De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) var leder i Attac fra 2013 til 2018.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

De rikeste landene vil holde utviklingslandene utenfor den digitale økonomien. Norge er villig med.

Data om deg og meg er råvaren i den digitale industripolitikken.

Vi ser en digital transformasjon av den globale økonomien.For ti år siden var 1 av de 10 mest verdifulle selskapene teknologiselskap. Nå driver 6 av de mest verdifulle 10 selskapene med teknologi. Mange av disse selskapene har vokst seg store på elektronisk handel. 80 prosent av e-handelen er konsentrert i seks land.

Samtidig, et annet sted: Det afrikanske kontinentet har 16 prosent internettdekning. Sør-Afrika har flest brukere med en dekningsgrad på 54 prosent. I 15 land bruker under ti prosent av befolkningen internett. Under en prosent av e-handelen foregår i Afrika. Halvparten av alle verdens mennesker uten elektrisitet bor i Afrika sør for Sahara.

Vi har kalt dette «det digitale skillet». Men skillet skapes av mer enn internettilgang.

Produksjonen har også sin digitale side, og er software-styrt. Automatisering tar over arbeidsoppgaver. Kunder forlanger mer spesialisering og raskere levering. Maskinene må være fleksible, slik at produksjonene kan justeres etter endringer i etterspørselen. 3D-printere gjør for eksempel at kundene kan designe sine egne sko med litt hjelp fra Adidas og Nike.

De digitale tjenestene og selskapene som leverer dem vokser, og med dem konsentrasjonen av teknologi og kunnskap. Selskapene sitter på enorme mengder data. Dataen er råmaterialet i utviklingen av ny teknologi. Er du et steg foran i utviklingen av kunstig intelligens ligger verden for dine føtter. Dataen fra meg og deg gjør teknologien smartere og smartere. Mengden data avgjør maskinenes kapasitet til å forstå, analysere og forutsi verden de beveger seg i.

Teknologiforskeren og skribenten Evgeny Morozov har et godt eksempel på hvordan data kan trene opp kunstig intelligens. Du logger inn på en Google-tjeneste. Av og til må du verifisere at du ikke er en robot. Nå får du et rutenett med bilder av en gate. Du skal trykke på alle bildene med et skilt på. En annen dag skal du trykke på alle bilder med et trafikklys på.

Når millioner av mennesker gjør dette hver dag, er de med å trene opp Googles førerløse biler til å skille mellom mennesker, skilt, trafikklys og veier.

Her kommer vi til neste steg av utviklingen. Google sitter nå på en unik base for en glimrende transporttjeneste. Om ikke lenge vil offentlig transport være drevet av førerløse biler og busser. Men hvor offentlig blir den, hvis ikke det er stat eller kommune som eier teknologien?

Morozov frykter at det offentlige blir fullstendig prisgitt teknologigigantene. Prøv å tenk på flere offentlige tjenester dette vil ramme. Post? Søppelhenting? Det britiske helsevesenet NHS har nettopp inngått en avtale med Google om analyse av helsedata. Norske skoler har begynt å binde seg til Google. Teknologiselskapene omfavner flere og flere sektorer.

I dag finnes det tre store statlige aktører i den globale økonomien: USA, EU og Kina. USA har en innovativ monopoldrevet bransje grunnlagt på statlig finansiert innovasjon.

Kina er det eneste landet som har klart å holde følge med USA. De har en aktiv industripolitikk og krever teknologioverføring og samarbeid med lokale bedrifter. Viktigst av alt er kravet om eierskap til dataen. Slik utvikler de sin egen teknologi for hjemlige selskaper som Alibaba og Huawei. 30 prosent av alle roboter arbeider i Kina, og flere skal det bli.

Kina har forstått betydningen av teknologisk suverenitet. Styrken til Kina er at selskapene er nasjonale. Her er EU sjanseløse, fordi de i stor grad har gjort seg avhengig av amerikanske teknologiselskap, men har kommet langt på reguleringen av privatliv og sørget for noen investeringer i infrastruktur.

Digital industripolitikk skiller seg ikke i særlig stor grad fra annen industripolitikk. Her er noen lærdommer fra tidligere vellykket industripolitikk:

  • Ikke eksporter verdifullt råmateriale ut av landet.
  • Bygg nasjonal selskaper, og forfordel dem i offentlige innkjøp.
  • Krev teknologioverføring, både materiell og immateriell

Mange av virkemidlene er på vei til å utraderes gjennom handelsavtaler. Særlig når reglene lages av landene som er lengst framme i industrien. På toppmøte til Verdens Handelsorganisasjon i desember samles landene til dyst. De rikeste vil låse handlingsrommet for den digitale industripolitikken.

Den globale fagforeningsparaplyen Uni Global har gått gjennom kravene fra verdens ledende IT-nasjoner før WTO-toppmøtet. Kravlisten består av forbud mot toll på internetthandel, lover mot beskyttelse av nasjonal IT-industri, fri flyt av data, forbud mot krav om lokal serverkapasitet og samarbeid med lokale bedrifter og forbud mot krav om teknologioverføring og forbud mot plikt til kommunikasjonsnettverk i rurale strøk

Å fjerne muligheten til å styre teknologisk utvikling og dataoverføringer gjør at land både mister økonomiske muligheter og mister politisk og sikkerhetsmessige styrke, slår Uni Global fast.

Heldigvis finnes det et politisk prosjekt her for de som ikke vil bli leilendinger av Google, Facebook, Amazon og Apple. Evgeny Morozov argumenterer kommunalt eierskap til dataen som du og jeg produserer. På denne måten kan kommunen tilby råmateriale (dataen) til leverandører og stille betingelser når nye tjenester skal utvikles: arbeidsvilkår, tilgjengelighet og samfunnsnytte. Best av alt – tjenestene kan forbli offentlige.

Forslaget til kommunalt eierskap over data må undersøkes nærmere. I alle tilfeller må en politikk for teknologisk suverenitet være en sentral del av den digitale industripolitikken. Offentlig og demokratisk forvaltning av stordata er en nødvendig del av en industriell og offentlig digital politikk.

Her har Norge mye å vinne på å sitte på samme side av bordet som utviklingslandene. Vi har mer til felles med dem enn med landene som vil binde industripolitikken i armer og bein.

Dampmaskinen, elektrisitet, fossilt brennstoff og datamaskiner har drevet den første, andre og tredje industrielle revolusjonen. Nå skal industripolitikken for den fjerde industrielle revolusjonen utformes. La oss ikke være haleheng til verdens største teknologiselskaper, men sette premissene selv.