«Hvordan finansiere flyktningekrisen?» Med finansskatt, skriver The Guardian idag.
«Verden kan betale for en utfordrende grensekryssing med å skattelegge en annen – internasjonal valutahandel», skriver forfatter Andrew Simms i The Guardian.
Jean Claude Juncker annonserte i dag at EU vil bidra med 1,8 milliarder euro til å avhjelpe flyktningekrisen i nærområdene på det afrikanske kontinentet. Han annonserte også at EU-landene skal ta imot 160.000 flyktninger fra Italia, Hellas og Ungarn. Ungarn har per idag tatt imot 165 000 flyktninger. Angela Merkel har lovet tre milliarder euro ekstra i statsbudsjettet til å ta hånd om flyktningene i Tyskland, som de antar vil nå 800.000 mennesker i løpet av året.
EUs svar fra sentral hold virker som «for lite for sent». «Dette må heve øyenbrynene i land med mindre ressurser og andre store problemer, som Pakistan, Libanon, Ethiopia og Iran, skriver Simms i The Guardian. Klassekampen kunne fortelle idag at Danmark annonserer i libanesiske aviser at flyktninger ikke er velkommen dit. Libanon har en million flyktninger og fire millioner innbyggere. Kampanjen fra danske myndigheter har skapt reaksjoner.
I mellomtiden, et annet sted:
Den globale økonomien har et system som sikrer finanshandel raskere og på en mer sofistikert måte enn noen gang. Samtidig er arkitekturen som skal håndtere virkelige problemer i den virkelige verden i fellesskap kraftig underutviklet, skriver Simms.
En del av problemene i den virkelige verden kommer fra ineffektive og utilstrekkelige metoder å finansiere internasjonal kollektive bestemmelser og ansvar. De er preget av ansvarsfraskrivelse, utsettelser og avlysninger skriver Simms, og nevner en manglende finansieringsplan for FNs bærekraftmål på toppmøte i New York i år som et eksempel.
Han konstanterer at det er lettere å flytte penger eller varer over landegrenser enn mennesker. Likevel har det reregulerte finansmarkedet skapt mer ustabilitet og truet livskvaliteten til millioner av mennesker i Storbritannia, mens innvandrere og flyktninger bidrar mer til skatteinntektene enn de som er født der.
Så hvordan bygge en bro over den logiske bristen mellom politisk støtte for finansiell mobilitet og streng kontroll av menneskelig mobilitet? Her foreslår Simms å ta inntekt fra de daglige, spekulative, grensekryssende finanshandelen for å finansiere den menneskelige grensekryssende krisen.
Istedenfor å sende ballen rundt til hverandre og gjøre menneskelige behov til et gissel hos nasjonale bestemmelser, ville det vært mye bedre å finansiere grunnleggende internasjonale behov med en grunnleggende internasjonal skatt. Denne finansieringsmodellen legger til rette for effektive måter å løse andre globale problemer på senere, mener han.
Simms hjemland Storbritannia har alltid lobbet hardt mot finansskatt, på grunn av den mektige finansnæringen i City of London. 11 EU-land jobber for øyeblikket med et forslag som kan tre i kraft januar 2017, og kan bidra med hele 35 milliarder euro i skatteinntekter.
Jean Claude Junckers «kriseplan» blekner til sammenligning. Både sammenlignet med den folkelige responsen som vi ser over hele Europa og i Norge, og responsen fra nasjonale myndigheter som i Tyskland.
De mest grunnleggende forandringene krever mer enn bare penger. Men Simms’ poeng viser hullene i frihetstanken internasjonalt for øyeblikket. Penger skal flyte fritt, selv om det destabiliserer økonomier over hele verden. Mennesker i nød som banker på EU-fortet er det verre med.