Oslo-byråd Robert Steens (Ap) etterlysning om vern av norske data i Klassekampen tidligere i vår var gledelig og etterlengtet lesning. Da Attac startet å grave i digitaløkonomien tilbake i 2016, var personvern det store temaet. Så viste det seg at data handlet om så mye mer.
Den digitale teknologien er helt avgjørende for utviklingen av vårt samfunn, og således altfor viktig til at vi skal overlate kontrollen over dette til private selskaper som har helt andre interesser enn det offentlige. Det er på tide å anerkjenne dette, og handle deretter. Tiltakene må komme gjennom bevisste politikere, som Steen, i norske kommuner. Men også nasjonale politikere har store muligheter foran seg.
Tiden er overmoden for å bygge opp kompetansen i det offentlige, og bryte opp monopoliseringen av den digitale økonomien. Det er det dette faktisk handler om: å kreve eierskap til en fellesressurs, og sikre at hele samfunnet kan dra nytte av denne infrastrukturen. For at det skal kunne skje, må vi bygge kapasitet til å bruke våre data innenfor rammer av samfunnets interesser.
I dag er vi på vei inn i et system hvor offentligheten blir stadig mer avhengig av tjenester som de store teknologiselskapene tilbyr oss, og hvor det er de – og ikke vi – som lager spillereglene for det digitale samfunnet.
For å unngå at vi blir haleheng til Google, kinesiske Alibaba, Facebook og Microsoft trengs det politisk handlingsrom for å bygge opp teknologi og kompetanse lokalt. For å få til det, må vi flekse de politiske musklene.
For det første må vi sørge for at data lagres der vi kan ha demokratisk kontroll. Dersom ikke vi ikke lagrer lokalt, vil det kunne være svært vanskelig for nasjonale myndigheter å sikre seg tilgang på data som trengs til utvikling av infrastruktur og andre samfunnsnyttige formål. Det er også et sikkerhets – og beredskapselement i dette argumentet. Dersom vi lagrer all vår stordata utenfor våre egne grenser, er det betydelig vanskeligere å sikre at stordata generert av og om norske innbyggere ikke blir misbrukt i, for eksempel, informasjonskrigføring eller politisk manipulasjon som med Cambridge Analytica-skandalen.
Videre må vi sørge at både offentlige og private aktører får tilgang til å utvikle nye tjenester basert på data som er samlet inn i Norge. Dette betyr at data ikke er privat eiendom, men en offentlig ressurs ulike aktører kan benytte seg av, mot at man stiller spesifikke vilkår. Fremover må vi stille krav og vilkår til alle som utvikler tjenester på grunnlag av norske data. Dette betyr at data ikke er privat eiendom, men en offentlig ressurs ulike aktører kan benytte seg av. Ikke helt ulikt et offentlig anbud.
Når Marie Sneve Martinussen (Rødt) løfter oljefondets milliarder inn i den politiske debatten om Norges investeringsstrategier for fremtiden, stemmer vi i. Oljefondet investerer stort i de verdens største teknologiselskaper, og FAAN-aksjene (Facebook, Apple, Amazon, Netflix og Alpahabet) utgjorde ved utgangen av fjoråret alene 2,5 prosent av fondets verdi. Å redusere disse investeringene ville være klokt. Det er en betydelig risiko for at teknologigigantene er overvurdert på aksjemarkedet, og at vi kan tape opp mot 40 prosent på våre teknologiaksjer. Et annet argument for å selge oss ned, er at vi ikke burde investere sparepengene våre i teknologiselskapenes monopoler, når vi faktisk trenger en digital infrastruktur som vi selv kan kontrollere.
Dersom våre politikere vil forhindre at det offentlige blir leilendinger hos privat dataindustri i all evig fremtid, er det avgjørende at vi stopper regjeringens pågående forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Norge er med i en utbrytergruppe på 76 land i WTO, som er nedsatt for å forhandle frem en handelsavtale som vil bygge opp under de store teknologigigantene, og samtidig innskrenke det politiske handlingsrommet. Dette bindende regelverket på elektronisk handel vil resulterer i at hverken denne, eller noen fremtidig regjering, vil kunne utvikle og føre en digital industripolitikk som utfordrer dagens amerikanske og kinesiske dominans. Norge bør ikke forhaste seg. Vi trenger en god og bred offentlig debatt om dette tema som for de fleste av oss fortsatt er ganske ferskt. Det vil være et feiltrinn å hive oss rundt og signere et bindende regelverk, før våre politikere har forstått den reelle politiske verdien av våre stordata.