Vi må vekk herfra

Attac| Blogg Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Dag Seierstad

Dag Seierstad

Dag Seierstad sitter i Attacs fagråd og er fagrådgiver i EU og EØS-spørsmål for SV.
Dag Seierstad

Siste innlegg fra Dag Seierstad (se alle)

Den mest utålmodige – og samtidig den mest tålmodige – i kampen for en mer rettferdig verden.

Teksten ble først publisert i Klassekampen 26. april 2019

Fagbevegelsen i samfunnskampen – kan den stå imot presset fra kriser, markedsliberalisme og høyrepopulisme? Det spørsmålet stiller Asbjørn Wahl i ei bok som ser utviklingen i verden fra mange synsvinkler.

Boka tar for seg politiske kamper der grunnleggende samfunnskrefter står mot hverandre og viser hvordan maktforhold i arbeidslivet avgjør om det går oppover eller nedover for dem som er mest prisgitt den såkalte «utviklingen».

For folk flest i Norge kom det store vendepunktet med kriseforliket i 1935. Kjernen i det som skjedde, var enkel nok: Gjennom stadig sterkere organisering og beinhard kamp var arbeidsgiverne til slutt blitt pressa til å godta et historisk kompromiss. En «hovedavtale» sikra forhandlings- og streikeretten til ansatte, mens arbeidsgiverne fortsatt skulle ha styringsretten på arbeidsplassen.

Samme året ble det inngått et kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som gjorde det mulig for Arbeiderpartiets mindretallsregjering å rette ei hjelpende hand til de altfor mange som var ramma på kropp og sjel av de lange og vonde kriseåra mellom verdenskrigene.

Asbjørn Wahl har alltid vært opptatt av å se sosiale utviklingstrekk i lys av globaliseringa. Budskapet i boka er tydelig: Kampen om globaliseringa er sosial, ikke nasjonal. Det er kapitalkreftene som må tøyles, ikke grensene som må stenges.

Utover på 1980-tallet ga regjering etter regjering opp alt de hadde utvikla av kontroll med kapitalflyten over grensene. Det førte til et dramatisk maktskifte i arbeidslivet. Det ble både enklere og mer fristende for bedriftsledelsen både på store og små bedrifter å flytte produksjon og/eller investeringer ut av landet – eller i det minste true med å flytte.

Samtidig spredte andre sider ved markedsliberalismen seg også fra land til land. I Norge ble den innført av Willoch-regjeringene med høyt lydnivå fra 1981 og fulgt opp av Brundtland-regjeringen fra 1986 – med mindre bruk av fanfarer.

I EU ble det såkalte «indre markedet» det grunnleggende vendepunktet. Et lovprogram på 280 rettsakter skulle innen 1992 sikre at konkurransen i flest mulig bransjer og sektorer skulle foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

Her i Norge gjorde EØS samme jobben. EØS-avtalen satte press på viktige trekk ved «den norske modellen» i arbeidslivet ved å øke konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge, og viktigst: ved å øke konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Finanskrisa i 2007–08 endte i ei sosial krise skapt av den krisepolitikken som ble satt inn, en krisepolitikk som i stat etter stat skulle gjenvinne konkurranseevnen ved å ta kjøpekraft fra lønnstakere, pensjonister og offentlige instanser.

Det ble en håpløs blindvei fordi EU-land konkurrerte mer med hverandre enn med land i andre verdensdeler.

«I dag ligger halvparten av de sosialdemokratiske partiene i Europa med knekt rygg»

Det dystreste bakteppet for denne krisepolitikken er at overalt i EU hadde sosialdemokrater samme svar som høyresida: Sosialt brutale, nyliberale løsninger ble satt inn og spikra fast i pakter og regelverk. Slik gjorde europeiske sosialdemokrater EU-traktater til de herskende tankene.

I dag ligger halvparten av de sosialdemokratiske partiene i Europa med knekt rygg. Her i Norge brukes ikke EØS-erfaringene av LO- og Ap-ledelsen til å mobilisere til folkelig motstand mot kapitalkreftenes økende overtak i arbeidslivet. Kadre verken skoleres eller stålsettes til å møte kapitalmakt med faglig og politisk motmakt.

Sosialdemokrater vinner verken handlekraft eller velgere nok før de tar opp kampen mot det markedsliberale overtaket på EUs indre marked og i EØS. Går Arbeiderpartiet noen gang inn i den kampen?

STRATEG: Asbjørn Wahl står fram som en av våre fremste «internasjonale strateger» i en verden stappfull av globaliserte utfordringer. Foto: Dimitri Bång/ Unsplash

Boka avsluttes med noen kapitler om klimapolitikk. Asbjørn Wahl har inntil nylig vært mangeårig tillitsvalgt i ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen. Der har han blant annet vært leder for Arbeidsgruppa for klimapolitikk.

Arbeidsgruppa la så tidlig som i 2010 fram en klimapolitisk plattform som ble enstemmig vedtatt på verdenskongressen til ITF. Den fastslår at transportsektoren står for stadig økende utslipp av klimagasser – og erkjenner at behovet for transport må reduseres. Det kan bare skje ved en langt sterkere politisk styring av verdensøkonomien.

Der Rune Slagstad avdekker og trekker fram sine «nasjonale strateger», de som brøyter veier som kan peke fram til et bedre og viktigere norsk samfunn, står Asbjørn Wahl fram som en av våre fremste «internasjonale strateger» i en verden stappfull av globaliserte utfordringer. Han forteller uten omsvøp at uten en radikal politikk for omfordeling av de enorme verdiene som skapes, blir det ikke lett å mobilisere til kamp for de samfunnsendringene som må til for å overvinne klimakrisa.

I denne klimakampen er det naturligvis vanskeligst å mobilisere de gruppene som har arbeidsplassene sine knytta til utvinning og bruk av fossile ressurser.

Her i Norge står fagforbund mot fagforbund i klimapolitikken, og innen det store Fellesforbundet står bransje og yrkesgrupper mot andre bransjer og yrkesgrupper.

På kort sikt er det stemmetyngden som teller når voteringer skal avgjøre hva et forbund eller hva LO sentralt skal stå for i klimapolitikken. Og annerledes kan det knapt være. Hvert forbund må, også i klimakampen, slåss for en politikk som medlemmene ser seg tjent med.

Men på lengre sikt kunne perspektivet være mer krevende. Også de som jobber i oljebransjen og i leverandørindustrien vil ha fordel av at det raskest mulig utvikles trygge og godt betalte jobber i alt som har med fornybar energi å gjøre. Det ville også gi de olje- og gassrelaterte jobbene ei mer robust framtid.

Men da kunne det være et mål at de forbund og yrkesgrupper som står steilest mot hverandre i den dagsaktuelle klimapolitikken møttes for å utvikle et langsiktig strategisk perspektiv for klimapolitikken – romslig nok til at de fleste forbund og yrkesgrupper kunne stå sammen om det.

Hvilket forbundsstyre tar initiativet til et samarbeid med andre forbund om å utvikle ei slik felles ramme for den faglige klimastrategien?