Sentralt i vårens Acer-debatt var forsikringer om at økt inntjening for kraftselskapene på bekostning av økte strømpriser ikke var problematisk, siden både nett og kraftprodusenter i stor grad er offentlig eid. Den kraftkrevende industrien bekymret seg for at en avtale, hvis formål er å harmonisere strømprisene i Europa, faktisk kom til å bringe Norges lave priser nærmere kontinentets høyere prisnivå. Den bekymringen ble stort sett ignorert, og Norges tilknytning til EUs tredje energipakke ble vedtatt med et kompromiss i form av noen ekstra krav.
Når man nå diskuterer hvem som skal eie og organisere kraftproduksjon og strømnett, kan det være verdt å ta et tilbakeblikk på hvordan denne industrien ble bygget opp. I Norge var det staten som sørget for den storstilte utbygningen som begynte på starten av 1900-tallet, da kraften for alvor ble tatt i bruk på flere områder enn belysning. Viktig i denne historien var at eierskapet ble sikret gjennom de såkalte «panikklovene» hvis hensikt var at det store potensiale i vannkraften tilfalt folket heller enn spekulanter eller investorer med utelukkende profittinteresser. Industri- og kraftpolitikk ble sett i sammenheng, og det var vannkraften som skulle drifte industrieventyret videre og sørge for strømnett i hele det langstrakte landet. I mangel på privat interesse for å investere i det gigantiske prosjektet strømnettet utgjør, søkte man etter alternative styringsformer. På andre siden av Atlanteren løste man, for eksempel, investorens mangel på vilje til å gå foran for å bygge landet uten at staten selv tok eierskap, men gjennom lokale, demokratisk styrte kooperativer. Dette var tilfelle i USA, hvor bondekollektiver med finansiering fra Roosevelt-administrasjonen gikk sammen, og sørget for en dobling av antall kunder i rurale strøk på knappe fire år. Strømkunder som de private investorene hadde neglisjert, da de mente de ikke ville kunne tjene penger på å koble de opp til det nasjonale strømnettet.
Felles for disse historiene er at kapitalkreftene ei heller dengang var interessert i å legge masse penger på bordet når infrastruktur skulle bygges: infrastruktur som alle i dag er enige om har hatt enorm økonomisk betydning for utviklingen av samfunnet.
De «ufravikelige» kravene allerede er blitt redusert til et vedlegg «til orientering» i skrivet vedrørende Norges godkjenning av EUs tredje energipakke som ble oversendt styrelederen i EØS-komiteen (Klassekampen 22.05). Dette er en av en av grunnene til at kampen om strømnett og kraftproduksjon som infrastruktur kontrollert av demokratisk valgte organer langt ifra er vunnet, men snarere knapt har begynt. I TISA var privatisering av strømnettet og kraftproduksjon omtalt slik: «Hver aktør skal arbeide for å fjerne markedsforstyrrelser og barrierer for konkurranse i energirelaterte tjenester, inkludert markedsforstyrrelsene fra nasjonale energiselskap» (Art. 7.1, Annex on energy related Services, egen oversettelse). Fra tidligere har man sett hvor mye som kan beskrives som «markedsforstyrrelser». I kampen mot TISA har vi vunnet slaget så langt, men det er vanskelig å tro at ikke samme politikk vil forsøkes presset igjennom som del av en senere avtale. Det er også et uttalt ønske fra regjeringspartiene å delprivatisere Statkraft. Nedover i Europa har konsekvensene fra en nedskjærings- og privatiseringshungrig «troika» også satt spor i kraftsektoren.
Norge, med sitt store innslag av offentlig eierskap av kraftnettet og produksjon, skiller seg ut i internasjonal sammenheng. Kraftproduksjon kan nemlig være lønnsomt, noe internasjonale finansfond har merket seg. Den nest største eieren av det danske energiselskapet, etter den danske stat, er eksempelvis finansfondet Capital Group som skryter av å «ha satt investoren først i over 80 år» på sine nettsider. Det er jo fint for investorene, men leit for den jevne danske hvis å investere i tiltak i nettet for å møte utfordringer med økt innslag av vindkraft blir funnet for ulønnsomt. De «wealthy individuals and families, nonprofits and private foundations» som Capital Group tilbyr sine tjenester for, har i likhet med selskapet selv, bankkontoer i skatteparadis som må fylles. Som ethvert internasjonalt finansfond med respekt for seg selv dukker selvsagt Capital Group opp i Panama Papers.
Men i motsetning til her til lands, kan det synes at trenden snur andre steder i verden. I England jobber leder for Labour, Jeremy Corbyn, for å re-nasjonalisere kraftnettet, mens myndighetene i Tyskland nylig kastes selskapet Vattenfall ut av Hamburg til fordel for offentlig eierskap. Utenfor Europa, i Australia, har re-nasjonalisering av strømnettet blitt aktualisert etter at eksperimentering med privatisering førte til økte priser og manglende tiltak ved stadig hyppigere feil i nettet.
Vår energiforsyning er i endring: Økt fornybarandel, mer lokal produksjon og endring av last er noen av utfordringene som ikke kan møtes med dagens system alene. Jeg har vanskelig for å tro at et finansfond fra Jersey bryr seg nevneverdig mer om frekvensstabilitet enn eget utbytte eller ønske om å prioritere for fremtidens solcelleparker heller enn fine resultater i neste kvartalsrapport.