Utdrag fra siste nummer av Utveier.
Hvor lenge skal vi tillate regjeringen å definere hva som er våre interesser?
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac
Til nå har TiSA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor. Men dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TiSA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.
Da Norge satt i gang TiSA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien fra første dag har hatt to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.
Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TiSA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».
Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.
Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TiSA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.
I debatten om TiSA har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TiSA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.
Stortingsmelding med konsekvenser
I Norge er det ikke tradisjon for å avgjøre handelspolitikk i Stortinget. Det har vært regjeringens bord. Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spilleregler som vil gi dem trøbbel senere. Stortingsmeldingen «Globalisering og handel» ble vedtatt den 19. januar. Men den vedtok Stortinget begrunnelsen for å fullføre TiSA-avtalen. Kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som er nevnt som viktig for Norge og TiSA i stortingsmeldingen.
Dagen før vedtok EU-parlamentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.
Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TiSA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.
Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TiSA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologisk påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:
«(…) hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?», skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TiSA-avtalen.
«Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser», sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget.
Politikk, ikke marked
Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de ble store; konsensjonskrav til investorer; hjemfallsretten; råfiskeloven som sikret av norske fiskere tjente på å fiske; sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.[1] Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse av det offentlige og offentlig infrastruktur. Når du har fortalt om alt dette, kan du begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.
I TiSA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TiSA på tross av utviklingslandenes seier.
Et større bilde
På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.[2]
Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, Frp og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.
KrF-leder Knut Arild Hareide sier det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:
«Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeidstakarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.»
Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelsesverdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TiSA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TiSA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.
Bare med den globale vinklingen måten kan vi vise TiSA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.
[1] Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.
[2] Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.