Av Elena Gimeno Sanz, styremedlem i Attac og aktiv i Podemos Norge
Rett før jul var det valg i Spania. 20. desember kunne gi en mulighet til å endre den politiske situasjonen i landet mange var lei av, og spenningen var stor. Etter en rekke år hvor de fleste spanjoler ikke har vært interessert i politikk var det mange som mente at atmosfæren denne gangen lignet på «la transición» – perioden etter diktatoren Franco døde i 1975.
En måned senere er det ikke klart hvem som danner regjering eller hvem som blir statsminister. Det er ikke en gang avgjort om det trengs nyvalg eller ikke.
Det som er klar er at velgerne har forkastet topartisystemet. De to partiene som har fulgt dogmet om innstramming har mistet om lag 5 millioner stemmer. For første gang blir de nødt til å samarbeide med andre partier for å danne regjering.
Hvis vi ser på tallene ble resultatene slik:
– Partido Popular (PP) er fortsatt det største partiet med 28,7 prosent av stemmene. Etter alle korrupsjonsskandalene er dette uforståelig for mange. Konservative PP har 123 representanter og 7,2 millioner stemmer denne gangen, mot 186 representanter og nesten 11 mill. i 2011.
– «Sosialdemokratiske» PSOE følger som nummer to med 22 prosent. Dette gir dem 90 representanter, mot 110 i 2011. Antall velgere har falt fra 7 til 5,5 millioner fra 2011 til i dag.
– Nummer tre ble Podemos med 20 prosent oppslutning og 5,2 millioner stemmer. Dette er første stortingsvalg for dem, og de får 69 representater.
– Liberalerne i Ciudadanos fikk 13,9 prosent og 3,5 millioner stemmer. Dette gir 40 nye representanter. Ciudadanos har eksistert i Cataluña i ti år, men har nå deltatt i stortingsvalget for første gang.
– Videre finner vi ulike nasjonalistiske partier og andre småpartier med liten representasjon som Unidad Popular (3, 7 prosent, ned fra 11 prosent i 2011. Dette gir dem to representanter.
Siden verken høyrepartiene (PP og Ciudadanos) eller venstrepartiene (PSOE, Podemos og UP) har flertall og 176 representanter, står vi overfor tre ulike scenarioer:
- «Det store alliansen». Dette betyr at PP og PSOE blir enige og at nåværende statsminister Mariano Rajoy blir gjenvalgt med hjelp fra PSOE – enten ved å stemme «ja» eller ved å ikke stemme «nei». Medlemmer av det konservativ partiet mener at dette er «den eneste muligheten» for at Spania kan fortsette på «riktig vei ut av krisen». Tilhengerne av dette alternativet mener at dette gir mest stabilitet.
Det er PSOE som må bestemme her om de støtter Mariano Rajoy som statsminister eller ikke. Tidligere har de sagt at de ikke vil støtte Rajoy, men dersom en annen statsminister stiller som kandidat kan de stemmer for denne. Mange mener at dette blir et politisk selvmord – et «arbeiderparti» kan ikke være avgjørende for fire nye år med konservativt styre.
- En pakt som i Portugal. Da vil alle partiene fra venstresiden regjere sammen: PSOE, Podemos og UP, i tillegg til det katalonske partiet Esquerra Republicana de Catalunya. Dette virker vanskelig siden partiene har store forskjeller i økonomisk strategi. Et eksempel er grunnlovsendringen fra 2011, hvor PSOE grunnlovsfestet at gjelden skulle priortiteres før andre utgifter, som helse eller skole.
- Nyvalg om noen måneder. Prosessen blir slik: Det nye stortinget stemmer for eller imot Mariano Rajoy (PP) som statsminister i løpet av 14 dager. Om han ikke får flertall, blir samme prosess startet på nytt, men med flere kandidater. Her kan PP velge en annen kandidat enn Rajoy om de ønsker. Hvis ingen er valgt innen to måneder, blir det utlyst nyvalg.
Nyvalg er svært risikabelt for Ciudadanos. Mens de lenge ble ansett som en ny stemme i spansk politikk, kan den store støtten til PP etter valget ha ført til at de blir mer og mer sett på som en alliert av den gamle politikken. Lederen deres Albert Rivera har mistet popularitet gjennom hele valgkampen.
Et nyvalgt kan også føre til flere stemmer til de to tradisjonelle partiene PP og PSOE. Her kan Podemos miste stemmer, fordi folk innser at de må velge en av de to store dersom det skal bli noen avgjørelse på valget. Men på en annen side har opplustingen om Podemos økt etter valget, og de har nå gått forbi PSOE og er landets nest største parti. Det er mulig at flere vil stemme på dem ved nyvalg, ettersom det plutselig ser ut som de kan vinne hele valget.
- Mindretallsregjering
Et fjerde og mer usannsynlig alternativ er at PSOE eller PP danner mindretallsregjering. Dersom PSOE går seirende ut av dette, er de avhengig av støtte fra Podemos med flere. En mindretallsregjering har aldri regjert før i Spania. Spørsmålet er om en slik regjering vil vare særlig mye lengre enn et par måneder.
Selv om usikkerheten er stor, førte valget til store endringer i spansk politikk. Sammen med lokalvalget i mai er det klart at topartisystemet i Spania er dødt.
Dette gir håp om at partier som representerer interessene til vanlige folk, de som ikke støtter banker og innstrammingspolitikk, kan regjere – selv om for eksempel Podemos ikke fikk nok denne gangen.
Dette gir håp også fordi vi vet at vi får en ny politisk situasjon, uansett hva som skjer. Mange av Podemos’ nyvalgte representanter er «vanlige» mennesker som tidligere ikke har hatt politiske verv, men som kom inn i politikken via protestene på «Puerta del Sol» i 2011. De var lei av politikere som ikke så konsekvensen av de beslutningene de tok. Denne situasjonen gir et høyt antall representanter en forpliktelse om åpenhet og bekjempe korrupsjon.
«Somos de abajo, y vamos a por los de arriba», sier aktivistene som har blandet seg inn i partipolitikken: «Vi er underdogs, og vi går for toppen». Nå som vi er der også, skal vi prøve å endre måten spansk politikk gjøres på. Forandringen er i gang!