Med en utenriksreporters autoritet kan jeg si – her i Athen er det en spent stemning etter at forhandlingene mellom Hellas og EU tok en foreløpig slutt igår (før nye starter opp om kort tid). I løpet av de siste dagene har det skjedd såpass mye at det er vanskelig å skrive en skikkelig oppdatering (som uansett vil være utdatert innen kvelden).
Heller ikke noe poeng å sitte her å følge nyheter på internett!
Alexis Tsipras ble presset til å godta en avtale som er verre enn avtalen den greske regjeringen sendte til folkeavstemning. EUs ledere vil nok en gang sette opp Hellas som et eksempel: Dette skjer med dere hvis dere prøver å utfordre innstrammingspolitikken, eller søke støtte i demokratiske prosesser.
Folkeavstemningen var litt merkelig – ingen visste riktig hva de stemte på. Med den samme utenriksreporterens autoritet kan jeg si at taxisjåføren fra flyplassen inn til byen sa dette – jeg stemte ja til avtalen, fordi jeg vil at mine to barn skal vokse opp i et land innenfor Europa. De som stemte ja mente de seks siste årene med innstrammingspolitikk var grunnlag til å stemme ja eller nei til en fortsettelsen av denne linjen.
Utover folkeavstemingen er politikken tilbake i EU, mot 18 finansminstres vilje. Slovakias finansminister sa det best på Twitter i går:
Som alle hårreisende Twitter-meldinger ble denne også slettet.
Sosiale bevegelser i Spania svarte med stormløp på nettet under emneknaggen #ThisIsACoup.
I morgen er det generalstreik. På kvelden er det en stor demonstrasjon på Syntagma-plassen. Jeg vet ikke hva strategien, beskjeden eller målsetningen med demonstrasjonen er enda.
I mellomtiden må du lese det første intervjuet med Yanis Varoufakis, etter han gikk av som finansminister forrige uke. Her er det mye godt stoff fra innsiden av det Europa «som Europa har blitt», som høres fra flere og flere kanter.
Les intervjuet i sin helhet her.
The second phase [of the negotiations] was where they’d ask us what we intended to do on VAT. They would then reject our proposal but wouldn’t come up with a proposal of their own. And then, before we would get a chance to agree on VAT with them, they would shift to another issue, like privatisation. They would ask what we want to do about privatisation, we put something forward, they would reject it. Then they’d move onto another topic, like pensions, from there to product markets, from there to labour relations, from labour relations to all sorts of things right? So it was like a cat chasing its own tail.
Jeg har et fantastisk reisefølge i Manifest-folkene Ellen Engelstad, Jenny Dellegård og Lotta Elstad, og tegneserietegner og illustratør Esben S. Titland. Sjekk ut Manifesttidskrift.no for flere oppdateringer!