Mer inkluderende boligpolitikk

Blogg| Ressurspolitikk Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Hanna E. Marcussen

Hanna E. Marcussen

Hanna E. Marcussen er byråd for byutvikling i Oslo kommune. Hun representerer Miljøpartiet De Grønne.
Hanna E. Marcussen

Siste innlegg fra Hanna E. Marcussen (se alle)

Det har blitt så dyrt å kjøpe bolig i Oslo at selv folk med middels god råd ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Om vi skal snu denne utviklingen trengs det nye løsninger enn de vi har prøvd de siste tiårene.

Oslo har i over 30 år hatt et av de mest liberaliserte boligmarkedene i Europa. Mens det offentlige via kommunen tidligere hadde en aktiv rolle i å kjøpe og bortfeste tomter og planlegge boligutviklingen, har kommunen siden 80-tallet hatt en mye mer passiv rolle som reguleringsmyndighet overfor det private markedet.

Det fremste beviset på den feilslåtte boligpolitikken er prisveksten i de store byene. I Oslo har boligprisene steget med 200 prosent de siste femten årene, nesten tre ganger så mye som lønnsveksten i samme periode. Det sier seg selv at dette er dramatisk for mange av de som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet. Oslofolks økonomiske fremtid blir stadig mer avhengig av om de er heldige og har foreldre som eier bolig eller kan hjelpe dem inn på boligmarkedet.

Det er ikke lenger bare de mest vanskeligstilte som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. For eksempel viser nye tall fra Eiendom Norge at en enslig sykepleier i Oslo kun har råd til 5 prosent av boligene som ligger ute for salg. Om denne utviklingen fortsetter risikerer vi at byen vår bare blir for de som har god råd, mens de med dårlig til middels god råd rett og slett må flytte ut av byen for å få seg bolig.

Foto: Håkon von Hirsch / Unsplash

En viktig del av løsningen er å bygge flere boliger. Etter at det rødgrønne byrådet tok over ansvaret for boligbyggingen i Oslo har det blitt ferdigstilt over 1000 boliger mer enn befolkningsveksten tilsier vi har trengt. I tillegg har vi økt den såkalte reguleringsreserven, altså fremtidens boliger, fra 16.000 til 24.000 regulerte boliger. Dette har vært, og vil fortsette å være, viktig for å bremse prisveksten.

Men vi kan ikke bare bygge oss ut av dette problemet. Om vi skal rette opp igjen feilene i boligmarkedet må vi våge å tenke nytt. Kommunene må satse på nye løsninger, og staten må gi kommunene flere verktøy i verktøykassa.

Derfor har byrådet nå satt i gang arbeidet med å etablere en ny og inkluderende boligpolitikk som skal være et supplement til dagens kommunale boliger og det kommersielle eiendomsmarkedet. Det første steget er å teste ut flere forskjellige modeller med ikke-kommersielle boliger og andre løsninger. Byrådet vil før sommeren presentere hvordan vi vil gjøre dette. Selv om starten vil være forsiktig, så er dette revolusjonerende. For første gang siden 80-tallet tenkes det nytt rundt boligpolitikk i Oslo.

Men selv om vi er i gang har ikke kommunen de verktøyene vi trenger for å løse problemet alene. I mange land har man et lovverk som er tilpasset en ikke-kommersiell boligsektor, men med dagens norske lovverk har vi ikke de samme mulighetene til å tenke nytt.

Ett eksempel er at kommunen ikke kan pålegge private utbyggere å bygge en viss andel rimelige boliger i boligprosjekter, noe de for eksempel gjør i Storbritannia. Med en slik løsning kan man for eksempel si at 20 prosent av boligene skal være rimelige boliger.

Et annet mulig virkemiddel er at staten, gjennom Husbanken, bidrar til finansiering av en modell for leie-til-eie-boliger, en boligløsning som gjør at det man betaler i leie i praksis er nedbetaling på boligen. Med en slik løsning vil flere kunne komme seg inn på boligmarkedet uten å ha egenkapital på hundretusener av kroner.

Å snu om på 30 år med feilslått boligpolitikk er ikke gjort på en dag, men med politisk vilje og mot kan kommune og stat gå sammen om å satse på en ny og mer inkluderende boligpolitikk som er tilpasset folk i alle livssituasjoner. Da kan boligpolitikken bli et av de viktigste verktøyene for å redusere forskjellene i byen vår, i stedet for at den er ulikhetsmaskin som forsterker dem.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.