Britisk avmakt på jobben

Når kommunebudsjettene halveres, opplever også middelklassen at samfunnet blir mer fiendtlig.

Mens beslutningskaoset i det britiske Underhuset lammer all fornuftig brexit-debatt, dokumenterer tenketanker og forskningsmiljøer det katastrofale kaoset i det britiske arbeidslivet. Mye ser tilsynelatende bra ut. Sysselsettinga øker, og regjeringen roser seg av at arbeidsløsheten er lavere enn på 43 år. Men reallønna er lavere enn den var i 2008 og avmakten på arbeidsplassene er større.

Flere er i jobb, men stadig flere er i det som kalles «atypisk arbeid». Det er alt arbeid som ikke er fast arbeid på heltid. Stadig flere er i dag i dårlig betalt atypisk arbeid, i deltidsarbeid, som midlertidig ansatte, som utleide fra bemanningsbyrå, som ansatt på nulltimeskontrakter og som sjølsysselsatte uten rettigheter verken på jobben eller i forhold til velferdsordningene.

I Vest-Europa er det britene som mer enn andre må finne seg i et slikt arbeidsliv. Etter 2008 er to tredeler av de nye arbeidsplassene ulike former for atypisk arbeid. Arbeidslivsforskerne fastslår at åtte millioner briter har jobber som gjør dem til «arbeidende fattige». De tjener så lite at de knapt kan  forsørge seg sjøl.

Mange av de unge har så vidt foten innafor et trygt arbeidsliv. De som er under 30 år, tjener i snitt sju prosent mindre enn tjueåringene tjente før finanskrisa i 2008. Samtidig eksploderer boutgiftene. Stadig flere ungdommer har ikke råd til et sted å bo i rimelig reiseavstand fra jobbene i storbyene.

Det britiske «Instituttet for sysselsettingsrettigheter» (IER) skildrer situasjonen i arbeidslivet slik:

«Britiske arbeidstakere jobber i snitt flere timer i uka enn det som er vanlig i andre europeiske land. De jobber flere dager i året og får lavere pensjoner enn i de fleste europeiske land. Sammenlikna med andre europeiske arbeidere får de mindre opplæring i arbeidslivet, og produktiviteten deres er lavere. De har færre betalte fridager, og lønna er så lav at en større andel av dem lever i fattigdom enn nesten overalt ellers i Europa.»

Etter tiår med beinhard kuttpolitikk preges det britiske samfunnet av de største ulikhetene i inntekt og formue i hele Vest-Europa. Etter skatt har de rikeste ti prosentene en disponibel inntekt som er 24 ganger så høy som de fattigste ti prosentene. I 1998 tjente konsernsjefene i gjennomsnitt 47 ganger så mye som gjennomsnittet av sine ansatte. I 2019 tjener de 130 ganger så mye.

Storbritannia har nå den laveste avtaledekningen i Vest-Europa. Mindre enn tjue prosent av arbeidstakerne er omfatta av tariffavtale. Samtidig kuttes det i det sosiale sikkerhetsnettet.

Den globalt organiserte fagbevegelsen (ITUC) gir hvert år ut en oversikt over hvordan det står til med faglige rettigheter her i verden. I oversikten for 2018 er 142 land rangert i seks grupper fra den beste på 13 land med bare sporadiske brudd på faglige rettigheter til ei gruppe på bonn der det overhodet ikke fins noen garanterte faglige rettigheter.

Storbritannia er, sammen med 25 andre land, plassert i gruppe 3 kjennetegna av «regelmessige brudd på faglige rettigheter». Det er ei gruppe der en også finner Russland og Kongo. I 38 land står det bedre til med de faglige rettighetene enn i Storbritannia.

Fra 1945 til langt inn på 1960-tallet bygde britene opp den mest imponerende velferdsstaten i Europa. Den er det bare ruiner igjen av etter tiår med nyliberal politikk. Da må britiske myndigheter finne seg i at FN sender sin «spesialrapportør på fattigdom og menneskerettigheter» nettopp til Storbritannia. Rapporten kom i november 2018.

Rapportøren heter Philip Alston og har i det siste tatt for seg land som få briter liker å sammenlikne seg med. Det var Kina, Saudi-Arabia, Ghana og Mauritania. Det hjalp ikke på det britiske humøret at det aller siste landet var USA under Trump.

Spesialrapportøren går rett på sak: «Det er ingen sammenheng mellom det jeg hørte fra regjeringen og det jeg uten unntak hørte direkte fra mennesker jeg møtte». At fattigdommen sprer seg, ser alle instanser som vil se. Men regjeringen benekter alt.

Fra 2010 satte regjeringen i gang sin store reform av offentlig tjenesteyting. Det skulle kuttes, kuttes og kuttes. Ifølge offentlig statistikk måtte lokalforvaltningen tåle at 49 prosent av de statlige bevilgningene forsvant mellom 2010 og 2017. Millioner av mennesker ble skjøvet ut i fattigdom for å gi rom for skattekuttene til de velstående.

Ifølge Alston er fattigdommen og fortvilelsen synlig overalt. Mennesker sover på gatene, tallet på hjemløse har økt med 60 prosent etter 2010. Frivillig veldedighet har tatt ansvaret for å hjelpe de mest sårbare når den offentlige omsorgen svikter.

Kostnadene ved kuttpolitikken «falt i uforholdsmessig grad på de fattige, kvinner, barn, enslige forsørgere, etniske minoriteter, asylsøkere og funksjonshemmede». Barnetrygden er blitt 23 prosent mindre verdt siden 2010 og betales bare for de to eldste barna i en søskenflokk. Millioner av barn «låses fast i en fattigdom som det er svært vanskelig å komme ut av».

De grunnleggende problemene i arbeidslivet er det ikke gjort noe med. De kan bli verre – og dermed også bli verre å løse. Den offentlige lavlønnskommisjonen anslår at fra 13 til 20 prosent av lavlønte over 25 år, har ei lønn under den offentlige minstelønna.

Når kommunebudsjettene halveres, rammes hele samfunnsstrukturen. Da opplever også middelklassen et samfunn som blir «hardere og mer fiendtlig», er dommen til FNs spesialrapportør.

Teksten er tidligere publisert i Klassekampen