Utenriksdepartementet klarer ikke å avfeie bekymringene om TiSA-avtalen. Helsetjenester er et eksempel som kan bli utsatt for konkurranseutsetting.
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac.
I starten av måneden var Attacs Camilla Hansen i debatt med statssekretær i Utenriksdepartementet i Nationen. Debatten stopper opp der den alltid gjør: Uenighet om det mest grunnleggende spørsmålet. Vil TiSA avtalen føre til mer konkurranseutsetting?
@Nationen_as feilinformerer om #TISA – Avtalen har ingenting med privatisering å gjøre @NationenKari
— Morten Høglund (@hglund_moh) October 8, 2015
@deep_democracy @Nationen_as @NationenKari Tar gjerne imot informasjon om hvordan dette kan skje, inviterer til dialog.
— Morten Høglund (@hglund_moh) November 8, 2015
Statssekretær Høglund avviser påstanden om konkurranseutsetting kontant. I debatt med statssekretæren som har ansvaret for handelsavtalen stiller vi oss selvsagt spørsmålet: Tar vi så feil?
Tre dager senere stilte vi i møte med Utenriksdepartementet gjennom WTO-utvalget, bestående av organisasjoner fra sivilsamfunnet og næringsliv. Morten Høglund stilte opp, sammen med de norske forhandlerne.
Morten Høglund introduserte møtet. «En god TISA-avtale er et godt resultat for norske eksportbedrifter, sa han. «En god TISA-avtale gir ikke begrenset handlingsrom», la han til. Så nevnte han stridspunktet: «Frys og skralle gjelder kun for reguleringer der det er forskjeller mellom norske og utenlandske bedrifter, ikke hvilke type reguleringer som gjelder for dem»
Frys- og skralleklausulene
Frys- og skralleklausulene er paragrafene i TiSA-avtalen som skaper mest debatt. Frysklausulen sier at regelverket som regulerer norske og utenlandske aktører ikke skal strammes inn etter avtalen er skrevet under. Skralleklausulen sier at man ikke kan endre en eksisterende regulering, hvis denne endringen fører til økt forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske aktører. I praksis betyr dette at man kan liberalisere, men ikke etterpå øke politisk styring. Politikken går altså én vei – «til høyre», sier kritikerne.
Hovedregelen er at du ikke kan gi norske selskaper noen form for særbehandling. Dette blir sett på som diskriminering. Tiltak som er avtalestridig er tiltak som «endrer konkurranseforholdene» for et utenlandsk selskap.
Frys- og skralleklausulene gjelder for den delen av avtalen som handler om «nasjonal likebehandling» av norske og utenlandske aktører. Men norske aktører er ikke bare norske selskaper. Vinmonopolet er et godt eksempel på et brudd på dette prinsippet. Her særbehandles en norsk aktør overfor utenlandske aktører som distribuerer og selger alkohol. Norge har ført opp en rekke krav om beskyttelse da forhandlingene startet for to år siden. Alkoholsalg er en av dem, slik at Vinmonopolet kan bestå.
Selv om Norge har listet opp en rekke unntak for «nasjonal likebehandling», er ikke frys- og skralleklausulene uproblematiske, slik Høglund hevder.
Offentlig støtte og offentlige programmer rettet mot norske bedrifter vil være avtalestridig. Krav om språkkunnskaper og kjennskap til lokale forhold kan virke konkurransevridende, fordi slike krav åpenbart favoriserer norske selskaper.
Første setning i selve rammeverket for TiSA-avtalen er klinkende klar. «Denne avtalen gjelder tiltak som påvirker handel med tjenester». Allerede i avtalens setning rakner regjeringens insistering på at den ikke hindrer en styrket regulering av tjenester. Begrensinger på konkurranseutsetting må med rette anses som et tiltak som påvirker handelen med tjenester.
Resten av debatten handler om hvilke forpliktelser Norge klarer å bli unnskyldt fra i forhandlingene når hvert enkelt land skal få sine vilkår i avtalen.
TiSA-avtalen vil aldri tvinge noen til å konkurranseutsette eller privatisere noe som helst. Men som forklart over er retningen som legges i avtalen klar. Du kan bare gjøre tjenester mer markedsstyrt.
Uklart skille mellom «likebehandling» og markedadgang
«Nasjonal likebehandling» er den mildeste formen for deregulering i TiSA-avtalen. Regjeringen liker å si at «nasjonal likebehandling» kun er at utenlandske selskaper skal operere under like vilkår som de norske. Denne formuleringer er ikke feil, men skjuler en lang rekke politiske implikasjoner.
For å forstå hva nasjonal likebehandling er, må man se litt nærmere på forståelsen av velferdstjenester som avspeiler seg i TiSA-dokumentene. Å forklare hva dette innebærer, krever mer enn 140 tegn og et par hashtags. #denfølelsen!
Skillet mellom hva som faller inn under markedsadgang og nasjonal likebehandling er uklart. Et eksempel: Hvorfor har Norge listet opp sykehustjenester som et felt der vi vil beholde eget regelverk for norske aktører? Dette er tjenester som utføres innenfor sykehuset som en offentlig institusjon. Å anse sykehusene som en enhet i seg selv, for deretter å bestemme at sykehuset skal drives på et marked og ikke av det offentlige, er forståelig innenfor en privatiseringslogikk. Men å anse hver enkelt tjeneste på et sykehus som adskilte felt, utført av «nasjonale aktører», for deretter å skjerme hver og en av dem for konkurranse fra utenlandske aktører, gjør saken mer komplisert.
Avdelingene som utfører tjenester på et sykehus i Norge er da ikke norske selskaper? Ifølge tankegangen i TiSA-avtalen er det slik. Alle tjenesteytere innenfor velferdsstaten skal behandles som nasjonale selskaper, og regelverket skal utformes slik at disse nasjonale aktørene ikke får særbehandling.
Å forplikte seg til full likebehandling av utenlandske og nasjonale aktører fører også med seg en rekke problemer med å opprettholde full politisk styring.
Markedsadgang for medisinske tjenester
Mens prinsippet om nasjonal likebehandling bygger på en oppsplittingslogikk, er markedsadgang den klareste inngangsporten til å konkurranseutsette en sektor. I listen over sektorer vi gir markedsadgang har Norge listet opp en rekke sektorer hvor utenlandske selskaper får en avtalefestet rett til et marked. Det står ikke skrevet noe sted at et land har mulighet til å trekke tilbake denne markedsadgangen. Alle sektorer som Norge har ført opp i listen over markedsadgang kan derfor bli utenfor politisk rekkevidde å endre i framtida. En av dem er «medisinske tjenester». Dette er angivelig en annen sektor en «sykehustjenester», som Norge har unntatt fra TiSA-avtalens virkeområde.
Her finnes det en lang rekke tjenester som folk flest anser som en del av det offentlige helsetilbudet. «Medisinske tjenester» er konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, medisinske behandlinger som dialyse, cellegift, strålebehandling, samt analyse og tolkning av medisinske bilder som røntgen, EKG og endoskopi. Utover dette har Norge også bundet svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester til avtalen.
Alle endringer i vilkårene disse tjenestene opererer under er gjenstand for frys- og skalleklausulene. Derfor kan det godt hende at TiSA-avtalen fører med seg en irreversibel oppsplitting av helsetjenestene, slik Camilla Hansen advarer mot.
Helheten i helsetilbudet står for fall når du ønsker å drive et sykehus som en mosaikk av ulike tjenester, framfor å se på sykehuset som en sammenhengende offentlig institusjon. Skal disse tjenestene bli utskilt og drevet av utenlandske så vel som norske selskaper, dukker spørsmålet om finansiering opp. Reglene for subsidier i TiSA-avtalen er foreløpig uklare, men Norge ønsker å beholde retten til å subsidiere som før. Det eneste kravet er at utenlandske selskap har krav på de samme subsidiene som norske. Med regjeringens forslag i TiSA-avtalen kan vi ende opp med et sykehus med en lang rekke forskjellige «tjenesteleverandører», som subsidieres av det offentlige.
Er subsidier lov i TiSA-avtalen? Les mer her.
Manifest Tankesmie setter oppsplittingen av helsetjenestene i TiSA-avtalen i sammenheng med regjeringens politikk for «fritt behandlingsvalg», som regjeringen har innført i rus- og psykiatri. Poenget med denne ordningen er at pasienter kan velge hvor de vil få behandling med offentlige midler.
«Dette er en reform som innebærer et frislipp for kommersielle aktører og som letter tilgangen deres til offentlige helsekroner. Reformen har fått mye kritikk, blant annet fra Helse Sør-Øst, som mener ordningen kan gjøre det vanskeligere få sikre helhetlige pasientforløp (…). [Helse Sør-Øst] frykter også at rask vekst hos private leverandører vil kunne tappe det offentlige helsevesenet for fagfolk», skriver de i rapporten «Høyrepolitikk for all framtid».
Denne oppsplittingen og konkurransaeutsettingen sluser pengene ut fra det offentlige og inn til kommersielle velferdsprofetører. TiSA-avtalen kan utvide nedslagsfeltet for en slik politikk utover dagens ordning med rus- og psykiatri. Frys- og skrallefunksjonen gjør at en omgjøring av denne politikken vil bli avtalestridig.
Dette er bare et eksempel på at Høglunds påstander om at frys- og skralleprinsippet ikke gjelder for konkurranseutsetting og privatisering er feil. Men det tar litt tid å forklare det.