Hvis vi ser på arbeidet på tre viktige områder får vi en viss oversikt.

Petter Slaatrem Titland på Eidsvolls plass
Petter Slaatrem Titland holder appell på demonstrasjon for å trekke Oljefondet ut av skatteparadis 11. april 2016. (Foto: Idun Moe)

Først ut er krav om åpenhet til selskaper som opererer i Norge. Hvor sender de pengene? Hva betaler de i skatt? Den såkalte «Land-for-land-rapporteringen» skal gi svarene på slike enkle spørsmål. Seks år etter at Tax Justice Network sendte ideen til Norge via Attac, og iherdig jobbing fra blant annet Changemaker, fikk vi åpenhetsloven i 2014. Problemet var at loven ikke krevde at selskapene skulle rapportere om hva de drev med i skatteparadis, også kalt «støttefunksjoner i tredjeland».

Sommeren 2015 bestemte et samlet Storting seg for å tette hullene i åpenhetsloven. I vinter sendte Finansdepartementet en forskrift på høring som skulle oppdatere loven. Finansdepartementet utvider hvilke selskaper åpenhetsloven skal gjelde for, men rapportering fra skatteparadis er fortsatt utelatt. «Støttefunksjoner i tredjeland» er ikke med.
Vi har altså et finansdepartement som ikke følger krav fra Stortinget. Regjeringen fikk smekk fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen fordi de brukte så lang tid på å følge Stortingets beskjed. Når responsen kom følger forslaget fortsatt ikke kravet fra Stortinget. Finansdepartementet behandler nå alle høringsinnspillene som kritiserer mangelen på rapporteringskrav i skatteparadis.

Andre ut er krav om å vite hvem som er den egentlige eieren av et selskap. Denne loven skal hindre at et selskap skal være eid av et skallselskap som ingen vet noe om, og som ikke betaler skatt. Dette initiativet lider samme skjebne som åpenhetsloven. Her er det Nærings- og fiskeridepartementet som bruker lang tid. Flertallet på Stortinget ba om et eierskapsregister våren 2015. Et år senere kom det et forslag på høring, som avgrenset offentlighetens innsyn i registrene. Kritikken kom fra alle som hadde greie på dette. Nå har det snart gått et år siden forslaget ble lagt fram, og vi har ikke hørt noe mer.

Til slutt, Oljefondet. Nøyaktig samtidig med Panama Papers-skandalen ble årsmeldingen til Oljefondet lagt fram for Finanskomiteen på Stortinget. Uflaks vil noen si. Flaks vil andre si, og blant dem finner vi flere politikere. Plutselig ble det et massivt trykk for å trekke oljefondets investeringer ut av skatteparadis. Det trengs: Opptil 20 prosent av Oljefondets investeringer finnes i skatteparadis, viste en uavhengig gjennomgang som ble gjort i forbindelse med eierskapsmeldingen.

Den politiske viljen til å ta grep mot skatteparadis var tydeligere enn noen gang. Særlig KrF, Senterpartiet, Venstre og SV var på hugget da Finanskomiteen skulle instruere hva regjeringen skulle gjøre med Oljefondet. De ville at regjeringen skulle lage en plan for hvordan investeringer i skatteparadis skulle trappes ned. Partiene understrekte at finansielt hemmelighold er en helt sentral driver i utviklingen av økonomisk og sosial ulikhet globalt.

En ting et flertall av partiene ble enige om, var at Oljefondet skal lage et såkalt «forventningsdokument». Denne måneden er sivilsamfunnet invitert til å gi innspill på hva dette dokumentet skal kreve. Dokumentet lister opp hva Oljefondet forventer til selskap de investerer i. Det er ingen direkte sanksjonsmidler knyttet til brudd på forventingene. Vi vet heller ingenting om dialogen mellom Oljefondet og selskapene. Det finnes ingen logg eller referat fra disse møtene.

Forventinger har vi likevel. Men de største forventningene retter seg ikke mot selskapene. Oljefondet eier nesten fem prosent av Credit Suisse, som ikke bare er avslørt for å hjelpe med skatteunndragelse men for å hvitvaske penger. Politikere forventer at slike selskaper tar «samfunnsansvar» med frivillige retningslinjer. Hva med å ha samfunnsansvar hos modige politikere?

KrF har nylig foreslått en internasjonal konvensjon for å skattelegge selskaper som en helhet, og ikke tillate dem å sende penger til datterselskap i skatteparadis. Slike forslag kan bli virkelighet.

Fram mot valget neste år har vi forventninger til at skatterettferdigheten skal vises i politikerne våre. Hvis ikke kommer de fortsette å være tilskuere til et Finansdepartement som holder igjen.

Innlegget er publisert i Ny Tid januar 2017

Illustrasjonsfoto hentet fra F Deventhal på Flickr og brukt under Creative Commons CC-BY 2.0 lisens

Petter Slaatrem Titland