En forkortet utgave var på trykk i VG, 9. mars 2015.
Når du skal presse gjennom vår tids mest upopulære stormaktsavtale, trenger du vikarierende argumenter. Skremsel om Kina og Russland er det siste tilskuddet.
VGs kommentator Tom Staavi er redd for Kina, Russland og Senterpartiet. Folkevalgte, miljøbevegelsen, fagforeninger og sosiale bevegelser er redd for monsteravtalen TTIP. Trusselen mot demokratiet kommer ikke fra øst, men fra handelsbyråkrater og deres allierte på begge sider av atlanteren.
Tilhengerne av TTIP-avtalen prøver å skremme oss med kald krig for å få oss til å støtte dem. Men det skal mer til for at sivilsamfunnet skal miste det demokratiske gangsynet.
Russland er råvareeksportør og har svært dårlige utsikter for å bli en handelspolitisk stormakt. Oljeprisen og rubelen raser i verdi. Klemt mellom Asia og Europa sliter de med å etablere sin makt selv hos sine nærmeste samarbeidspartnerne og tidligere sovjetstater. I tillegg foregår all verdenshandel i dollar og går i prinsippet via USA. Kina er en eksportør av forbruksvarer med lav verdi og er helt avhengig av markedene i USA og EU. USA tjener godt på å sette sammen importen fra Kina og selge den videre til EU. Verken Kina eller Russland står i noen som helst posisjon til «å overta rollen som motor i den globale økonomien», som Staavi er redd for.
TTIP dreier seg om alt annet enn å lage et globalt regelverk før Russland og Kina folder sine svarte vinger over kloden. Trusselen mot demokratiet vårt kommer ikke fra skumle østlige stormakter. Det er godt mulig EU og USA taper ansikt dersom avtalen stoppes. Men først og fremst vil det være et svakhetstegn fra en gruppe lobbyister, handelsbyråkrater og noen få politikere overfor fagforeninger, miljøbevegelsen, sosiale bevegelser og folkevalgte som er i mot avtalen. Når TTIP stoppes er det et tilbakeslag for aggressive kommersielle interesser i politikken.
Siden debatten om TTIP for alvor kom i gang ifjor, har vi sett vikarierende argumenter for avtalen komme og gå. «Kina-russland»-skremselen er det siste i rekken.
Målet om økt økonomisk vekst har vært et annet skrøpelig flaggskip. I starten var vekstargumentet viktig for EU-kommisjonen. Men det mest optimistiske scenarioet var en økning i BNP i EU på 0,5 prosent. Dette er ikke en vekstrate, slik at økonomien hele tiden vil øke litt med TTIP, men en prosentpoengs engangsøkning ved prognosens sluttpunkt. Forbedringene skal komme dersom et best-case scenario slår til år for år, i ti år på rad. Et TTIP-scenario er satt opp mot et scenario uten TTIP. Mot slutten av 20-tallet kommer den ekstremt optimistiske og minimale økningen inn. Hvis vi legger til at kostnadene ved omstillinger i arbeidsmarkedet og økt arbeidsløshet i EU ikke er tatt med, heller ikke helsekostnader ved å fjerne reguleringer for kjemikaliebruk eller dårligere matsikkerhet, blir det enda verre.
Så kan vi legge til at de andre scenariene i samme studie viser til vekst på 0,1 og 0,01 prosent. Argumentasjonen for økonomisk vekst er lett å tilbakevise. Her blir det klart at formålet er noe helt annet enn økonomisk vekst.
Hvis EU og USA vil fjerne toll, kan de fint gjøre det i WTO. Men WTO har strandet fordi stormakter som EU og USA er proteksjonistiske der det gagner dem, men vil fjerne handlingsrom for andre.
Formålet er et helt annet enn økonomisk vekst i kald krig. Transnasjonale selskapers innflytelse på forhandlingene er godt dokumentert. De ønsker rett og slett å få formell makt over demokratiet vårt, både gjennom å opprette nye institusjoner i avtalen, og å avtalefeste dereguleringer.
Utflating av regelverk er en av mange grunner til at sivilsamfunnet i Europa har mobilisert over 1,5 million mennesker til å være mot avtalen. Stavi skriver at nåværende regler innen mat, helse og kjemikalier «kan» holdes på samme nivå. Dette er et halmstrå for tilhengerne. Forhandlingene er hemmelige. Men alle lekkede dokumenter vi har sett til nå viser at det er helt konkrete regler som beskytter forbrukere som skal fjernes. I februar sa Spanias forhandlingsleder at kosmetiske produkter fra USA vil komme på det europeiske markedet, selv om de inneholder EUs 1328 forbudte giftstoffer. USA har bare 11. Hva er poenget med å ha regelverk hvis det ikke følges? Kjemikalindustrien har sagt at de ønsker å fjerne EUs «føre-var»-prinsipp gjennnom denne avtalen. Inn kommer USA sin «du må bevise at det er helseskadelig før du kan forby det»-prinsipp. Etter at avtalen er signert skal reguleringer fjernes gjennom nye overnasjonale organ innenfor TTIP-rammeverket.
TTIP et et råkjør mot bunnen, særlig for demokrati og for forbrukerbeskyttelse. Det kan være behagelig å melde seg inn i fanklubben. Men det er enda morsommere å se nyansene. Moroa topper seg når sivilsamfunnet får stoppet avtalen. Framtidige generasjoner kommer til å takke oss.