I dag kan Syriza og Tyskland, beklager, EU, bli enige om en avtale som forlenger innstrammingspolitikken i Hellas.
Nei, vent: I dag får vi se hvordan Tyskland nærmest på egenhånd tvinger en demokratisk valgt regjering ned på kne.
Det er praktfullt å se en maktkamp på dette nivået, utspille seg i all offentlighet.
På mandag forberedte EU-kommisjonen et forslag som åpnet for et kompromiss mellom Hellas og EU. Dokumentet som Hellas’ finansminister Yanis Varoufakis kunne signert denne dagen foreslo et midlertidig program på fire måneder, i en overgangsfase før partnene skulle bli enige om en ny avtale. Referansene til innstrammingspolitikken var tonet ned, og både Hellas og EU kunne gå ut av forhandlingsrommet med hodet hevet.
Så kom Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble og den spanske finansministeren Luis de Guindos inn i rommet. Dette er de to EU-ministerne som mest av alle ønsker å se Hellas tape. Schäuble, fordi han er regissøren for den tyske økonomiske politikken som styrer EU. Det er en posisjon han ikke vil gi fra seg. de Guindos fordi han har et parlamentsvalg i desember. Partiet hans Partido Popular kan tape som hans søsterparti Nytt Demokrati tapte i Hellas, mot partiet Podemos som ønsker den samme retningen i EU som Syriza. Det beste for de Guindos er å vise i all sin stolthet for alle de spanske velgerne at det ikke spiller noen rolle hvem de stemmer på i desember. Dette er demokratiet i sør-Europa om dagen.
Det er ikke retoriske hensyn som gjør at konflikten mellom Hellas og EU, beklager, Tyskland, blir omtalt gjennom krigsreferanser. Det har vært mange D-dager for Hellas de siste to ukene. Folk i Hellas føler nok ikke at de lever i fredstid for øyeblikket.
Om du synes det er overilt å kalle konflikten mellom Hellas og EU en krig, har forhandlingene de to siste ukene i det minste lignet veldig mye på fredsforhandlinger. Hellas ønsker fred fra den humanitære katastrofen i landet, hvor barnedødligheten øker for første gang siden andre verdenskrig og forventet levealder ser ut til å synke med 2 til 3 år.
The Guardians Larry Elliott kaller avtalen Tyskland vil ha med Hellas en kartagisk fred. Uttrykket stammer fra de såkalte Punerkrigene mellom romerne og det kartagiske riket. Da romerne vant krigen nektet de å tilby fiendene sine en ærefull fred. Istedenfor slo de seg brutalt ned, brente Kartago til grunne, og tok befolkningen til slaver. Elliott skriver at det nettopp er en ærefull fred Tyskland nekter Hellas nå. Hellas har prøvd å komme ut av forhandlingene uten å tape ansikt, men akkurat nå ser det ut som de mislykkes. I dag ser det ut som at Hellas må fortsette med innstrammingspolitikken, og fortsatt la Troikaen ha kontrollmyndighet i landet.
Man må ikke være Syrizas søsterparti i Norge (SV og Rødt) for å synes at dette er helt hinsides all politisk, økonomisk, sosial og humanitær anstendighet. Norske politikere synes det er helt i orden at Hellas blir knust – tilsynelatende. EU-ministeren har ikke sagt noe (jeg antar at han ønsker at Syriza skal mislykkes). De nordiske sosialdemokratiske partiene, som er så opptatt av den Nordiske Modellen™, har ikke støttet Syriza når helt vanlig sosialdemokratisk politikk blir slått ned som ekstremisme av tyske konservative. Internasjonale støtte fra andre enn oss vanlige folk kunne gitt et annet resultat i Brussel. Hellas har stått helt mutters alene i denne konflikten.
Kanskje det viktigste som nordmenn må forstå nå, er at innstrammingspolitikken skjer i større eller mindre grad over hele Europa, og spiser opp det politiske spekteret til venstre for FrP-høyre hver eneste dag. For europeiske velferdsstater er innstramminger er et resultat av politisk vilje, og ikke av økonomisk nødvendighet. Frankrikes økonomiminister fikk sparken ifjor fordi han kalte innstrammingspolitikken i Frankrike «en finansiell absurditet», en «økonomisk villfarelse», og at Frankrike «ikke burde gå i ledtog med besettelsene til tysk høyreside». Sverige og Danmark har gått gjennom en forvandling de siste ti årene. I Danmark hadde man en av de tryggeste arbeidsledighetsordningene i Europa. Nå kuttes ordningen til beinet.
I Norge har vi ikke dårlig råd, men politikerne snakker fortsatt om behovet for å kutte. Vi har ikke arbeidsledighet, men arbeidsmarkedet skal gjøres mer fleksibelt slik at folk skal få jobb.
Denne politikken er ikke opptatt av inntekt – her er det bare utgiftene som skal kuttes. Her er den største forskjellen mellom vekstpolitikken Hellas vil vekke til live og kuttpolitikken de har blitt tvunget til. I Hellas har de til og med kuttet i skattevesenet, etter krav fra EU. Med effektive tiltak mot skatteparadis ville de vært istand til å betale tilbake nesten all gjelden, sa Hellas finansminister Yanis Varoufakis. Den gamle regjeringen i Hellas stanset etterforskningen av greske bankkontoer i Sveits, fordi dokumentasjonen kom gjennom lekkasjer – altså uredelige metoder, ifølge de.
I Hellas finnes det et uttrykk for hva Syriza gjør nå: «Kolotoumpa». «Kolotoumpa» betyr å gå vekk fra tidligere offentlig uttalt politikk, og gjøre det helt motsatte. Grekere er vant til løgn og svindel fra sine politikere. De siste to ukene håpet de på dette var annerledes. Forhåpentligvis vil Syriza overleve det tapet de opplever i Brussel idag – her er det Tsipras sin kommunikasjonsstrategi som blir avgjørende. Samtidig blir forhåpentligvis Tysklands rolle som EUs maktsentrum mer tydelig enn noengang i unionens historie.