We the Corporations
Investor-stat-tvisteløsning vil gi makt til internasjonale storselskaper og investorer på bekostning av demokratiet

Regjeringen presenterte i dag sitt forslag til hvordan Norges handelsavtaler med enkeltland skal utformes. I forslaget legger regjeringen opp til den svært omstridte investor-stat-tvisteløsningen (ISDS). Under følger en kommentar av Torbjørn Monsen, styremedlem i Attac Norge.

Les bakgrunnen for regjeringens forslag på Handelkampanjens nettsider.

Handel mellom nasjoner er i utgangspunktet et stort gode.

Allerede Immanuel Kant (1724 – 1804) vektla slik handels potensiale for å etablere og vedlikeholde bånd mellom land, og gjennom disse båndene å opptre som et middel for fred og vennskapelig samhandling. Senere har den internasjonale handels positive virkninger i forhold til effektiv ressursbruk og potensialet for innovasjon fått god empirisk og teoretisk støtte. Denne handelen bidrar til ikke bare å knytte bånd mellom samfunn, med potensiale for store positive ringvirkninger, men kan også bidra til å styrke og forbedre selve de samfunnene handelen oppstår i, så lenge den foregår på en måte som tar utgangspunkt i og hensyn til disse samfunns grunnleggende premisser.

Og her er låsen! Det primære må være hensynet for behovene til menneskene næringslivet er opprettet for å tjene, slik at demokratiet tjenes og ikke undergraves. Det er på dette bakteppet man må se farene ved forslaget om innføringen av en av vår tids skumleste forkortelser må ses. Jeg snakker her om det antatt handelsfremmende middelet ISDS (Investor State Dispute Settlement; på norsk investor-stat-tvisteløsning). Denne mekanismen innen internasjonal handelspolitikk, som nå er til høring her i Norge, går ut på at et selskap skal kunne saksøke en stat dersom selskapet, eller investoren, har grunn til å frykte tap av forventet profitt på grunn av et demokratisk vedtak. ISDS er selve grunnen til at verdens mest kjente hemmelige handelsavtale TTIP har fått et så velfortjent dårlig rykte. Regjeringens forslag bygger direkte på forslaget i TTIP, men gjelder altså norske avtaler med enkeltland, såkalte bilaterale investeringsavtaler.

ISDS er et problem fordi sterke næringslivsaktører gjennom denne mekanismen får mer makt over landene de investerer i enn det de har hatt tidligere, på bekostning av demokrati og ønskverdige politiske målsetninger. Ønsker man et sunnere og mer bærekraftig miljø? Da må man regne med å måtte betale. Det gjorde svenske Vattenfall gjorde klart for lokalmyndighetene i Hamburg da Vattenfall mente at nye miljøsikringsrutiner som skulle beskytte mot giftig spillvann, ville få negative konsekvenser for deres investeringsprosjekt. Ønsker man sikkert arbeid, og akseptable vilkår for arbeidere? Beklager, men med en mekanisme bygget på total beskyttelse av investors interesser vil politiske midler for å demme opp for samfunnsmessig negative konsekvenser av kommersielle krefter måtte vike. I forlengelsen av dette vil et tilnærmet fritt marked, fundert på noenlunde like konkurransevilkår, ikke kunne fungere i praksis. Vi ser således at internasjonal «frihandel» kan bli den samfunnsnyttige, oppbyggende handelens verste fiende.

Og dette er bare noen av de mest åpenbare og direkte konsekvensene av ISDS. Åpenhet og gjennomsiktighet i politiske prosesser, som sikrer muligheten for allminnelig deltakelse og er en betingelse for et velfungerende demokrati, vil også få et skudd for baugen når politisk beslutningstaking i høyere grad flyttes fra demokratiske fora og institusjoner til bedrifter og korporasjoners eksklusive konferansesaler og møterom. Særlig kan dette, som avisa The Guardian har påpekt, ramme utviklingsland, noe som vil gjøre FNs utviklingsmål langt vanskeligere å oppnå. Dette har internasjonale implikasjoner.

TTIP og TISA er i utgangspunktet gjenstand til forhandling mellom USA og EU, hvor mange vil si at man har tatt de minst sympatiske trekkene ved begge disse politiske størrelsene og skapt et handelspolitisk monster. På grunn av størrelsen og viktigheten til disse to aktørene på verdensmarkedet og i global politikk er det all grunn til å uroe seg for konsekvensene av disse avtalene også i andre land. FNs spesialrapportør for handel og menneskerettigheter ser faktisk ut til å ha vært inne på en slik tanke, idet han har advart mot de rent menneskerettslige konsekvensene av TTIP, konsekvenser de anser som logiske følger av ISDS. På grunn av disse bekymringene har FN-organet anbefalt om full stans i forhandlingene rundt TTIP.

Logikken bak ISDS, tanken om at frihandel er det samme som reell frihet og selve forutsetningen for demokrati, endog «det beste middel mot fattigdom», kan godt sammenlignes med Theodor Adornos advarsel mot at den tidligere nevnte Kants tanke om fastlåst og lovbestemt frihet kan slå om til et middel for imperialisme og ufrihet. Vi som er bekymrede for konsekvensene av handelsavtalene og ISDS er stort sett verken mot handel eller samarbeid mellom land, slik enkelte av våre kritikere ser ut til å anta. Istedet vi vil samarbeide på et grunnlag av forståelse for ulike premisser og behov, og det er viktig for oss alle å ta denne kampen. Når noen spør oss om hvorfor vi protesterer, om hva det er vi egentlig vil, skal vårt klare og ufravikelige standpunkt være dette: Vi vil oss et levende demokrati!

Torbjørn Monsen