Ti år etter at finanskrisen var et faktum, er det fortsatt mange som betaler en høy pris for den økonomiske kollapsen. Selv om Europa sies å være friskmeldt, er fortsatt arbeidsledigheten høy, gjeldsrata bekymringsverdig og pensjonsordningene dårlige. For de fleste står 15. september 2008 klart i minne.
Men ikke i Norge. Finanskrisen forsvant like fort som den kom, og nordmenn flest følte det ikke på kroppen.
Foruten de åtte kraftkommunene våre som måtte kjempe sin sak frem til i sommer. Da ble AIG dømt til å betale beskjedne 93 millioner kroner til åtte norske kraftkommuner. Kommunene hadde stolt fullt og helt på dresskledde men fra Terra Securities som fastslo at det var lav risiko forbundet med investeringene i amerikanske gjeldspapirer. De investerte med sikkerhet i fremtidige kraftinntekter, i god tro om at deres investeringer ville vokse. Så stod julegrana i Narvik utent og Hattefjelldal måtte slå av gatelyktene på natta, de to kraftkommuner hadde ikke lenger råd til strøm. Det var slik finanskrisen startet i Norge.
Rådet kommunene mottak fra Terra Securities var: lån penger med sikkerhet i fremtidige kraftinntekter, invester i en spesiell form for amerikanske gjeldspapirer (Credit Default Obligation (CDO)), tjen penger! En CDO er en pakke bestående av flere lån med en forsikringsklausul (her kunne det være snakk om flere ulike typer lån, boliglån, kommunelån eller selskapslån, ideen er den samme), det skulle være lav risiko og forsikringsklausulen skulle gi en ekstra årlig inntekt.
Tanken bak var enkel. Investeringsbanker setter sammen en pakke med gjelden til hundre selskaper noen med god økonomi, og noen med litt skranten, du som investor kjøper en liten del av denne pakka. Retten til renter og avdrag fra en bit av mange ulike lån ble ansett som en sikrere investering en ett enkelt lån. Du vil i ny og ne ha aktører som misligholder sine lån, men dette utgjør en liten brøkdel av den store pakka og investorene tjener fortsatt penger. I retrospektiv kan virke som en dårlig ide, var tiden før finanskrisen preget av optimisme og så lenge økonomien fortsatte å vokse ville dette gå bra.
Det var et knippe finansmennesker som skjønte akkurat hvor risikofylt det var med disse investeringene, og dette skulle de tjene penger på. Hvis det hadde vært mulig å sette penger på at en hest taper, så var det akkurat det de gjorde, de «shorta» amerikanske gjeldspapirer. Det finnes ikke noe godt norsk ord for å «shorte», men direkte oversatt betyr det å tjene penger på at verdien på en aksje går ned. Fordi ingen hadde troen på at så mange ville misligholde lånene sine og dermed svekke verdien på gjeldspakken fikk de kjøpt en forsikring dersom dette skjedde. Det er nå vi har skapt en såkalt CDO. Så lenge verdien fortsatte å stige måtte eieren av forsikringen betale en forsikringspremie til de som eide gjelden. I tilfellet hvor verdien faktisk sank, ville eieren av lånet måtte betale penger til eierne av forsikringen. Produktene var populære og store aktører over hele verden kastet seg over trenden. Selv Norges største og mest sofistikerte investor, Statens pensjonsfond utland, satset stort på dette, en investering de tapte 92 milliarder kroner på.
Kommunene på sin side hørte kun om summen de selv skulle få utbetalt årlig, ikke at de selv måtte punge ut store summer dersom verdien sankt. Det er lett å være etterpåklok, men produktet de alle endte opp med å kjøpe, nærmest blindt, besto av såpass kompliserte strukturer at ingen av de involverte hadde noen forutsetning til å forstå hva de kjøpte seg inn i. Dermed endte det som skulle hjelpe kommunen økonomisk i fremtiden ble isteden en ti år lang kamp for å få igjen penger for en investering som aldri skulle vært gjort.
Dette til tross, Norge kom i det store og det hele godt ut av den globale finanskrisen. Her til lands ble krisen karakteriseres som mild sammenlignet med andre land, og allerede i 2009 ble Norge friskmeldt. Oljefondet kom skeivt inn i krisa, og tapte tapte milliarder på investeringene i amerikanske boliglån. Allikevel så sank ikke verdien på selve fondet i den samme perioden, fordi fondet fulgte sin fastsatte plan om å fortette å øke aksjeandelen Dette betydde blodrøde tall frem til det snudde på børsene, og 2009 endte med en avkastning på sensasjonelle 25,6 prosent. Likeledes opplevde boligmarkedet opplevde en nedtur, men også denne nedturen var kortvarig og Norge opplevde å komme seg raskt opp av bølgedalen.
Som i de fleste andre land var kuren for den norske økonomien ekspansiv pengepolitikk og lavere rente. Til forskjell fra de fleste andre land så var vi også vitne til høyere offentlig pengebruk her til lands, og med en allerede stor offentlig sektor betydde det at en mindre del av arbeidsstyrken ble rammet i nedgangstidene. Videre kunne norsk økonomi lene seg på oljefondet, slik at vi i motsetning til andre land ikke opplevde å opparbeide oss gjeld ved budsjettunderskudd. Allikevel kan ikke dette ene og alene forklare hvorfor vi kom oss gjennom dette så mye raskere og mindre smertefullt sammenlignet med andre land.
Svaret kan se ut til å ligge i hvordan vi nordmenn mottok kuren. For mens resten av befolkningen i Europa gikk for å redusere sin private gjeld, gjorde vi nordmenn det motsatte. Boligprisene kom seg rask og har fortsatt å øke, og norske husholdningers gjeld er stadig på vei oppover. Per dags dato har norske husholdningens gjeld nådd 250 prosent av inntekten, som er høyere enn hva den var i USA da finanskrisen inntraff der. Enten er vi nordmenn hardbarka Keynsianere som ser på det som en felles oppgave å få hjulene i gang igjen. Eller så ser vi på pensjonsfondet som en stor felles sparekonto, for det føles jo ikke like ille å ta fra sin egen sparekonto som det gjør å låne av en venn, selv om begge deler skal betales tilbake i fremtiden.
Vi må passe oss for å ikke gå i den fella kraftkommunene gjorde for ti år siden: stole blindt på at prisene bare skal fortsette å øke og hvis noe skjer har vi både oljefond og en stor offentlig sektor som skal redde oss. Det er oppsiktsvekkende at Norge som ble friskmeldt allerede 2009 ikke enda har hatt en renteøkning, USA hadde de sin første renteøkning allerede i 2015. Under gårsdagens Civita-frokost trakk bankanalytiker Sigmund Håland frem nettopp dette. Han var tydelig bekymret for at den norske Sentralbanken ikke hadde satt opp renta i disse høykonjunktur-tider. Med en vedvarende rekordlav rente har vi færre strenger å spille på ved en nedgangstid, og store underskudd på statsbudsjettet må i fremtiden spares inn.
Finanskrisen lærdom til tross, lave renter gjør boliginvesteringene mer populære enn noensinne, og gjelden til det norske folk når nye høyder. Dette betyr økte svingninger i boligprisene og dermed økt sårbarhet til husholdningene, deg og meg. Men så sitter vi vel alle med den samme følelsen (meg selv inkludert): jovisst, boligfesten kommer til å vedvare og det kommer til å ordne seg. Om ikke så låner jeg bare litt mer av sparekontoen.
Les også 6 ting du må vite om finanskrisen