Argentina er i disse dager på nytt på vei inn i IMFs favn. Bare 17 år etter forrige gjeldskrise er landet igjen på vei inn i alvorlige problemer, blant annet som følge av uansvarlig låneopptak og långivning og en styrket dollar.
Men det er ikke bare Argentina som sliter med ikke-bærekraftige gjeldsbyrder: I disse dager er hele 31 av 67 utviklingsland enten i gjeldskrise, eller i høy fare for å bli det. Finansielle grep for å få vestlige land ut av finanskrisen fra 2008 har hatt en uintendert effekt: En overflod av kreditt til utviklingsland. At penger nærmest har vært gratis har skapt en rekordhøy gjeldsvekst i fattige land. Vil verden omsider klare å enes om et system som bryter denne gjeldskriseforbannelsen?
I disse dager tar tusner av mennesker til gatene i Argentina for å protestere mot den sittende presidentens økonomiske vanstyre. Argentinas største arbeidstakerforening The General Confederation of Workers (CGT) har arrangert flere generalstreiker de siste årene og over en million mennesker har vært involvert.
Sittende president, Mauricio Macri, kom til makten i 2015. Siden den tid har han hatt det travelt med å ta Argentina tilbake til de globale finansmarkedene. Etter Argentinas forrige krise i 2001 har landet i praksis vært avskåret fra disse. Dette skyldes, blant annet, at presidentparet Néstor og Christina Kirchner nektet å betale tilbake gjeld til en spesiell type hedgefond som presset landet for penger. Denne typen hedgefond det er snakk om omtales ofte som gribbefond og er investeringsfond som baserer sin forretningsmodell på å kjøpe opp statsgjeld fra land i krise på billigsalg. Gribbefondene nekter så å delta i forhandlinger om restrukturering av statsgjelda sammen med andre mer samarbeidsvillige kreditorer. Dette skjedde i Argentina i perioden mellom denne krisen og den forrige for 17 år siden.
Gribbefondet saboterer
Konstruktive kreditorer, som det var et stort flertall av, ble med på forhandlinger om restrukturering av Argentinas enorme statsgjeld som innebar at de måtte ta kutt. Disse kuttene tillot Argentina å få nedbetalt den resterende gjelda. Noe av det første Macri foretok seg som nyvalgt president var imidlertid å fremforhandle et forlik med den forrige krisas gribbefond. Dette gjorde han for å gjenopprette tillit i finansmarkedene til at Argentina er et land som alltid tilbakebetaler gjelda si.
Ved at samarbeidsvillige kreditorer hadde sagt seg villige til å ta kutt i gjelda hadde Argentina bygget seg opp et økonomisk handlingsrom. Dette handlingsrommet benyttet altså nå Macri til å gi gribbefondene full tilbakebetaling, med enorme renter som hadde bygget seg opp i mellomtiden. Gribbefond snylter, med andre ord, på andre kreditorer som er villige til å ta tap for å hjelpe et kriserammet land på beina. Å vise at det lønner seg å sabotere forhandlinger og å sitte på gjerdet og vente på full tilbakebetaling vil gjøre det mindre sannsynlig at samarbeidsvillige kreditorer vil si seg villige til å ta tap i andre statlige gjeldskriser. Nettopp denne tendensen var det Macri underbygget da han ga etter for gribbefondene i 2016: Et valg som vil kunne komme til å koste ham dyrt nå som landet på nytt er på vei inn i en ny gjeldskrise.
For siden Macri overtok presidentstolen i 2015 har han tatt opp store mengder lån for å gjøre investeringer som kan skape økonomisk vekst. I utgangspunktet en god idé, men i likhet med mange andre land har Argentina forregnet seg på risikoen involvert i lånefinansierte investeringer. En kombinasjon av overvurdering av egen fremtidig betalingsevne og en undervurdering av landets sårbarhet overfor uro i internasjonale finansmarkeder er en farlig cocktail. Denne har Macri nå falt for og mange utviklingsland er i samme båt. Hele 31 av 67 utviklingsland det Internasjonale Pengefondet (IMF) utfører gjeldsbærekraftsanalyser for (Debt Sustainability Assessment) er nå enten i gjeldskrise, eller i høy fare for å havne i krise. Dette er en dobling på fem år.
Rekordhøy gjeldsvekst
At så mange utviklingsland på nytt er på vei inn i gjeldsproblemer skyldes sammensatte årsaker som mangelfulle overnasjonale systemer for ansvarlig långivning og lånopptak og valutasvingninger i kombinasjon med monetære tiltak i kjølvannet av 2008-finanskrisen. Et av tiltakene er, blant annet, rekordlave renter. For å skape økonomisk vekst, og dermed få økonomiene i Europa og USA opp av grøfta, har vestlige sentralbanker de senere årene tydd til denne typen stimuli. I følge Bank of England har ikke styringsrenta vært så lav på 5000 år, så man har lite erfaring med hva som skjer når penger nærmest blir gratis. I disse dager ser vi konturene av baksiden av mynten. Tiltak satt inn for å skape økonomisk vekst i Europa og USA har i større grad skapt overflod av kreditt til utviklingsland. Som følge av høyere renter og vekst har statsobligasjoner utstedt av utviklingsland vært mer attraktive investeringsobjekter enn europeiske og amerikanske obligasjoner. Denne lette tilgangen på billige lån har skapt rekordhøy gjeldsvekst i en rekke fremvoksende markeder.
Menneskelige konsekvenser
De menneskelige konsekvensene av krisen i Argentina er bare i startgropa. Lånet de har fått av IMF er tidenes største, på 50 milliarder dollar, og vil med all sannsynlighet blir vanskelig å betjene. Med erfaring fra andre statlige gjeldskriser der IMF kommer inn med krisehjelp kan man forvente konsekvenser som arbeidsledighet, fall i lønninger, dårlige arbeidsvilkår for de som beholder jobben og dårligere tilgang på helsetjenester og utdanning, for å nevne noe. At Argentina og mange utviklingsland igjen har havnet i gjeldsfella så få år etter forrige runde er en konsekvens av et stort hull i det globale finanssystemet. Et effektivt system for å sikre ansvarlig långivning og lånopptak glimrer med sitt fravær. Et velfungerende system for opprydding i statlige gjeldskriser på en effektiv og rettferdig måte, som ivaretar økonomisk vekst og menneskelig velferd, er også sørgelig fraværende. Et slikt system må blant annet inneholde gode mekanismer for å sette gribbefond ut av spill – et område man heldigvis har sett en del framskritt på de senere år. Tiden framover vil vise om verden er i stand til å bryte gjeldskriseforbannelsen.
Én ting er sikkert: Det internasjonale finanssystemet er overmodent for en mer strukturell overhaling enn det som har vært tilfelle disse første 10 årene etter finanskrisen.