Mens tilhengerne fra de fleste partiene holder seg unna TISA- og TTIP-debatten gjør Jan Erik Grindheim jobben for dem. At folkevalgte ikke tør å gå ut for å forsvare avtalen, kan være et tegn på mange ting. TISA-kritikerne har gjort en god jobb og er langt foran i opinionsdanning og kunnskap. Men den største grunnen ligger nok i TISA-avtalen i seg selv – den er vanskelig å forsvare. Vi skulle gjerne hatt flere politikere å diskutere med. Det har blitt gjort forsøk på debatt, både i ute og på TV, uten at noen fra myndighetene vil eller «kan» stille. Her er det strengt tatt tilhengerne som må steppe opp.
Jeg forstår ikke hvorfor det er interessant at jeg sier at partiene ikke var medarrangører på demonstrasjonen den 10. oktober. Jeg vil ikke bruke tid på argumentere for hvem som var medarrangør på en demonstrasjon vi selv stod for. Videre er det to elementer ved den demokratiske forankringen er verdt å runde av denne debatten med:
«Vi står i fare for at politiske beslutninger tas på sviktende grunnlag», skriver Grindheim. Javisst! Vi aner jo ikke hva slags avtale regjeringen vår er i ferd med å bli med på. Regjeringen har sagt at de har listet opp en rekke sektorer vi vil beskytte. For to uker siden satt norske forhandlere med TISA-motpartene og diskuterte hvilke innrømmelser Norge kan gjøre i sine posisjoner. I tillegg viser det seg at «helsebeskyttelsen» regjeringen gjør i avtalen er hul. 11 undertjenester på sykehuset åpnes opp for konkurranse, blant annet ambulansetjeneste, sykepleietjenester og jordmortjenester. Her skal pengene pøses ut av offentlige institusjoner og inn hos velferdsprofetørene. Regjeringen sier de er åpne. Men det er forskjell på åpenhet og kommunikasjon.
Er TISA demokratisk forankret? Ja, det er den, med tre setninger i statsbudsjettet fra 2013. Er det bra nok? Da Fagforbundet krevde innsyn svarte utenriksministerens rådgiver: «I vårt politiske system ivaretas hensynet til demokratiet først og fremst ved at forhandlingene av internasjonale avtaler foregår i regi av en regjering med basis i en folkevalgt nasjonalforsamling, og at internasjonale avtaler legges fram for nasjonalforsamlingen for debatt og godkjenning».
«Regjeringen kan gjøre som de vil, for de kommer fra et folkevalgt Storting» er det korte svaret. Dessverre for Høyre og FrP viser TISA-debatten at så enkelt er det ikke. Hvis du vil tvinge gjennom upopulær politikk får du jaggu gjøre det i offentlighet, og ikke gjennom hemmlighold. Vil du vite hva befolkningen synes om handelsavtaler, informer dem skikkelig før du stiller dem et enkelt ja/nei-spørsmål i Eurostats årlige barometer. Men dette mener Grindheim mener er godt nok, når regjeringen skal inngå den handelsavtalen som vil få størst påvirkning på demokratiet, både i Norge og for land i Sør.