Skatteparadisene er innhyllet i mystikk. Lekkede telefonsamtaler med vrengte stemmer. Bånd mellom USA og Russland. Toppolitikere med hemmelige avtaler. Selskapenes bakmenn som oppretter stråselskaper og skjulte bankkonti. Banksjefer som sier «fortell meg bare det jeg trenger å vite». Popstjerner, politikere og fotballspillere. Palmer og bølgesus.
De menneskene som rammes får ikke kjenne på skatteparadisenes glamour. De får kjenne på sexslaveriet, våpnene og drittjobben når narkotikaen skal smugles over landegrenser.
I realiteten er ikke skatteparadisene særlig mystiske. En helt vanlig advokat i et helt vanlig advokatkontor i et helt vanlig skatteparadis lager en helt vanlig skjult bankkonto eller et helt vanlig skjult datterselskap for en helt vanlig rik skattesnyter eller et helt vanlig multinasjonalt selskap.
De rikeste vil ikke betale skatt, og de har penger til å gjøre noe med det. De største selskapene vil ikke følge alle mulige lover i alle mulige land, og de har penger til å gjøre noe med det. Vi som står på utsiden av alt dette får merke konsekvensene.
Skatteinntektene går ned. Siden 1980-tallet har europeiske land kuttet selskapsskatten fra et snitt på 46 prosent til 23 prosent. I årets statsbudsjett kuttet Siv Jensen selskapsskatten igjen. Landene konkurrerer med skatteparadisene om lave skatter. Irland har leder an med sine 12,5 prosent.
Skattekonkurransen gjør at vanlige folk må betale mer. Ta Frankrike som et eksempel. President Macron kutter i formueskatten og øker skattene for pensjonistene. Han hevder dette vil øke investeringene.
Arbeidet mot skatteparadis på vårt eget Storting er også svært lite mystisk. Siden den forrige store lekkasjeskandalen «Panama Papers» har regjeringen stoppet to viktige lovendringer for å stanse skatteparadisene. Åpenhetsloven «land-for-land-rapportering» skal kreve at selskaper viser fram datterselskap og skatteinnbetalinger. Åpenheten skal hindre fusk. Da åpenhetsloven kom til Norge ble rapportering fra skatteparadis unntatt. Forstå det den som vil.
Stortinget ville endre på dette. Samtlige partier stemte for at rapporteringen skulle utvides. Nå skulle selskapene også rapportere på bruk av skatteparadis. Over to år senere har ikke regjeringen gjort noen ting.
I skatteforliket ba Stortinget regjeringen lage et eierskapsregister som skal vise hvem som eier alle stråselskapene som gjør at selskaper kan sende penger til skatteparadis. Et og et halvt år senere har denne instruksen strandet et sted inne på Siv Jensens kontor.
Det eneste tiltaket regjeringen har fulgt opp, er instruksen på å endre på taushetsplikten for advokater. Advokatene er tilretteleggerne for skattefusk. Å plikte advokatene til å melde fra om flere mistenkelige forhold vil være viktig for å stanse bruk av skatteparadis. Her har regjeringen etter et og et halvt år satt ned et ekspertutvalg.
At dette er det lengste regjeringen har kommet, sier sitt.
For oss som blir nødt til å stå og se på at ressursene våre blir knabbet av de rikeste, er beskjeden enkel. Det er ingenting mystisk ved skatteparadisene. Saken er ikke så veldig komplisert. Dessverre elsker politikerne å snakke om hvor komplisert økonomien er. Men lekkasjer som Paradise Papers blir dette trikset stadig vanskeligere.
Innlegget stod på trykk i en forkortet utgave i Aftenposten 8.november 2017