iPhone er ti år i år. Nå begynner de politiske spørsmålene å presse seg på.
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge
82 prosent av mobilbrukerne i USA har smarttelefonen «alltid» eller «for det meste» innen armlengdes avstand, ifølge det ledende analysebyrået Edison Research.
Ny teknologi forandrer sosiale relasjoner, økonomi, ressursbruk, offentlig debatt og kulturelle forhold i samfunnet. Når økonomiske mønstre forandrer seg, forandres også handelspolitikken og storpolitiske prioriteringer.
Handelspolitikken speiler hverdagen, så først til hverdagslivet. Smarttelefoner krever sine mineraler fra gruver i Kongo og Kina. Vi bytter dem ut fortere enn klær fra Hennes & Mauritz. Men forandringene er mer enn materielle:
Vi kommuniserer med venner og familie på nye og mer intense måter. Fotografering har gått fra å være en hobby til å bli et språk. Barn blir overvåket med GPS av foreldrene. Seksuell trakassering blir dokumentert i nytt omfang og tar nye former.
Smarttelefonen forandrer arbeidslivet. Jobb-epost strekker seg inn i fritiden. Fritiden viker for løsarbeid. I USA har seks millioner mennesker jobber hvor de står parat med mobilen til å starte arbeidsdagen etter innkalling. I Sverige forteller LO om et økende antall arbeidere som sover med mobilen under puten i frykt for å gå glipp av en jobbinnkalling på sms.
Smarttelefoner har ført til en eksplosjon i mengden data. Data produseres av oss hele tiden, og den er mer verdifull enn noen sinne. Informasjonen har blitt en vare. Appene er gratis fordi du er produktet.
Bare tenk på alle aktivitetene våre som legger fra seg digitale spor, både med og uten smarttelefon. Bilkjøring, matvareinnkjøp, shopping, trening, skylagring og leking med dukker. Automatiske strømmålere vil med tiden måle alle aktiviteter i hjemmet, Siemens vet hva vi har i kjøleskapet, Roomba vet hvor i stua møblene dine står. Google og Facebooks dataomfang gjør at overvåkingen fra autoritære regimer bleker i forhold. Vi er villig til å gi bort veldig mye privatliv i bytte mot tjenester som gjør livet enklere.
[plsc_pullquote align=»left»]Bare hvis demokratiske institusjoner er dypt involvert i utviklingen, med en åpen offentlig debatt i ryggen, vil de teknologiske framskrittene være til det bedre. [/plsc_pullquote]Fem av verdens syv største selskaper gjør nettopp det, skriver The Economist: Apple (1), Google (2), Microsoft (3), Amazon (6) og Facebook (7). Hva gjør selskapene med all dataen? Hva vil de gjøre med dataen i framtiden? Hva gjør datainnsamlingen med maktforholdet mellom selskap og individ, og mellom stat og selskap?
Hvis vi ikke har klare svar på slike spørsmål vil vi heller ikke være i stand til å lage en politikk som sikrer personlig integritet, hindrer masseovervåking og utvikler teknologi som tjener samfunnet og ikke omvendt. Bare hvis demokratiske institusjoner er dypt involvert i utviklingen, med en åpen offentlig debatt i ryggen, vil de teknologiske framskrittene være til det bedre.
Handelsbyråkratene er godt i gang med å lage kapitler i avtaler som dekker kjøp, salg og overføring av informasjon over landegrenser. USA, Kina, Japan, Storbritannia og EU har i tur og orden annonsert «elektronisk handel» som det viktigste handelspolitiske spørsmålet. Alt vi gjør via apper og software faller inn under dette regelverket.
Elektronisk handel
Norge melder seg på gjennom avtalen om handel med tjenester, TiSA (Trade in Services Agreement). Avtalen dekker alt fra søppelkjøring til finans. Sammen med EU, USA og 20 andre land har diskusjonene om reglene for elektronisk handel spisset seg siden i fjor sommer. Mens regelverket skrives har de politiske aspektene ved «e-handel» kommet til overflaten. I fjor høst lekket TiSA-kapittelet om e-handel, slik at fagfolk, sivilsamfunn og andre interesserte også fikk vite hva som foregikk.
Kapittelet skal legge begrensinger på «tiltak som påvirker handel med tjenester som skjer med elektroniske midler», sier artikkel 1 i det lekkede dokumentet. Men det er denne setningen fra avtalen som lager støy:
«Alle parter skal anstrenge seg for å lage mekanismer som tillater tjenesteytere fra land med ulike rettslige rammeverk å sende informasjon inn og ut av territoriene til begge land».
«Tjenesteytere» er selskapene. «Ulike rettslige rammeverk» er forskjellige regler for hvordan data lagres i hvert land.
I klar tale betyr disse setningene at landene forplikter seg til å lage en direktelinje for persondata mellom seg. Hvis informasjonen om deg er lagret i Norge, er du godt beskyttet mot at informasjonen selges videre til en tredjepart. Denne beskyttelsen forsvinner hvis informasjonen blir sendt ut av landet.
USA krever fri flyt av data på tvers av landegrenser. Mens USA hadde en digital strategi før de gikk inn i TiSA-forhandlingene, har andre land oppdaget hva de har havnet opp i litt senere enn USA. I USA anses personvern som et konkurransefortrinn for de selskapene som tilbyr det. I EU og Norge er personvern en rettighet.
I mai kastet Frankrike seg rundt og laget en konsekvensanalyse for e-handel i TiSA-avtalen. Den slo fast at kostnadene var større enn nytten. Tyskland utsatte forhandlingene om TiSA-avtalen til valget er over. En historisk betent overvåkningssak sammen med tyskernes enorme mobilisering mot de nye handelsavtalene var ikke noe Angela Merkel ville håndtere nå.
Bedre personvern fra EU
Mens TiSA-avtalen ligger stille, skjer det mye innenfor personvernfeltet. EU har nettopp oppgradert sitt personvernlovverk. Fra mai neste år trår 99 nye artikler inn i styringen av persondata. Datatilsynet har oversatt forordningen «General Data Protection Regulation (GDPR) til norsk.
Hva forordningen skal beskytte mennesker mot sier litt om tiden vi står i. GDPR gjelder «sporing av fysiske personer på internett», der hvor «bruk av teknikker for behandling av personopplysninger innebærer profilering av en fysisk person». Forordningen skal beskytte mot datainnsamling som vil «analysere eller forutsi vedkommendes personlige preferanser, atferd eller holdninger», uansett hvor informasjonen stammer fra.
Det er ikke kattebildene dine som skal beskyttes. Det er, slik personvernreglene formulerer det, «generiske opplysninger, biologiske prøver, opplysninger om sykdom, funksjonshemming, sykdomsrisiko, sykdomshistorie, klinisk behandling, fysiologisk eller biomedisinsk tilstand». Det er forbudt å systematisere opplysninger om politisk oppfatning, «etnisk opprinnelse», fagforeningsmedlemskap eller opplysninger om menneskers seksuelle forhold og orientering.
All dataen om deg skal være tilgjengelig, slik at du både kan be om å se den og be om å få den slettet. «Retten til å bli glemt», har de kalt det. Hvis du sletter Facebook-profilen kan du for eksempel kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døra.
Nyvinningen er virkeområdet for de nye personvernreglene. Reglene gjelder for selskaper som tilbyr tjenester i EU og EØS. Dermed har det ikke noe å si om du bruker en app fra et selskap som er registrert i et skatteparadis eller i USA. Du har samme grad av beskyttelse, fordi stedet hvor dataen er samlet inn er viktigere.
Selskaper som bryter reglene kan få bøter på opptil 20 millioner euro, eller på fire prosent av den samlede globale omsetningen i konsernet.
Næringslivet har lobbet hardt for å påvirke GDPR, men har oppnådd forbausende lite. Nå har de en vinter på å tilpasse seg før 25. mai 2018 slår inn, også i Norge.
Handelsavtaler utfordrer
Spørsmålet er hvordan handelsavtaler som signeres i dag kan utfordre nye regelverk som skal regulere teknologisk utvikling i framtiden.
«Strømmen av personopplysninger til og fra stater utenfor Unionen og internasjonale organisasjoner er nødvendig for å kunne utvide internasjonal handel og internasjonalt samarbeid»
skriver EU. Videre slår man fast at overføring av data til tredjeparter må under alle omstendigheter skje i fullt samsvar med GDPR.
Forordningen slår fast at EU kan inngå internasjonale avtaler som omfatter overføring av personopplysninger til tredjeparter, så lenge avtalene «ikke berører» personvernreglene og gir et vern av grunnleggende rettigheter.
For persondata har EU-kommisjonen myndighet til å avgjøre om rettighetene er nok beskyttet når personopplysningene sendes av gårde.
Her begynner landskapet å bli tåkete. Hva betyr disse setningene? EU-kommisjonen er EUs regjering, og det er de som forhandler og signerer handelsavtaler. Her ser det ut som de kaster et dilemma inn i ringen til advokatene istedenfor å være tydeligere selv. Hvordan EU skal manøvrere en handelsavtale forbi dette regelverket gjenstår å se. Særlig når deres nærmeste handelspartner er USA.
Ingen enkeltsektor lobber mer i TiSA-avtalen enn IT-industrien, viser undersøkelser gjort av den tyske tenketanken Lobby Control. Bransjeorganisasjonene heter Digital Europe, Internet Association og Software Alliance. Alle de store selskapene er representert. Microsoft har helgardert seg og er med i alle tre.
De nøyer seg ikke med å påvirke TiSA-avtalen. Annethvert år arrangerer WTO sin ministerkonferanse. Her kommer utenriksministre fra 164 forskjellige land for å forhandle om det globale handelsregelverket. Hvis du tar en titt på USAs forslag til forhandlingene i WTO i desember er det slående likt IT-gigantenes agenda.
Politikken som forbys
Den globale fagforeningsparaplyen Uni Global har gått gjennom kravene fra EU, Japan, Canada og USA før ministermøtet i Buenos Aires. Forbud mot toll på internetthandel, lover mot beskyttelse av nasjonal IT-industri, fri flyt av personsensitiv informasjon, forbud mot krav om lokal serverkapasitet og samarbeid med lokale bedrifter, forbud mot krav om teknologioverføring og forbud mot plikt til kommunikasjonsnettverk i rurale strøk er kravlistene fra verdens ledende IT-nasjoner.
Leser man denne listen får man et riktig inntrykk av dagens handelsavtaler. De dekker mye mer enn vanlig handel. Og de er negative i sin essens. Alt handler om hvilken politikk du ikke får lov til å føre. [plsc_pullquote align=»right»]Alt handler om hvilken politikk du ikke får lov til å føre.[/plsc_pullquote]
Blant de norske medlemmene i Uni Global finner vi Fellesforbundet, Fagforbundet, Handel og Kontor og El&IT-forbundet. Uni Global mener at uten krav om lokal tilstedeværelse vil IT-selskapene i økende grad sende migrantarbeidere på oppdrag når det trengs i vertslandet. Slik kan de unngå nasjonale arbeidsrettigheter, som igjen vil føre til at rettighetene kan svekkes for resten av landets arbeidere. De mener at den markedsmakten som IT-gigantene utøver gjør at små nasjonale konkurrenter må kutte i kostnadene for å holde følge.
«Det digitale skillet» er en annen bekymring. Særlig i utviklingsland er teknologioverføring fra transnasjonale selskaper en viktig kilde til teknologisk utvikling. Samarbeid med store leverandører er gull verdt i den lokale IT-industrien.
Å fjerne muligheten til å styre teknologisk utvikling og dataoverføringer gjør at land både mister økonomiske muligheter og mister politisk og sikkerhetsmessige styrke, slår Uni Global fast.
Her finnes det et politisk prosjekt. Tanken på å lære nye ferdigheter, bygge arbeidsplasser og sørge for teknologisk suverenitet er oppløftende for alle som er opptatt av utvikling både hjemme og globalt. Kontroll på informasjonen om deg selv er forutsetningen for et fritt samfunn.
Hvordan ser framtiden ut? Det handler ikke lenger om å samle data for å drive mer målrettet markedsføring. Vi har bare sett starten på den kunstige intelligensen, og vi vet ikke hva den kan brukes til.
I Norge skapte Datalagringsdirektivet en stor nasjonal debatt i 2011. Toppolitikere som Torbjørn Røe Isaksen og Nicolai Astrup stemte mot sitt eget parti. Stemmer på høyre- og venstresiden ble enige om noen frihetsprinsipper i møte med overvåking. Seks år senere ser debatten om Datalagringsdirektivet ut som en debatt fra flere tiår tilbake.
Vil det være teknologien som tjener samfunnet om seks år, eller kommer samfunnet til å henge på slep etter selskaper som setter agendaen og former oss? Nå er tiden kommet for å gå i ringen igjen.
Teksten stod på trykk i Klassekampens «Med andre ord»-spalte 11.oktober 2017.