Det økonomiske begrepsapparatet reflekterer ikke virkeligheten

Det er på tide å vende blikket fra rasjonelle nyttehensyn til den partikulære kulturelle og politiske konteksten som bestemmer hvordan økonomiske forhold faktisk opererer.

I polemikken Hysj, vi regner beskriver Roman L. Eliassen hvordan økonomifaget i dag nærmest eksklusivt opererer innenfor det nyklassiske rammeverket. Det vil si at økonomiske forhold analyseres som resultater av matematiske lover, hvor målet er å konstruere allmenngyldige teorier. Det har etterhvert blitt standard praksis for folk utenfor økonomifaget å påpeke metodologiske begrensninger ved dette rammeverket. Det er ikke det jeg ønsker å gjøre her. Jeg ønsker heller å påpeke noen begrensninger ved denne analytiske fremgangsmåten, og demonstrere hva slags «blindsoner» som kan oppstå med en ensidig mekanistisk tolkning av økonomiske forhold.

I The Phenomenology of Perception finner vi en god parallell til kontrasten mellom historiserende og lovbasert samfunnsanalyse. Forfatteren Maurice Merleau-Ponty legger frem forskjellen mellom sitt og filosofen Leibniz’ verdenssyn slik: «For Leibniz», hevder Merleau-Ponty, «er det sanne objektet ‘objektet sett fra ingensteds’. Denne formelen vil jeg modifisere: det sanne objektet er heller ‘objektet sett fra alle steder samtidig’». Det å oppnå sannheten om et objekt – «objekt» her i bred betydning, inkludert «relasjon», «fenomen», «hendelse» etc. – handler for Leibniz om å overkomme de bestemte forholdene vi observerer det fra, dvs. å så langt som mulig eliminere partikulær subjektivitet. For Merleau-Ponty derimot er det motsatte om å gjøre, nemlig å flette sammen subjektiviteter og innlemme ulike anskuelsesformer, for å oppnå en «tykk beskrivelse» av objektet.

Jeg mener vi her ser en god parallell til skillet mellom den matematiske og den historiske innfallsvinkelen til økonomistudiet: Den første handler om å fange inn tidløse, allmenngyldige lover i økonomisk liv, hvor de abstrakte relasjonene mellom varer og verdier vektlegges. Den andre handler om å fange inn økonomiske fenomener i en «tykk beskrivelse», hvor kulturell, sosial og historisk kontekst anses som avgjørende for å forstå fenomenet riktig. Her ser vi også to ulike menneskesyn: Den første innfallsvinkelen legger vekt på instrumentell rasjonalitet og profittmotivet, den andre på kulturell identitet og sosialiserte atferdsmønstre. I virkeligheten befinner det meste av moderne samfunnsanalyse seg et sted mellom disse to ytterpunktene. Men det finnes noen klare «blindsoner» i den moderne økonomidiskursen som jeg tror bunner i neglisjering av den historiserende metode. Jeg vil her forsøke å demonstrere dette ved å henvise til tre bøker som på hver sin måte utforsker noen av disse blindsonene.

Den første er Craig Muldrews The Economy of Obligation, utgitt i 1998. Boka er en økonomisk historie om det tidlig-moderne England, hvor «kreditt» og «tillit» analyseres som sosiale institusjoner. Muldrews argument går ut på at det primære betalingsmiddelet i tidlig-moderne England var kreditt heller enn kontanter. Det økonomiske systemet fungerte gjennom et komplekst nettverk av gjeld, hvor det ikke var uhørt at adelige lånte fra tjenerne sine. For Muldrew er kreditt primært en institusjon som sikrer sosial harmoni, ettersom alle samfunnsgrupper integreres i et nettverk av tillit og forpliktelse. I dette systemet var det svært vanlig med gjeldstilgivelse, fordi den økonomiske kostnaden var lav nok til å rettferdiggjøre den sosiale fordelen av et konsolidert, trygt sosialt fellesskap. I Muldrews bok ser vi et eksempel på hvordan en bestemt kapitalistisk institusjon i en partikulær historisk kontekst bryter radikalt med logikken om profittmaksimering. Kreditt hadde funksjon både som en finansiell institusjon og som en slags funksjonell parallell til velferdsstaten, hvor «bindeleddet» mellom funksjonene er en dynamisk form for tillitsbygging.

De to andre bøkene jeg vil diskutere ble begge utgitt i år: Abraham Singers The Form of the Firm, og Leigh Phillips & Michal Rozworskis The People’s Republic of Walmart. Singers bok er en kritikk av gjeldende organisasjonsteori. Singer beskriver firmaer og selskaper som politiske enheter, hvor virkemidler som autoritet, normer og sosial makt brukes på politisk vis for å skape en konsolidert enhet skjermet fra markedets mekanismer. Derfor må de ikke bare analyseres som økonomiske institusjoner, men også som politiske enheter, hvor spørsmål om makt og normativ autoritet er sentrale. Dette teoretiske rammeverket kommer godt frem i den andre boka, The People’s Republic of Walmart. Phillips & Rozworski argumenterer her for at transnasjonale selskaper anvender økonomisk planlegging ved hjelp av moderne produksjonsmetoder og datateknologi. De poengterer at noen av de største økonomiske enhetene i verden i dag er transnasjonale selskaper som Walmart og Amazon, som i praksis opererer som autokratiske planøkonomier. I begge bøkene ser vi at en «tykk beskrivelse» av partikulære aktører har potensiale for å endre måten vi forstår den moderne verdensøkonomien: Firmaer er ikke bare pragmatiske assosiasjoner mellom rasjonelle aktører med mål om gjensidig profitt, men konsoliderte enheter med komplekse, stort sett autokratiske hierarkier som opprettholdes ved hjelp av sosiale normer og maktutøvelse.

Til tross for at mye godt arbeid er gjort i økonomihistorie, sosiologi og andre fag for å revidere den ortodokse økonomiske skolens verdenssyn, er den politiske diskursen vår fortsatt preget av en ukritisk tro på økonomiske lover. Vi snakker kreditt kun som en finansiell institusjon uten å vurdere dens sosiale og kulturelle rolle, dette i et samfunn som i økende grad bygger på forbruksgjeld for å i det hele tatt gå rundt. Vi snakker også om frie markeder uten å ta inn over oss at en enorm – og økende – andel av økonomisk aktivitet foregår innad i transnasjonale selskaper, skjermet fra markedskreftene.

Kort sagt er det mange deler av økonomien hvor det ortodokse økonomiske begrepsapparatet kun i begrenset grad reflekterer virkeligheten. Kanskje det er på tide å vende blikket fra rasjonelle nyttehensyn til den partikulære kulturelle og politiske konteksten som bestemmer hvordan økonomiske forhold faktisk opererer?