Meritokrati er blitt et ledende sosialt ideal. Politikere på tvers av hele det ideologiske spekteret vender kontinuerlig tilbake til temaet om at livets goder – penger, makt, arbeidsplasser, opptak til universiteter – skal distribueres etter dyktighet og innsats.
Den vanligste metaforen er «even playing fields» («like muligheter» under dagens regjering) hvor spillere kan oppnå den posisjonen som er deres ferdigheter verdig. Både konseptuelt og moralsk blir meritokratiet presentert som motstykket til det arvebaserte aristokratiet hvor ens sosiale posisjon blir bestemt ved fødsel. Under meritokratiet er rikdom og andre fordeler fortjent, ikke tilfeldig determinert i eksterne systemer.
De fleste mener ikke bare at verden burde bli styrt på meritokratisk vis, de tror verden er meritokratisk. I Storbritannia oppga 84 prosent av respondentene til den britiske «Sosiale holdninger»-undersøkelsen i 2009 at hardt arbeid er «essensielt» eller «svært viktig» når det gjelder å komme seg opp og frem, og i 2016 fant Brookings Instituttet at 69 prosent av amerikanerne tror at folk blir belønnet for intelligens og ferdigheter. Respondenter i begge land mente at eksterne faktorer, som flaks og familiens grad av velstand, var mye mindre viktige. Mens disse ideene står klarest i de overnevnte landene, er de populære over hele verden.
Til tross for utbredt støtte, er troen på at prestasjoner snarere enn flaks bestemmer suksess eller fiasko i verden beviselig feil. Dette er ikke minst fordi prestasjoner i seg selv i stor grad er resultater av flaks. Talent og kapasitet for målrettet innsats, også kalt «grit», avhenger i stor grad av ens genetiske sammensetninger og oppdragelse.
Flaks spiller en stor rolle i de fleste suksesshistorier. I sin bok «Suksess og lykke» (2016) forteller den amerikanske økonomen Robert Frank om tilfeldighetene og de risikofylte sjansene som førte til Bill Gates eventyrlige suksess som Microsofts grunnlegger, samt om Franks egen suksess som akademiker. Flaks intervenerer ved å tildele folk en viss prestasjonsevne, og igjen ved å innrette omstendighetene slik at disse prestasjonene kan oversettes til suksess. Dette er ikke å fornekte talentet og pågangsevnen til vellykkede mennesker, men det viser imidlertid at sammenhengen mellom prestasjoner og utfall i beste fall er uklar og indirekte.
Ifølge Frank er dette spesielt sant hvor det er snakk om en suksess som kan anses som betraktelig, og hvor konteksten der den oppnås er konkurranseorientert. Det er garantert programmerere som er omtrent like dyktige som Gates som likevel ikke klarte å bli verdens rikeste. I konkurranseorienterte sammenhenger er det mange som presterer godt, men få som lykkes. Det som skiller de to er flaks.
I tillegg til å være falsk, antyder et økende forskningskorpus innen psykologi og nevrovitenskap at å tro på meritokrati gjør folk mer egoistiske, mindre selvkritiske og enda mer tilbøyelige til å handle på diskriminerende måter. Meritokrati er ikke bare feil; det er galt.
Ultimatum-spillet er et eksperiment som er vanlig i psykologiske laboratorier, hvor en spiller (forslagsstilleren) får en sum penger som han eller hun blir bedt om å fordele mellom seg selv og en annen spiller (respondenten), som på sin side kan akseptere tilbudet eller avvise det. Hvis respondenten avviser tilbudet, får ingen av spillerne pengene. Forsøket har blitt gjennomført tusenvis av ganger, og vanligvis tilbyr forslagsstilleren en relativt jevn deling. Hvis beløpet som skal deles er 100 amerikanske dollar, faller de fleste tilbudene mellom 40 og 50 dollar.
En variasjon av dette spillet viser at dersom man ser på seg selv som mer begavet, vil man spille mer egoistisk. I en studie ved Beijing Normal University spilte deltakerne først et falskt spill basert på ferdigheter før de gjennomførte ultimatumspillet. Spillere som ble (falskt) ledet til å tro at de hadde vunnet ferdighetsspillet krevde en større pengeandel enn de som ikke hadde spilt ferdighetsspillet på forhånd. Andre studier bekrefter dette funnet. Økonomene Aldo Rustichini ved Universitetet i Minnesota og Alexander Vostroknutov ved Maastricht University i Nederland fant ut at personer som først var engasjert i et ferdighetsspill, var mye mindre tilbøyelige til å støtte omfordeling av premier enn de som deltok i sjansespill. Bare å ha ideen om ferdigheter i bakhodet gjør at folk i større grad tolererer ujevne fordelinger. Selv om dette ble bekreftet hos alle deltakerne, var effekten mye tydeligere blant «vinnerne».
Samtidig indikerer forskning på takknemlighet at å huske rollen flaks spiller, øker generøsitet. Frank siterer en studie som demonstrerer at å enkelt og greit be deltakerne om å huske på de eksterne faktorene (flaks, hjelp fra andre) som har bidratt til deres suksesser i livet, gjorde dem mye mer tilbøyelige til å gi til veldedighet enn dem som ble bedt om å huske på de interne faktorene (innsats, ferdighet).
Kanskje enda mer urovekkende ser det ut til at bare å anse meritokrati som en verdi i seg selv fremmer diskriminerende atferd. Ledelseseksperten Emilio Castilla ved Massachusetts Institute of Technology og sosiologen Stephen Benard ved Indiana University studerte forsøk på å implementere meritokratisk praksis, som prestasjonsbasert kompensasjon, i private selskaper. De fant at i bedrifter som eksplisitt holdt meritokrati som en kjerneverdi, belønnet lederne mannlige ansatte i større grad enn kvinnelige ansatte, selv i tilfeller med identiske prestasjonsevalueringer. Denne preferansen forsvant der meritokrati ikke var eksplisitt adoptert som verdi.
Dette er overraskende ettersom upartiskhet står som selve kjernen til meritokratiets moralske appell. Prinsippet om «like muligheter» er ment for nettopp å unngå urettferdige ulikheter basert på kjønn, rase og lignende. Likevel finner Castilla og Benard ironisk nok at forsøk på å gjennomføre meritokrati leder til akkurat de samme ulikhetene meritokratiet lover å eliminere. De antyder at dette paradokset oppstår fordi det å eksplisitt annse meritokrati som en verdi i seg selv overbeviser folk om sin egen moralske bina fides. Tilfreds med at de opptrer rettferdig, blir folk mindre tilbøyelige til å undersøke egen atferd for å avdekke innarbeidete fordommer.
Meritokrati er en falsk og ikke veldig aktverdig tro. Som med enhver ideologi, er en del av fundamentet at den begrunner status quo og forklarer hvorfor folk hører til der de tilfeldigvis har havnet i den sosiale ordenen. Det er et veletablert psykologisk prinsipp at folk foretrekker å tro at verden rettferdig.
Men, i tillegg til legitimering tilbyr meritokratiet også smiger. Der suksess er bestemt av prestasjoner, kan hver seier sees som en refleksjon av ens egen dyd og verdi. Meritokrati er det mest selv-gratulerende av distribusjonsprinsippene. Dens ideologiske alkymi overfører eiendom til ros og materiell ulikhet til personlig overlegenhet. Den tillater de rike og mektige å se på seg selv som produktive genier. Til tross for at denne effekten er mest spektakulær blant eliten, kan nesten enhver prestasjon bli sett på gjennom meritokratiske linser. Fullføre videregående skole, kunstnerisk suksess eller bare det å ha penger, kan alle sees på som bevis på talent og innsats. På samme måte blir de verdslige fiaskoene tegn på personlige feil og mangler, noe som gir en begrunnelse på hvorfor de som befinner seg på bunnen av det sosiale hierarkiet fortjener å forbli der.
Dette er grunnen til at debatter om hvorvidt enkelte personer er «self-made» og om effekter av ulike former for «privilegier» fort blir ampre og betente. Disse diskusjonene handler ikke bare om hvem som skal ha hva; de handler om hvor mye ære folk kan ta for det de har, og hva deres suksesser tillater dem å tro om sine egne indre kvaliteter. Det er derfor, under antagelsen om meritokrati, selve ideen om at personlig suksess er et resultat av flaks er fornærmende. Å anerkjenne innflytelsen til eksterne faktorer synes å bryte ned og benekte eksistensen til individuelle prestasjoner.
Til tross for den moralske forsikringen og den personlige smigeren som meritokratiet tilbyr den vellykkede, burde meritokratiet forlates både som tro om hvordan verden fungerer og som et generelt sosialt ideal. Det er falskt, og å tro på det oppmuntrer egoisme, diskriminering og likegyldighet overfor den uheldiges situasjon.
Teksten ble først publisert av Aeon.
Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.
