Utdanning er en rettighet, ikke en vare

Blogg| Ressurspolitikk Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Beathe Øgård
Beathe Øgård er leder av SAIH – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond.
Beathe Øgård

Siste innlegg fra Beathe Øgård (se alle)

Nasjonale myndigheter over hele verden anerkjenner utdanning som en menneskerett og har forpliktet seg til å sikre god utdanning til alle som en del av FNs bærekraftsmål 4 innen 2030. Vi har en lang vei å gå før dette er en realitet.

I dag er det 262 millioner barn mellom 6 og 17 år som ikke går på skolen globalt. Samtidig som det er rekordmange unge som ønsker høyere utdanning. I 2015 startet 213 millioner unge sin høyere utdanning, en økning på 29 prosent fra 2001. Nasjonale myndigheter er i de fleste land de som tilbyr utdanning til sine befolkninger, men over de siste årene har vi sett en kraftig fremvekst av private aktører. I mange lav- og mellominntektsland strekker ikke budsjettene til og det er derfor et stort finansieringsgap for å kunne tilby god kvalitetsutdanning. Flere aktører ønsker å sko seg på dette, blant annet ved å tilby lavkostnadsutdanning, ofte med dårlig kvalitet, til fattige. Det er beregnet at dette markedet er verdt billioner av kroner i året. Profitt til de som allerede har, går imidlertid på bekostning av utdanning til de fattigste og mest marginaliserte. Når fattige familier må betale for skolegang faller ofte unge med funksjonsnedsettelse, jenter og etniske grupper utenfor. Profitten oppnås blant annet ved å ansette personer uten lærerutdanninger på dårlige lønns- og arbeidsvilkår.

Foto: Joanna Kosinska / Unsplash

Bevisgrunnlaget for at kommersielle tilbydere av utdanning er nødvendig eller effektiv er mer eller mindre ikke-eksisterende. Snarere tvert imot er det en overveldende mengde forskning som støtter opp under hvordan motivet om profit har ført til bekymringsverdige brudd på retten til utdanning. Dette er blant annet veldokumentert i casene med Bridge International Academics i flere land og i rapporten fra Global Campaign for Education (en global sivilsamfunnsbevegelse for retten til utdanning): «Private Profit Public Loss. Why the push for low-fee private schools is throwing quality education off track».

For to uker siden ble det avholdt et styremøte i Global Partnership for Education (GPE), verdens største utdanningsfond, hvor Norge er tredje største donor. Norge har over de siste årene inntatt en global lederrolle innen utdanning. I 2018 brukte vi hele 3,7 milliarder kroner for å sikre retten til utdanning globalt. Over de neste tre årene skal 2 milliarder kroner kanaliseres gjennom GPE. På styremøtet i GPE var det en stor kamp om hvorvidt dette utdanningsfondet skulle åpne opp for eller stenge døren for kommersielle tilbydere av utdanning i lys av at en ny strategi for privatsektor skulle vedtas. Denne strategien skulle i utgangspunktet anerkjenne at også privat sektor har en viktig rolle for å addressere finansieringsgapet vi ser for å sikre retten til god utdanning for alle, og hadde en hensikt om å frembringe økte inntekter fra privatsektor. Resultatet ble imidlertid noe helt annet. Strategien har et oppsiktsvekkende lavt mål om økonomiske bidrag fra sektoren på kun 5 millioner USD, i tillegg til at det lå et konkret forslag om å gi kommersielle aktører en betydelig større rolle innen levering av utdanning, som skapte stor bekymring for at privat sektor ville kunne tappe fondet for bistandspenger.

Det var en stor seier at resultatet ble et konsensusvedtak fra Styret om at GPE skal fortsette å styrke offentlig utdanning. Om GPE hadde åpnet opp for kommersielle aktører ville det ha vært et vendepunkt og klart brudd med hvordan fondet har operert fram til nå, om å støtte opp under nasjonal ressursmobilisering og nasjonale myndigheters egen innsats i lav- og mellominntektsland, samt forpliktelsene i bærekraftsmål fire som bygger på at alle skal ha tilgang til gratis og god utdanning. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har vært tydelig i sitt budskap og vært klar på at han ønsker å nå de mest marginaliserte og at gratisprinsippet er essensielt for å nå dette målet. Norge fortjener ros for sin posisjon på at vi ikke skal støtte kommersielle krefter i utdanning, og at skattepenger ikke skal brukes til å subsidiere profitt i utdanning.

Det vil være viktig for Norge å følge opp prosessen rundt privatsektorstrategien i GPE videre, og fortsette å være en tydelig og konsistent motvekt mot kommersialisering av utdanning globalt. Selve strategien skal opp igjen i 2022, men før det skal Styret bli enige om hva som kan defineres som unntak i ekstraordinære situasjoner for kommersielle aktører som tilbydere av utdanning. Fra sivilsamfunnets side er det stadig behov for en tydeligere og sterkere ordlyd når det gjelder definisjonen av kommersielle aktører, strategien tar utgangspunkt i den juridiske definisjonen og praksisen med å innkreve skolepenger, men vi vet at det er flere ikke-kommersielle aktører som operer som kommersielle under lovgivningen i dag. Samtidig som det vil være essensielt å ha gode referanser til menneskerettighetsrammeverk, en tidsplan for utfasing og støtte til å styrke nasjonale myndigheters reguleringsevne for privat sektor.