Skrevet av Camilla Hansen, koordinator for handelsgruppa i Attac og styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA
I et debattinnlegg i Namdalsavisa 19. juli kommer Høyrepolitiker Elin Agdestein med en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om TISA-avtalen. Innlegget hennes er en reaksjon på Grong kommunestyres uttalelse om TISA og kommunens krav om at Norge må trekke seg fra forhandlingene.
Agdestein hevder – i fullt alvor – at TISA-forhandlingene «er ikke preget av hemmelighold». Dette er en forbløffende påstand, all den tid forhandlingene foregår bak lukkede dører og både befolkningen og folkevalgte på Stortinget og i kommunene nektes innsyn i de aller fleste tekstene som det forhandles om. Forhandlingsutkastene, som viser hva forhandlerne legger på bordet på våre vegne, skal dessuten holdes hemmelige i inntil fire år etter at forhandlingene er avsluttet.
Det meste vi vet om innholdet i TISA-forhandlingene er informasjon som vi har fått fra lekkasjer, ikke fra regjeringen. Fra regjeringshold får vi stort sett spin.
Som et argument for at TISA angivelig ikke vil true offentlige tjenester og velferdstilbud, skriver Agdestein at regjeringen har unntatt såkalte sykehustjenester, samt utdanning, fra TISAs bestemmelser. Men det hun ikke nevner, er at de faktisk har bundet en lang rekke helsetjenester til avtalen, deriblant konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, strålebehandling, cellegift, røntgen, EKG og endoskopi, samt svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester.
Når det gjelder utdanning, så har regjeringen (foreløpig) unntatt grunnskole og videregående, men høyere utdanning har de derimot bundet til TISA.
Videre fastslår Agdestein at det ikke er noe som tilsier at det blir aktuelt å gi avkall på politisk handlingsrom innen velferdstjenester i TISA-forhandlingene. Dette er feil. TISA skal på sikt omfatte nesten alle tjenestesektorer, med unntak av en håndfull tjenester som politi, forsvar og rettsvesen. Når landene på nåværende tidspunkt gjør unntak for enkelte velferdstjenester, så er dette bare midlertidig.
I likhet med lignende avtaler som TTIP og TPP, er TISA en «levende» avtale, noe som blant annet vil innebære kontinuerlige forhandlinger, også etter at avtalen er vedtatt. Forhandlerne vil da ha mandat til å videreutvikle avtalens regelverk, samt legge til nye sektorer. Det betyr at tjenester som i første omgang ble unntatt fra avtalen kan bli bundet til den på et senere tidspunkt – uten at Stortinget skal stemme over dette.
En annen påstand som Agdestein kommer med, er at TISA ikke handler om deregulering, og at avtalen ikke vil berøre politikernes mulighet til å regulere. Dette er usant. Selve formålet med TISA er nettopp å fjerne regulering (politikk) som begrenser handel med tjenester.
TISA-lekkasjer fra Wikileaks viser at det forhandles om et eget kapittel om innenlandske reguleringer som vil legge en lang rekke restriksjoner på nasjonale og lokale myndigheters rett til å regulere når det gjelder kvalifikasjonskrav, lisensekrav og –prosedyrer, samt tekniske standarder for tjenester. Disse defineres svært bredt i teksten, noe som dermed vil åpne opp for brede tolkninger.
Jussprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene, gir flere eksempler på poltiiske tiltak som kan bli begrenset av TISAs bestemmelser, deriblant kvalitetsstandarder for vann, kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, bemanningsnormer i helsevesenet, kommunale områdeplaner, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, standarder for skoleeksamener, regler for reklame og for salg av alkohol og tobakk, standarder for gruvedrift, og tillatelser til å håndtere giftig avfall.
Uvalgte handelsbyråkrater i TISAs tvisteløsningsdomstol vil bli de som i siste instans skal avgjøre hvorvidt et lands eller en kommunes politiske tiltak innen tjenestesektoren er «nødvendige», «objektive», «upartiske» og «fornuftige» og hvorvidt de kan godkjennes. Erfaring fra WTO med denne typen tvisteløsning viser at kommersielle hensyn nesten alltid gis forrang foran andre hensyn som helse, miljø eller forbrukervern.
Lekkasjene fra Wikileaks viser også at det er foreslått at restriksjonene i kapitlet om innenlandske reguleringer skal gjelde for absolutt alle tjenestesektorer, inkludert de som landene har unntatt fra TISAs regler om markedsadgang og nasjonal behandling.
I tillegg, og i motsetning til hva Agdestein hevder, så forhandles det om bestemmelser som vil presse TISA-landene til å harmonisere sine regelverk innen tjenestesektoren. I likhet med TTIP, vil TISA bidra til å senke standarder for helse, miljø, sikkerhet, forbrukervern og arbeidstakerrettigheter ned til minste felles multiplum.
Agdestein bruker mesteparten av sitt innlegg på å beskrive fordelene av TISA for norske selskaper som eksporterer tjenester utenlands. For henne og for regjeringen er «norske interesser» synonymt med interessene til de største selskapene, ikke vanlige folk og lokalsamfunn. Spørsmålet om TISA dreier seg i bunn og grunn om prioritering av verdier. Er vi virkelig villige til å ofre demokrati, miljø og sosiale rettigheter for at Statoil og Telenor skal erobre nye markeder?
Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 25. juli 2016 som et svar på Elin Agdestein sitt innlegg 19. juli.