I fraværet av at myndighetene handler for å adressere dagens mest presserende globale problemer, tilbyr multinasjonale selskaper sine egne løsninger. Som i det 17. århundret, da europeiske aksjeselskaper bygget private imperier, står suverenitetens framtid på spill.
Da store deler av verdens næringslivselite samlet seg i sveitsiske Davos i januar brukte konsernsjefene, hedgefondslederne og andre næringslivstitaner mye tid og store ord på å diskutere en rekke globale utfordringer. Likevel omgikk de elegant ett sentralt spørsmål: i hvilken grad de selv rår over makt som tidligere var reservert statlige myndigheter. I en tid hvor myndigheters kapasitet til å innfri velgernes krav reduseres, vokser storselskapers rekkevidde, i enkelte tilfeller dramatisk, slik som for teknologiselskaper som Facebook og Google.
I møte med dagens mest presserende utfordringer – blant annet cybersikkerhet, klimaendringer, geopolitisk uro og migrasjon – virker nasjonalstatene ute av stand til å tromme sammen både vilje og ressurser til tilstrekkelige løsninger. Vil storselskaper være svaret, eller er de en del av problemet?
Når det gjelder valgsikkerhet: som svar på den voksende trusselen om ekstern innblanding, la Google nylig frem en plan for å forhindre digital innblanding i det kommende valget til Europaparlamentet. For å kompensere for fraværet av et styrende EU-rammeverk, annonserte selskapet at de selv ville «skape en paneuropeisk policy». På samme måte brukte Facebook og Twitter midtveisvalget sist november i USA til å teste ny teknologi for oppdagelse og fjerning av falske nyheter og feilinformasjon fra sine plattformer.
I hvert tilfelle besvarte teknologigigantene offentlige krav fra befolkningen. Innenfor rammene av deres stadig mer innflytelsesrike plattformer, forventes ledende sosiale medie-selskaper å fungere som alle de tre statsavdelingene. I tillegg til å sette sine egne retningslinjer for digital oppførsel, overvåker de også håndhevelsen av de samme reglene og pålegger straffer – midlertidige suspensjoner, permanente forbud og så videre – på brukere som bryter med reglementet.
De overnevnte tilfellene er neppe de eneste eksemplene på multinasjonale selskaper som utarbeider og håndhever sin egen offentlige politikk. Microsoft lovet nylig 500 millioner dollar til utvidelsen av rimelige boliger i Seattle, noe som egentlig ville vært jobben til det amerikanske bolig- og byutviklingsdepartementet (US Department of Housing and Urban Development) i samråd med andre offentlige organer, både statlige og føderale. Videre, i Paris Peace Forum i november i fjor sluttet Microsoft, Google, Facebook sammen med andre teknologigiganter seg til 50 regjeringer i signeringen av en ny multilateral cybersikkerhetsavtale. Det er verdt å merke seg av regjeringene til USA, Russland og Kina var fraværende.
Røttene til næringslivsmakt
Samtidig som multinasjonale selskaper – særlig amerikanske teknologiselskaper – har vokst frem som en løsrevet global politisk kraft, skyldes nasjonalstatenes autoritetstap en kombinasjon av flere faktorer, inkludert svak økonomisk vekst, rekordhøy statsgjeld, økende politisk polarisering og lammelse av lovgivende organer. I 2018 kunne bare 5 prosent av USAs befolkning fortelle at de hadde «betydelig» tillit til Kongressen, mens hele 46 prosent hadde «veldig liten» tillit. Gitt hvor mange av dagens mest presserende problemer som overstiger nasjonale grenser, er kanskje ikke dette resultatet så overraskende. Multinasjonale selskaper har, i kraft av sin natur, klart å styrke sin innflytelse på politikkutforming på globalt nivå.
Men multinasjonale selskaper besitter også flere andre fordeler, ikke minst store finansielle ressurser. Hvis Apple var et land, ville deres BNP i 2017 (basert på inntekter på 229 milliarder dollar) ha vært større enn Portugals. Likeledes ville Walmarts inntekt nesten overgått Belgias. Og med 237 milliarder dollar lett tilgjengelig, kunne Apple teoretisk sett lansert et investeringsprogram nesten dobbelt så stor som Marshall-planen (i dagens dollar).
Multinasjonale selskaper er også godt rustet til å utnytte forskjellene mellom ulike reguleringssystemer og skatteregimer. Ifølge en nylig publisert artikkel av økonomene Gabriel Zucman, Thomas R. Tørsløv og Ludvig S. Wier, blir «nær 40% av multinasjonale selskapers overskudd flyttet til skatteparadis hvert år.» I tillegg er multinasjonale selskaper unikt posisjonert for å enkelt gå inn i nye og stadig skiftende markeder, spesielt innen teknologisk innovasjon – kunstig intelligens, bioteknologi og lignende – der regjeringer ikke klarer å følge med de raske fremskrittene.
Gitt disse forholdene kommer det ikke som noen overraskelse at de store «moonshot»-prosjektene fra det tidlige tjueførste århundre mest sannsynlig kommer til å komme fra private selskaper heller enn regjeringer. For eksempel ligger SpaceX, etablert av PayPal med-grunnlegger og Tesla grunnlegger Elon Musk, helt i tet når det kommer til koloniseringen av Mars. På samme måte har Facebook utforsket muligheten for å gi universell Internettilgang med soldrevne droner. Alphabet (Googles moderselskap) har gjort det samme, men med luftballonger.
I motsetning til 1960-tallet, da det utelukkende var amerikanske NASA som kunne samle nok talent og andre ressurser til den første månelandingen, vurderer de nå å outsource deler av sin egen rakettforskning- og konstruksjon til private selskaper. Mer generelt ser man at NASAs tidsplan for ambisiøse langtidsprosjekter – for eksempel ny månelanding eller Mars-undersøkelser – henger flere år bak privat sektor.
Disse utviklingene faller inn under det Susan Strange fra London School of Economics har kalt «the retreat of the state», et fenomen som har fundamentalt viktige implikasjoner for politikk, økonomi, internasjonal styring og sikkerhet. Den siste tidens backlash mot «Big Tech» setter spørsmålstegn ved om dagens liberale demokratier i det hele tatt kan fungere i en politisk økonomi der et smalt utvalg av svært lønnsomme selskaper dikterer agendaen ved å introdusere sine egne offentlige policy-programmer tilnærmet uten begrensinger. Hvordan kan nasjonalstater og internasjonale organisasjoner svare på denne utfordringen?
Private imperier
Historisk erfaring kan gi oss noen retningslinjer. For det første er det verdt å huske at dagens teknologigiganter opererer i et rom – nemlig internett – som opprinnelig ble bygget av regjeringer. Og som Mariana Mazzucato fra University College London påpeker, har de fleste av disse selskapene dratt stor nytte av offentlig støtte. Det samme var sant for 400 år siden, da virksomheter som de ostindiske kompaniene vokste frem for å utnytte mulighetene som ble oppdaget samtidig med den «nye verden». Med tiden kom disse selskapene til å dominere både økonomiske relasjoner og utenrikspolitikken til deres respektive stater.
I henhold til deres opprinnelige chartre ga europeiske myndigheter disse selskapene unike privilegier for å støtte opp under næringseffektivitet – noe som i praksis betydde enestående muligheter for profitt og politisk makt. Datidens mest vellykkede «multinasjonale selskaper» var britiske East India Company (EIC) og nederlandske Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC). Disse to dominerende bedriftene utkonkurrerte gradvis sine franske, portugisiske og danske motparter til de til slutt var de eneste med tilgang til det indiske subkontinentet. Enkelte estimater summerer VOCs nettoverdi, på sitt høyeste, til rundt 7,9 billioner amerikanske dollar i dagens valuta – noe som tilsvarer samlet BNP for Japan og Storbritannia, henholdsvis verdens tredje og femte største økonomi.
I tillegg til å nyte offisielle handelsmonopoler på det indiske territorium, hadde EIC og VOC mandat til å undertegne traktater med regionale autoriteter som Mogulriket og Marathariket, bygge fort, utstede penger, utføre administrative funksjoner i regionen, og til og med rekruttere væpnede styrker. På grunn av deres innovative struktur som aksjeselskap, ble både EIC og VOC stadig rikere og mektigere, og dermed også i mindre grad ansvarlig overfor de statene som opprinnelig hadde sanksjonert deres etablering.
Faktisk, til tross for de britiske og nederlandske regjeringenes betydelige investeringer innledningsvis, endte både EIC og VOC til slutt med bare å svare til sine aksjonærer. Den konstante jakten på fortjeneste ledet selskapene til å erobre nye territorier, samle inn skatteinntekter fra lokalbefolkningen og til å utvide sine militære kapasiteter. Innen år 1803 styrte EIC over en militær styrke på 260.000 soldater – et antall dobbelt så stor som den britiske hæren. I mangel på reguleringer, hadde disse selskapene blitt til private imperier. Da de britiske og nederlandske regjeringene forsøkte å ta tilbake kontrollen, innså de at EIC og VOC kjøpte parlamentarisk innflytelse for å beholde sine privilegier. Parallellene til dagens situasjon burde være åpenbare.
Kostnadene ved forretninger
Den uunngåelige nedgangen til disse handelsgigantene er også illustrerende. EIC og VOCs forretningsmodell begynte å rakne da den regionale handelen i Asia stagnerte, hovedsakelig som følge av lokale kriger. I et forsøk på å konsolidere sine tidligere landran, utviklet både EIC og VOC seg til mer tradisjonelle landbruksbaserte selskaper.
Men denne avgjørelsen viste seg å bli fatal i andre halvdel av det attende århundre, da utbredt hungersnød førte til betydelige svikt i forventede landinntekter. EIC og VOCs gjensidige konkurranse svekket økonomien deres ytterligere. Lite overraskende hadde deres kommersielle rivalisering også sterk innvirkning på deres respektive land. Det gikk så langt at kommersielle interesser trakk Storbritannia og Nederland inn i full-skala krig i periodene 1652-1654, 1665-1667, og igjen i 1672-1674. Videre førte krisen i de Ostindia kompaniene til at mer enn 30 europeiske bankers kollapset.
På grunn av intern korrupsjon ble VOC til slutt oppløst i 1799. De indonesiske besittelsene ble overtatt av den nederlandske regjeringen og administrert som en nasjonal koloni. EIC, på sin side, overlevde enda et halvt århundre, men etter 1773 utelukkende som en skygge av sitt tidligere selv. I historiens første «mega-bailout» gikk den britiske regjeringen inn for å redde selskapet, noe som ga staten muligheten til å regulere virksomheten. Etter det store indiske opprøret i 1857 ga videre tilbakeslag mot EIC den britiske regjeringen endelig et påskudd til fullt ut å nasjonalisere selskapet og alle dets indiske besittelser.
Å gjenvinne suverenitet
Likevel, til tross for alle likheter eksisterer det også viktige forskjeller mellom de europeiske ostindiske selskapene og dagens multinasjonale selskaper. Ingen av dagens moderne teknologigiganter har en privat hær som kan måle seg med det amerikanske militæret. Samtidig, når det gjelder cyberkapasiteter, er det en langt smalere kløft mellom stater og private aktører.
Med visse forbehold kan man antyde at parallellene fra fortiden er sterke nok til at historisk erfaring bør fungere som noen pekepinner for hvordan vi styrer og regulerer dagens multinasjonale selskaper. En lekse vi burde ha lært er at når private selskaper får lov til å forfølge nye storskala profittmuligheter på vegne av stater, kan de alt for enkelt bryte seg løs fra all statlig kontroll. Når det først er tilfellet, kan gjenvinning av statlig myndighet være svært vanskelig.
En annen lekse er at en eventuell svikt i forretningsmodellen til slike teknologigiganter kan få særdeles store konsekvenser for nasjonalstater og samfunnene som utgjør dem. Et eksempel er Cambridge Analytica-skandalen, der Facebook tillot politiske operatører å samle inn dataene fra mer enn 70 millioner brukere for så å distribuere målrettede annonser for å påvirke USAs presidentvalg i 2016 (et valg som til slutt ble avgjort på marginen).
Fremover gjenstår det å se om nasjonalstatene kan gjenopprette sin rolle som de viktigste leverandørene av styring og sikkerhet, særlig på nye, uregulerte områder. Det finnes mange mulige tilnærminger til denne utfordringen, fra å regulere teknologiselskapenes økonomiske aktiviteter, til å behandle dem som offentlige ytelser, og dermed begrense deres mulighet til ekspansjon.
For øyeblikket forsøker EU å legge bånd på disse teknologiselskaper ved å stramme inn håndhevingen av egne konkurranseregler. I de senere årene har EU enten pålagt, eller vurdert å pålegge, store bøter på Intel, Google, Qualcomm og Facebook. Samtidig vurderer man en ny digital skatt for å dempe selskapenes mulighet til å unndra skatt ved å flytte rapportert profitt fra områder eller land med høy skatt til steder med lavere skatt.
Til sammenligning har president Donald Trumps administrasjon og kongressrepublikanere vedtatt store reduksjoner i selskapsskatten for å sikre at de USA-baserte multinasjonale forblir innenfor landets territoriale og lovgivende rekkevidde. På lang sikt er det mellom EU og USA vanskelig å si hvilken tilnærming som vil være den mest effektive.
Mest sannsynlig vil imidlertid divergerende nasjonalpolitikk forsterke den såkalte «transatlantiske rift», det uten å komme nærmere kjernen av problemet. Alt i alt vil det være nødvendig med utbredt internasjonalt samarbeid, noe som har vært mangelfull de siste årene, for at det skal være mulig å ta tilbake suvereniteten fra multinasjonale selskaper. Som et resultat vil maktbalansen fortsette å vippe i selskapenes favør i tiden framover. Og som vi så i Davos, jo mindre som blir sagt om akkurat dette, jo bedre er det for disse selskapenes eiere og ledere.
Teksten ble først publisert av Project Syndicate.
Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.