Hjem » Artikler » Handelspolitikk » Vil åpne for overnasjonale milliardsøksmål mot norske lover

Vil åpne for overnasjonale milliardsøksmål mot norske lover

Eget rettsystem for multinasjonale selskaperEt nytt forslag fra regjeringen vil åpne for at private investorer og multinasjonale selskap kan gå til søksmål mot lover og regler som hindrer deres profitt. Sakene vil gå for en egen overnasjonal privatrett, der kun framforhandlede investeringsavtaler vil være bindende lov. Alene saksomkostningene ligger gjennomsnittlig i slike saker på 60 millioner kroner.

I midten av mai, uten særlig mye oppmerksomhet, la regjeringen fram forslag til ny modellavtale for bilaterale investeringsavtaler. Det høres tungt og byråkratisk ut, men det som ligger i forslaget er et kraftig angrep på demokratiet. Det åpner for at multinasjonale selskaper og andre private investorer skal kunne saksøke staten i en utenomrettslig særdomstol, hvis det kommer lover og regler som hindrer investorenes profitt.

Modellen for dette har de hentet rett fra USA og EUs handelsavtale TTIP, som allerede har møtt massiv motstand, nettopp på grunn av denne bestemmelsen.

«Den internasjonale investorrettighetsdomstolen»

Ordningen det er snakk om kalles investor-stat-tvisteløsning, av og til omtalt med den engelske forkortelsen ISDS (investor-state dispute settlement). Kort fortalt er det en overnasjonal privatrett, et «tribunal». Tribunalet har ikke vanlige dommere, men «meglere» som fatter avgjørelsen. Disse meglerne er ofte selv investeringsadvokater, ikke oppnevnte dommere slik man har i en vanlig rettssak.
Både advokater og meglere får godt betalt, og gjennomsnittlige saksomkostninger ligger på 8 millioner USD, altså rundt 60 millioner norske kroner. Erstatningsbeløpene kan bli lagt høyere, fort opp i milliardklassen. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid er 3,6 år, nesten en full Stortingsperiode.

Stater kan aldri «vinne» i disse sakene, bare ikke tape, da det kun er internasjonale investorer som kan gå til sak for å få erstatning, aldri den andre veien rundt. At saksøker for eksempel blir dømt til å betale saksomkostninger. Meningen er også sikre investorenes rettigheter fra «urettmessig statlig inngripen», noe som har ført til at dette ofte kalles «den internasjonale investorrettighetsdomstolen». Ulikt andre overnasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen så er utfallet av sakene i disse tribunalene svært ofte hemmelig.

Dårlig nytt for miljø, helse og arbeiderrettigheter

Investor-stat-tvisteløsning er ikke en helt ny oppfinnelse, det har eksistert siden 90-tallet, men de siste årene har antallet saker for slike tribunaler økt drastisk. Flere advokatfirmaer har aktive strategier for å få til flere søksmål siden advokatene tjener ekstremt bra uavhengig av utfall, samtidig som det blir flere investeringsavtaler med slike muligheter. Med den transatlantiske investeringsavtalen mellom EU og USA er det lagt opp til et slikt system for de to største økonomiske blokkene i verden, og det blir enda mer vanlig med slike saker.

Dette er først og fremst dårlig nytt for miljøet, folkehelsen og arbeiderrettigheter. En gjennomgang det europeiske Naturvernforbundet har gjort viste at 60% av sakene mot EU-land gjaldt miljø-lovgivning. I en annen sak ble Egypt saksøkt for å ha hevet minstelønnen, mens Phillip Morris saksøkte Uruguay for å ha innført merking av tobakkspakker. Søksmålet til Phillip Morris førte til at Australia og England satte sin innføring av slik merking på vent inntil utfallet var klart.

Hvorfor vil noen ha dette?

I alle avtaler trenger man en form for tvisteløsning hvis noen bryter avtalen, og dette ligger i alle handelsavtaler. Det vanlige er stat-stat-tvisteløsning. Da vil en sak løses mellom stater. Hvis for eksempel USA mener Norge ikke opprettholder sine forpliktelser i en handelsavtale, så blir den en tvisteløsningssak mellom Norge og USA. En vanlig sanksjon er at Norge da får straffetoll på noen varer ved eksport til USA.

Investor-stat er derimot en løsning der internasjonale investorer og selskap kan saksøke staten direkte hvis de mener at en lov eller et vedtak er i strid med handelsavtalen. Det er en voldgiftdomstol, så selskapene kan kun søke om økonomisk erstatning for tap. Saken blir da mellom den private investoren eller selskapet og landet.

At privatpersoner og selskaper får erstatning når statlige vedtak fører til at de taper penger er ikke uvanlig. Bønder får erstatning når man legger motorvei på jordene deres, og er de ikke fornøyd så kan de gå til sak får å få et høyere beløp eller kanske stoppe veibyggingen helt. Dette er et alminnelig rettstatsprinsipp, og uten slikt rettsvern for privat eiendom blir det veldig usikkert å drive privat virksomhet i et land.

Investor-stat-tvisteløsning skal i teorien sørge for at slike rettighetene blir sikret også for internasjonale investorer. Internasjonale investorer i Norge har allerede akkurat den samme adgangen til å gå til sak mot staten (eller andre offentlige organer) som norske personer og selskaper, i en norsk rett! Handelsavtalen gir dem derimot en ekstra mulighet til å gå til erstatsningssøksmål, i en domstol som ligger utenfor norsk rett.
Phillip Morris saksøkte også Norge for å innføre merking av tobakkspakker, men gjorde det for en norsk rett. De tapte, men hadde de kunne utnytte en handelsavtale med investor-stat-tvisteløsning kunne de unngått vanlige norske rettsprinsipper og hatt større sjanse for å vinne fram. Saksomkostningene for Norge hadde også blitt betraktelig høyere uavhengig av utfall.

Det er verdt å merke seg at regjeringen i sitt forslag legger opp til at saker ikke trenger å prøves for det vanlige rettsystemet før de tas til investor-stat-tvisteløsningen.

For norske storselskaper, mot fattige land

Grunnen til at regjeringen vil ha dette inn i våre investeringsavtaler er først og fremst for å sikre norske storselskaper som Telenor og Statoil når de investerer i andre land. De bilaterale investeringsavtalene er som oftest mellom Norge og fattigere land, enten utviklingsland eller øst-europeiske land utenfor EU. Ikke alle disse landene har like velfungerende rettsystemer som det norske, noe som er et problem for næringslivet enten det er nasjonale eller internasjonale investorer. Utviklingstanken som ligger bak investor-stat er at man ikke trenger å fikse rettsystemet når man bare kan la internasjonale investorer hoppe bukk over det uansett. Det er bra for internasjonale investorer, men ikke så bra for utviklingen av et faktisk fungerende næringsliv i de fattigere landene.

I tillegg vil systemet kunne bite seg selv i halen, ved at multinasjonale selskaper også kan hoppe bukk over det norske rettsystemet.

Høringsdokumentene kan du se på selv hos regjeringen.no