Verden skal gjennom en enorm omstilling. Vi skal legge om energisystemene og produksjonen vår, og hver og en av oss må endre livsstil for at vi skal nå klimamålene. Vi må leve annerledes.
Ifølge FN har vi elleve år på oss. Det betyr at våre politiske ledere må vedta politikk som griper langt inn i hverdagen vår. Vi som berøres vil spørre om det er helt nødvendige grep som tas, og om politikken rammer eller belønner alle likt.
Ulikheten øker i så godt som alle land. De rike blir rikere. De fleste andre står på stedet hvil, noen får det verre. Norge er spesielt, her får de fleste det bedre, objektivt sett. Men også her øker forskjellene. Dét er en stor utfordring i klimapolitikken. Et av de mest effektive virkemidlene i klimapolitikken er nemlig prising. Legg en avgift på det som forurenser, så går forurensingen ned. Men prising rammer skjevt. Et sårt punkt er flyreiser. Ved innføring av en moderat flyavgift vil antall reiser og klimautslipp reduseres. Velstående familier kan fly som før, men betaler mer for å gjøre det. Middelklassen må trolig droppe én eller to flyreiser. Lavinntektsfamilier derimot, kan kanskje ikke ta en eneste flyreise.
Dersom flyavgifter brukes til å bygge ut billig jernbane og miljøvennlige alternativer, kan avgiftsøkningen oppleves som noenlunde rettferdig. Men noen kan leve som før, mens andre må endre seg. Det vil alltid være lettere for de rikeste å «kjøpe seg fri». Når det kommer til bilkjøring, blir resultatet at de mest velstående betaler for å kjøre privatbil på motorveiene, mens de med dårligere råd kjører kollektivt. I norske byer løses det ved at bompengene i stor grad finansierer en opprusting av kollektivtrafikken, en omfordeling det er bred politisk enighet om.
Likevel blir det protester. Bompengemotstand er ikke et marginalt fenomen. Min frykt er at med økt ulikhet, søker vi til likesinnede fremfor et større fellesskap. Tilliten, selve limet i samfunnet vårt, kan rakne. Det blir vanskeligere å søke sammen. I møte med klimaendringer, med flyktningkriser, er det et scenario vi må unngå.
Bør vi forby mer? Den mest treffsikre måten å løse miljøproblemer på, er å forby aktivitet som skaper miljøproblemer eller påby aktivitet som løser dem. Det er også rettferdig. Fattig og rik må kildesortere avfallet sitt. Uansett hvor rik du er, får du ikke tak i et kjøleskap med KFK-gasser. Snart får ikke engang Birken-segmentet i befolkningen kjøpe glismøring med fluorkarboner. Forbud gjør ikke forskjell på fattig og rik, og oppleves dermed ikke like urettferdig som økte avgifter.
Gitt at vi innfører forbud mot å fly til Thailand, eller de andre lange og mest forurensende flyturene, hadde fattig og rik blitt behandlet helt likt.
En åpenbar ulempe er at forbud kan være veldig inngripende. Å ikke få lov til å fly til Thailand? I en globalisert verden hvor mange har familie og venner langt unna, vil det oppleves svært problematisk. Et annet problem er det praktiske: Hvis bare Norge innfører forbud mot lange flyreiser, vil nordmenn kunne skaffe seg billetter fra andre europeiske flyplasser.
Nå er det på sin plass å komme med en innrømmelse. Selv om vi vet at forbud funker, har vi i Framtiden i våre hender det siste tiåret jobbet mye med andre virkemidler i klimapolitikken. Mye fordi vi oppfatter sannsynligheten for politisk gjennomslag som større ved innføring av skatter og avgifter. Dessuten har vi lenge blitt utfordret på forbudslinja, både fra folk, politikere og næringsliv. Vi har fått høre at vi er virkelighetsfjerne. Så vi har prøvd å være pragmatiske, og søkt løsninger som står seg i møte med et komplekst samfunn.
Har vi mistet av syne hvordan avgiftspolitikken kan ramme skjevt? Har vi ikke tatt inn over oss at ulikhetene har økt? Betyr det at vi i miljøbevegelsen i større grad bør gå for forbud? Når man ser på hvor liten tid vi har, er det fristende å svare ja.
Det er også fristende å kun gjøre dette til et spørsmål om virkemiddelbruk i klimapolitikken. Men debatten må ikke reduseres til det.
Mange sier de gule vestene i Frankrike oppstod som en respons på økte bensinavgifter. Det er en sannhet med modifikasjoner. Flere franske miljøorganisasjoner støtter de gule vestene. Protestene er langt på vei et uttrykk for at president Macron har prioritert skattelettelser for elitene, mens øvrige avgiftsøkninger oppleves å ramme den jevne borger mye hardere. Lignende tendenser i Norge bør alle som er opptatt av klima kjempe mot. Her, som i resten av verden, må det sosiale sikkerhetsnettet være på plass for at vi i fellesskap skal kunne jobbe med de andre store utfordringer vi står ovenfor.
Det virker demokratene i USA å ha skjønt, ved å lansere «The Green New Deal». Det gjenstår å se hva planen vil føre til, men det er verdt å merke seg at den har tilnærmet like stor vekt på energiomstilling og et sikkerhetsnett i arbeidsplasser for vanlige folk.
Det er et viktig grep. For ulikhet og klima henger sammen. De forsterker hverandre og kan ikke løses hver for seg. Selv om vi har en deadline på klimatiltak, kan vi ikke ta klimaproblemet først og ulikhet etterpå. Da ender vi fort opp med løsninger som skaper større ulikhet.
De gule vestene viser at man ikke får med seg folk på slike løsninger. Skal franskmenn som opplever å få stadig dårligere råd betale for klimaet når 1500 deltagere på Verdens økonomiske forum i Davos ankommer i hver sine privatfly? Skal de lavest lønnede i Norge slutte å spise kjøtt, når Gunhild Stordalen flyr 19 ganger mer enn gjennomsnittsnordmannen?
Ulikheten i hvordan folk kan leve livene sine er det som skaper sinne, vel så mye som de faktiske løsningsforslagene som legges fram.
Hvis det er én ting som rammer skeivt, så er det klimaendringer. De svakest stilte er mest utsatt. Å redusere klimagassutslipp er derfor det viktigste vi kan gjøre for å utjevne forskjeller på verdensbasis. Her hjemme vil redusert biltrafikk i byene bidra til renere luft, mindre kø og bedre plass på veiene til kollektivtrafikk eller syklister. Du får knapt en mer fellesskapsorientert politikk.
I global sammenheng har Norge små forskjeller. Derfor har vi høy aksept for innføring av grønne skatter og avgifter. I møte med ulikhet i Norge, er ikke svaret å ikke innføre bompenger, men at vi samtidig sikrer tilgang på barnehager og et kollektivsystem som er rimelig og tilgjengelig for alle, i nærheten av der folk bor. Slik kan hverdagen gå opp uten bil.
Sunn klimapolitikk må forsterke en aktivt omfordelende politikk som opprettholder likheten i samfunnet og viljen til å bidra i klimadugnaden. Samtidig må den øvrige virkemiddelbruken balansere avgifter, forbud og påbud. Om de rikeste kan kjøpe seg fri, blir det vanskeligere å få folk med. Og når vi skal halvere verdens utslipp på rekordtid – da trenger vi alle med på laget.
Teksten er tidligere publisert i Klassekampen og hos Framtiden i våre hender.