International Labour Organization (ILO) beskriver slavearbeid som den største, globale kriminelle økonomien i vår tid. Moderne slavearbeid står for en samlet årlig inntekt på 150 milliarder dollar.
«Simon er opprinnelig fra Romania. Han kommer fra en fattig familie og har ikke fast arbeid i hjemlandet. Han kom til Norge for å skaffe seg arbeid. Gjennom en bekjent fikk han jobb på et bilvaskefirma. Han ble lovet at han skulle jobbe ca. 4 timer og få 10 tusen kr i måneden i betaling. De første månedene var ok. Det var mye mer arbeid enn 4 timer, noen ganger 14 timer, men Simon fikk ca. 10 tusen i betaling, delt opp i mindre summer. Han bodde over bilvaskefirmaet. Det var svært elendige boforhold, og eieren kunne komme og gå når han ville. Eieren av bilvaskefirmaet hadde nøkkel til både leiligheten og postkassen. Simon ble tvunget til å gjøre mer arbeid enn det han ble forespeilet, og mye mer arbeid enn han ville. I perioden han arbeidet på bilvaskefirmaet ble han utsatt for ulike former for trusler. Simon forteller at han ble truet med fysisk vold hvis han ikke utførte det arbeid som eieren ville at han skulle gjøre, og ble truet med at eieren hadde mange venner som var ekte mafia og som skulle ta Simon. Simon ble også truet med at han ville bli kastet ut på gata dersom han ikke utførte arbeidet. Han ble kontrollert, og han hadde ikke tilgang til eget bankkort. Etter hvert ble han også utsatt for fysisk vold da han sa at han var sliten og ikke orket å arbeide så mye som sjefen ønsket. Simon var redd for fysisk vold lenge før han faktisk ble utsatt for det, og han var generelt redd.
Eieren krevde å ha bankkortet til Simon. Simon måtte ta ut penger fra sitt eget bankkort og gi tilbake til sjefen. Han fikk inntrykk av at sjefen satte andres lønninger inn på hans konto, uten at han hadde gitt tillatelse. Han bad om å få tilbake bankkortet sitt, men da ble sjefen sint. Simon og sjefen dro sammen til banken, slik at Simon fikk ta ut penger fra kontoen sin. Engang tok han ut 24 tusen, men av disse måtte han gi 19 tusen tilbake til sjefen. Han dro fra leiligheten han hadde bodd i, men fikk ikke da med seg bankkortet sitt. Han turte å gjøre dette fordi han hadde kompiser som hjalp ham. Til eier fortalte han at han måtte dra tilbake til Romania.»
Det er vanskelig å helt forstå hvordan en situasjon som den beskrevet over kan være med å generere så mye penger som summen i overskriften tilsier. Men det er ikke pengeverdien som er den største kostnaden i dette, det er den menneskelige prisen. I januar i år kom en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse og den maler et relativt dystert bilde av vårt eget samfunn hvor arbeidsmarkedskriminalitet genererer mange milliarder kroner i uregistrert verdiskapning og skatte- og avgiftsunndragelser. Daværende NHO-sjef Kristin Skogen Lund pekte på de enorme tapene dette utgjør – anslagsvis 28 milliarder – og beskrev kostnadene som er et ran av fellesskapet.
Rapporten trekker frem flere perspektiver enn bare den reelle kostnaden. Den påpeker også de konsekvenser for både bedrifter og enkeltmennesker som kommer i kjølvannet av en slik kriminell virksomhet. Den understreker også at våre holdninger har en direkte påvirkning på omfanget. Holdningene forteller om hvilke normer som styrer både etterlevelse av regler og også hva man tenker er akseptabelt innenfor et arbeidsmarked. Disse holdningene har ikke bare økonomiske insentiver, men påvirkes også i stor grad av våre verdier og ikke-rasjonelle beslutninger, kommer det frem i rapporten. Det er ganske enkelt min etikk og moral som avgjør hvordan jeg forholder meg til det. Det kommer frem at det finnes en stor aksept i Norge for å handle svart (det vil si å unndra å betale skatt på de tjenester man kjøper) og at dette er meget utbredt i det private markedet. Det er lite stigma knyttet til denne formen for lovbrudd til sammenligning med f.eks. trygdesvindel. Norge er et rikt land på mange måter, og undersøkelser tilsier at bruken av svart arbeid går opp med inntekt. Det vil si at jo mer penger vi har, jo mindre er vi villige til å betale.
Konsekvensene av arbeidslivskriminaliteten er ikke bare store tap av skattepenger. Den utgjør er også en betydelig kostnad for de som utfører disse svarte tjenestene. Noen gjør det frivillig og er en del av kriminelle virksomheter. Men økt tilstrømning av arbeidsinnvandrere har utvidet rommet for grov utnyttelse og tvang. Sistnevnte gruppe er særlig utsatt, fordi de befinner seg i et fremmed land, kjenner ikke språk og kultur og arbeidsmarkedsreglene i Norge. Mennesker blir satt til å arbeide under tvilsomme forhold, tvunget til å opprette selskaper i sitt eget navn for å beskytte bakmenn og blir offer for både tvangsarbeid og tvangstjenester.
Er dette en menneskelig kostnad vi er villig til å la andre betale, slik at vi som har mye kan slippe å betale minst mulig? Frelsesarmeens Safe House for menn utsatt for tvangsarbeid hjelper noen få av disse ofrene. Vi vet at politi og andre myndigheter savner flere ressurser for å effektivt kunne etterforske og bygge straffesaker. Dette gjør at disse kriminelle nettverkene arbeider relativt trygt her i Norge. Risikoen for å bli tatt er liten og tilgangen på villig arbeidskraft er enorm. Prisen er det noen andre som betaler og prisen er utrygghet, trusler og vold, uforutsigbarhet, ufrivillig kriminalitet og økt fortvilelse.
Noen vil si: «Det er bedre at de får jobbe svart enn at de ikke får jobb i det hele tatt».
La det være helt klart: Svart arbeid er ikke jobb, det er kriminell virksomhet. Ved å tillate dette og selv kjøpe tjenester svart, også utfra et misforstått barmhjertighetsperspektiv, er vi med på å undergrave et system og et arbeidsliv med lønninger vi man kan leve av og hvor legale bedrifter opplever å tape i konkurransen mot de kriminelle.
Rapporten slår fast at svart arbeid er med på å skjule virksomheter som tvangsarbeid, menneskehandel og sosial dumping. Kirkene i Norge, samlet i Norges Kristne Råd, setter nå søkelys på moderne slaveri, blant annet gjennom Global uke mot moderne slaveri. Frelsesarmeen, Samarbeid mot Svart Økonomi, Arbeidstilsynet og andre instanser arbeider konkret mot de former av utnyttelse vi ser innenfor arbeidslivskriminaliteten. Områdene omtales ofte som «gråsonen» mellom lovlig og kriminell virksomhet.
Vi tror at dette er i ferd med å uthule vårt velferdssamfunn og det er avgjørende at vi aktivt bekjemper ondet før det får enda større fotfeste. Vi tror på viktigheten av å opplyse hva den faktiske prisen er for svart arbeid, fordi vi ser resultatene. Vi opplever å stå ansikt til ansikt med de menneskene som personlig betaler den reelle prisen – her i Norge, i dag. Hvis vi har et genuint ønske om å arbeide mot menneskehandel og utnyttelse i vårt samfunn, må vi forene alle gode krefter og gå sammen mot bruken av svart arbeid og sosial dumping. Vi må hente fram våre etiske normer som sier at dette ikke er greit og ta våre valg utfra det. Ifølge rapporten er vi, det private markedet, årsak til store deler av både de samfunnsøkonomiske tapene som rapporten beskriver, men også de menneskelige. Er det noe vi kan leve med?
