Den velbruke pukkelgrafen gir en misvisende rosenrød fortelling om hva som har skjedd i verden det siste halve århundret.
En innflytelsesrik informasjonsgraf har sirkulert sosiale medier i et par år nå. Den illustrerer en dramatisk forvandling fra en «to-pukkelverden» i 1975 til en «én-pukkelverden» i dag. Informasjonsgrafen ble utviklet av Hans Rosling og Gapminder, og har blitt reprodusert og sirkulert av Max Roser og Our World in Data. Ta en titt her:
Dette er en forbløffende illustrasjon. Max Roser bruker denne grafen i et innlegg om ulikhet for å konkludere følgende: «De fattigere landene har begynt å ta igjen [forspranget til de rikere landene], og ulikheter i verdensinntekt har gått ned.» Hans Rosling gikk enda et steg videre, da han skrev følgende i boken Factfulness: «Det finnes ikke lenger et sprik mellom Vesten og Resten, mellom industri- og utviklingsland, mellom rike og fattige. Dette er ikke kontroversielt. Disse faktaene er ikke noe å diskutere.» Bill Gates, som finansierer både Our World In Data og Gapminder, har brukt grafen til å formidle samme budskap som Roser og Rosling, og har sagt at «verden ikke lenger er separert mellom Vesten og Resten». Steven Pinker uttrykte det samme budskapet i sin bok Enlightenment Now, der han understreker en «sterk konvergens». I tillegg skrev Duncan Green nylig at inntektsforskjeller ikke lenger handler om et skille mellom land eller regioner, men mellom sosiale grupper innenfor den globale befolkningen som en helhet.
Grafen gir inntrykk av at hele verdens befolkning befinner seg innenfor den samme inntektsboblen: uansett om vi er i Europa, Asia eller Amerika, er vi alle i den samme «pukkelen», med en jevn og normal fordeling. Globalisering har tydeligvis avskaffet det gamle koloniale skillet mellom Nord og Sør, og har utviklet seg til fordel for flertallet av verdens befolkning. Er ikke dette riktig?
Vel, ikke egentlig. Dette inntrykket er faktisk det motsatte av det som faktisk skjer i verden.
Det er enkelte ting ved denne grafen vi må huske:
For det første er x-aksen lagt ut på en logaritmisk skala. Dette fører til at inntektene til de rike blir dyttet inn i det samme visuelle rommet som inntektene til de fattige. Hvis det var lagt ut på en lineær skala, ville vi sett at mesteparten av verdens befolking er trykket helt ut til venstre side av grafen, mens en lang hale av rike mennesker går ut til høyre side av grafen, med mennesker i det globale Nord som fanger nesten alt av inntekter over $30 per dag. Dette er altså et helt annet bilde enn grafen viser.
For det andre er inntektsfigurene justert for kjøpekraftenheter. Det å sammenligne inntektene til rike og fattige mennesker i form av kjøpekraftenheter er problematisk, fordi kjøpekraftenheter er kjent for å overdrive kjøpekraften til de fattige i forhold til de rike (fordi de fattige er forbrukere av en rekke varer som er underrepresentert i beregninger av kjøpekraftenheter, noe økonomer som Ha-Joon Chang og Sanjay Reddy har påpekt). Denne tilnærmingen kan fungere i å måle aspekter som fattigdom eller tilgang til forbruk, men det gir ikke mening å bruke denne tilnærmingen til å vurdere fordelingen av inntekter som genereres av verdensøkonomien hvert år. For å gjøre dette må vi bruke konstante dollar.
For det tredje er landene i grafen gruppert etter verdensregion: Europa, Asia og Oseania, Nord- og Sør-Amerika, Afrika. Problemet med denne grupperingen er at det ikke forteller oss noe om «Nord og Sør». Land innenfor det globale Nord som Australia, New Zealand og Japan er inkludert i grupperingen Asia og Oseania, mens USA og Canada er inkludert i grupperingen Nord- og Sør-Amerika sammen med Haiti og Belize. Hvis vi vil vite om skillet mellom Nord og Sør fortsatt eksisterer, trenger vi en gruppering som faktisk kan utforske dette.
Så hva skjer hvis vi ser på dataene på en annen måte? Fordel verdens land mellom det globale Sør og det globale Nord, bruk konstante dollar i stedet for kjøpekraftenheter, og plasser det på en lineær akse i stedet for å bruke en logaritmisk akse. Grafikken under viser hvordan det ser ut. Størrelsen på sirklene representerer befolkning, og x-aksen er gjennomsnittlig inntekt (grafikk utviklet av Huzaifa Zoomkawala; klikk her for flere detaljer):
Sett i dette lyset, endrer helhetsbildet seg fullstendig. Vi ser at mens inntekt per innbygger faktisk har økt i det globale Sør, har det globale Nord fått mesteparten av ny inntekt generert av global vekst siden 1960. Som et resultat har inntektsforskjellen mellom den gjennomsnittlige personen i Nord og den gjennomsnittlige personen i Sør nesten firedoblet seg, fra $9.000 i 1960 til $35.000 i dag.
Med andre ord har det ikke oppstått verken «innhenting» eller «konvergens». Tvert imot, det som faktisk forgår er «divergens», større forskjellger mellom rike og fattige land.
Dette betyr likevel ikke at «pukkelgrafene» til Rosling og Roser er feil på alle områder. De forteller oss viktige ting om hvordan verdens demografi har forandret seg. Men de kan absolutt ikke brukes for å konkludere at fattige land har «tatt igjen» rike land, eller at skillet mellom Nord og Sør ikke lenger eksisterer, eller at inntektsforskjeller mellom land ikke spiller noen rolle lenger. Det er heller det motsatte av dette som er sant.
Hvorfor skjer dette? Som jeg forklarer i boken The Divide, har den globale økonomien blitt organisert på en måte som legger til rette for landene i Nords tilgang til billig arbeidskraft, råmaterialer, og monopol i markedene i Sør – akkurat som i kolonitiden. Selvsagt har noen viktige aspekter endret seg ved dette, men landene i Nord kontrollerer fremdeles en uforholdsmessig stor andel av beslutningsmakten i Verdensbanken og IMF, institusjoner som kontrollerer reglene for den globale økonomien. De kontrollerer en uforholdsmessig stor andel av forhandlingsmakten i Verdens handelsorganisasjon. De utøver innflytelse over de fattige lands økonomiske politikk gjennom gjeld. De kontrollerer også mesteparten av verdens skatteparadis, som gjør det mulig for multinasjonale selskaper å ta ut fortjeneste ut av det globale Sør uten å skatte. De har evnen til å kunne velte utenlandske regjeringer som har økonomisk politikk de ikke liker, og til å kunne okkupere land de anser som strategisk viktige når det gjelder ressurser og geografi.
Disse geopolitiske maktforskjellene opprettholder og reproduserer en global klassedeling som har blitt forverret siden slutten av kolonialismen. Denne urettferdigheten er beleilig utelatt i «én-pukkelgrafen», som gir en misvisende rosenrød fortelling om hva som har skjedd i løpet av det siste halve århundret.
Innlegget ble først publisert på Jason Hickels blogg. Teksten er oversatt av Mari Horvli.
Les mer av Jason Hickel: Hvor ille er egentlig global ulikhet?