dokumentert at finanslobbyen presset Brussel hardt for å unngå strengere reguleringer, selv i den perioden i 2011 da deler av kvotemarkedet var stengt på grunn av svindel.
En gavepakke til de kriminelle
«Klimakvoter ble etablert som et internasjonalt virkemiddel for å forsøke å redusere utslipp av klimagasser. Hvorvidt klimakvotene har innfridd disse forventningene, vites ikke. Derimot er det ingen tvil om at klimakvotene var en gavepakke til de kriminelle», skriver politiadvokat Asbjørg Lykkjen i Økokrim sitt blad Miljøkrim.
Det er ikke strenge reguleringer på hvem som kan selge klimakvoter og dette åpner markedet for useriøse aktører. Da EU åpnet markedet ble det sagt at det var enklere å bli sertifisert som kvoteselger enn å åpne en bankkonto.
I 2009 avdekket Europol massiv momssvindel i karbonkvoter. På halvannet år var tre europeisk land blitt svindlet for hele 42 milliarder kroner. Også i Norge hadde momssvindel med klimakvoter forekommet. I år ble en mann dømt i Oslo tingrett for å ha unndratt moms for 139 millioner kroner fra et selskap som hadde solgt klimakvoter for en halv milliard kroner.
Politiadvokat Asbjørg Lykkjen beskriver forretningsmodellen i bedriftene de etterforsket som «Svært imponerende – men etter vår vurdering for godt til å være sant (les: lovlig)». Det var bedrifter som tidligere hadde drevet med alt fra brukthandel til budbilvirksomhet, uten ansatte, uten egenkapital, med lite kunnskap om kvotemarkedet, og som samtidig omsatte for flere hundre millioner kroner. «Etterforskingen ga ingen holdepunkter for at kvotene var ervervet ved lovlige midler, og omsetningen ble heller ikke innrapportert til myndighetene». De drev altså enkel momssvindel, ved å kreve kundene for moms uten å betale den inn til staten.
I kjølvannet av Europols avsløring etterlyste Konkurransetilsynet bedre overvåking av kvotemarkedet. Kjell Jostein Sunnevåg ledet utredningen i Konkurransetilsynet, og sa til Teknisk Ukeblad at: «Myndighetene må passe på at det ikke gjøres stilltiende avtaler aktørene imellom for å sørge for at man får kvotene billigst mulig, og senere selger dem dyrt i andrehåndsmarkedet – de samme problemstillingene gjelder i kvotemarkedet som i aksjemarkedet».
Storbankene spekulerer
Kvotemarkedet har blitt mer preget av finansspekulasjon etter hvert som markedet «modnet». CO2 ble en vare som kan kjøpes og selges, og som finansinstitusjoner kan tjene store penger på.
Klimakvoter er ganske enkelt en måte å få tillatelse til å slippe ut et tonn CO2. En bedrift som slipper ut C22 er kvotepliktig. Staten deler ut gratis klimakvoter til kvotepliktige bedrifter, men ikke nok til å dekke hele utslippet. Intensjonen er at de dermed skal finne tiltak som reduserer de CO2-utslippene som de ellers må betale for. Hvis ikke de får til det, må de kjøpe kvoter. En kvote er et slags bevis på at det har blitt sluppet ut ett tonn mindre med CO2 et annet sted, primært i fattige land. Disse kvotene kjøper de vanligvis ikke direkte fra organisasjoner og bedrifter i utviklingsland, men via mellomselskaper. Det kalles andrehåndsmarkedet. Der kjøper man gjerne ikke bare enkle kvoter, men også derivater, obligasjoner og kompliserte finansprodukter fra store banker og finansinstitusjoner som er mer opptatt av å tjene penger enn å redde miljø. Finansgiganter som J.P. Morgan, Goldman Sachs, og Merrill Lynch har funnet seg godt til rette i kvotemarkedet. Dette er altså de samme aktørene som var skyld i finanskrisen.
«Vi kombinerer visjonene i et sosialt foretak med den kommersielle erfaringen til en investeringsbank », står det på hjemmesiden til Climate Care. I 2008 kjøpte J.P. Morgan selskapet Climate Care, som selger energieffektive ovner i Afrika. Hver av ovnene skal redusere CO2-utslipp med to til tre tonn i året, og dermed genererer de flere kvoter hver. Fram til ledelsen i selskapet kjøpte seg ut av J.P. Morgan, solgte banken subsidierte ovner i Afrika, og tjente vel så mye på å selge CO2-kvotene fra prosjektet. Fra Climate Care er det en åpen strategi, «Vi vil vise at håndtering av klimaendringene og utviklingsutfordringer kan tjene på en businessbasert tilnærming», står det på hjemmesiden. Climate Care har også fått kritikk for å selge CO2-kvoter fra et prosjekt som definerer muskelkraft som en fornybar energikilde. Prosjektet erstatter dieseldrevne vannpumper med «stepmaskin»-pumper, og kritikerne mener at muskelkraft ikke er en godkjent fornybar energikilde, og at det dermed er feil å selge CO2-kvoter fra dette prosjektet.
Kan bli en kvotekrise
Det er ikke bare momssvindel som bekymrer politiet. De mange sammensatte finansproduktene som selges får Interpol til å bli urolige. «Finanskrisen viste at landene mangler regulering for å håndtere komplekse finansinstrumenter. Mange av de samme derivathandlerne som stod bak finanskrisen er nå aktive i kvotemarkedet. Derfor risikerer kvotemarkedet å følge det samme sporet, med mindre myndighetene får på plass tilstrekkelige reguleringer», skrev Interpol i sin Guide til karbonkriminalitet i 2013. Rapporten lister opp fem hovedkategorier med lovbrudd i kvotemarkedet.
- Manipulere målinger slik at det ser ut som et klimaprosjekt genererer flere klimakvoter enn det faktisk gjør.
- Salg av klimakvoter som enten ikke eksisterer eller som allerede tilhører noen andre.
- Lyve om kvotens miljøgevinst eller kvotens mulige økonomiske gevinst.
- Utnytte de svake reguleringene til å begå økonomisk kriminalitet, som for eksempel hvitvaske penger, svindle med verdipapirer og moms eller snyte på skatten.
- Datahacking eller nettfisking for å stjele klimakvoter og personlig informasjon som passord og kontonummer.
Flere norske avsløringer
I løpet av den første Kyoto-perioden (2008-2012) var det Finansdepartementet som kjøpte Norges kvoter. Finansdepartementet kjøpte kvotene i andrehåndsmarkedet og hovedsakelig CDM-kvoter. Norge handlet rundt tre millioner klimakvoter fra den britiske storbanken Barclays og rundt en million klimakvoter fra J.P. Morgan.
I den andre Kyoto-perioden (2013-2020) er det Klima- og miljødepartementet som har ansvaret for kvotehandelen, og de har gitt ansvaret over til det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO. Hovedvekten er fortsatt på CDM-kvoter. Det skal kjøpes kvoter fra prosjekter som på grunn av lave kvotepriser står i fare for å avvikle driften. «Slik ønsker vi å redde et viktig marked som er i ferd med å gå under», sa klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft da departementet annonserte kjøpet i 2013.
Det er avdekket dårlig kontroll med CDM-kvotene, også de norske kjøpene. Derfor fører de ikke til mindre CO2-utslipp, samtidig som noen tjener penger på kvoter som aldri skulle vært på markedet.
- NRK har avslørt at Norge har kjøpt klimakvoter fra prosjekter som skader både miljø og utvikling. Det er kvoter fra et selskap som hugget regnskogen, fra selskaper som anla damanlegg i Kina som gjorde at mennesker måtte tvangsflyttes, og fra en forurensende fabrikk i India.
- Bergens Tidene har avslørt at Statoil og Finansdepartementet kjøpte kvoter fra fabrikker i Kina og Mexico som produserer en miljøgift som er 12 000 ganger verre enn CO2. Siden gassen er svært giftig, fikk man mange kvoter av å rense den.
- I 2008 suspenderte FN Det Norske Veritas som godkjenner av klimaprosjekter fordi de hadde godkjent prosjekter uten å gjennomgå dem. Ifølge Reuters var Veritas den største kontrolløren av klimaprosjekter i 2008. Suspensjonen varte bare i noen måneder.
Dette er bare noen eksempler. I tillegg kommer utallige problemer blant annet med å vise at klimaprosjektene faktisk har en tilleggsverdi, det såkalte addisjonalitetsprinsippet. Det vil si at de ikke hadde blitt gjennomført uten den ekstra finansieringen.
