Migrasjon og klimaendringer er brennbare temaer som engasjerer bredt i hele verden. Når migrasjon og klima diskuteres er frontene ofte steile og debatten polarisert. En studie fra 2018 viser at norske klimafornektere ofte er skeptiske til innvandring. Paradoksalt nok, ettersom klimaendringer blir en stadig viktigere årsak til migrasjon.
Klimaendringene minsker tilgangen til allerede begrensede ressurser. Vannmangel, tørke og endrede temperaturer gjør det vanskeligere for avlinger, dyr og mennesker. Påvirkningene fra klimaendringene fører til tvungen migrasjon. Nye migrasjonsmønstre og konkurranse om begrensede ressurser kan føre til nye konflikter eller gi nytt liv til allerede eksisterende gnisninger.
Begrepet klimaflyktninger er ikke et juridisk begrep og det er heller ikke inkludert i flyktningkonvensjonen, som blant annet omhandler flyktningers krav på beskyttelse. Store hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen og Røde Kors er blant dem som likevel bruker begrepet fordi de mener det gjenspeiler realitetene. FN-beregninger viser at det på verdensbasis kan være snakk om 145 millioner som må forlate hjemmene sine dersom havet stiger med én meter.
Klimaendringenes dramatiske konsekvenser er tydelige og gir seg blant annet til kjenne gjennom ekstremvær, slik vi så en god del av i 2018. Tørken i Afghanistan, syklonen i Samoa og flommen på Filipinene førte alle til akutte humanitære behov. I 2017 var det 18,8 millioner nye personer som ble drevet på flukt innenfor egne landegrenser som følge av naturkatastrofer. De fleste klimaflyktninger er internt fordrevne, men det foregår også tvungen klimamigrasjon på tvers av landegrenser.
FNs klimapanel (IPCC) er bekymret for framtidsutsiktene når det gjelder verdens klimafordrevne. De skiller mellom to ulike migrasjonsdrivere: klimaprosesser slik som økt havnivå, økt saltnivå i jordsmonn og vannmangel på den ene siden og klimahendelser slik som flom og storm på den andre siden. De regner med at det, på samme måte som med politiske flyktninger, er verdens fattigste land som vil måtte ta det meste av ansvaret for klimaflyktningene. Dette til tross for at de har bidratt minst til problemet. International Organization for Migration (IOM) påpeker at tvungen migrasjon hindrer utvikling på minst fire måter: det øker presset på urban infrastruktur, det minsker økonomisk vekst, det øker risikoen for konflikt og fører til forverret helse, utdanningsmuligheter og sosiale forhold for flyktningene.
Fordi det mangler et internasjonalt regelverk for akkurat denne typen flyktninger har ikke klimaflyktninger rett til å søke om beskyttelse slik f.eks. flyktninger som fordrives av krig har. Flyktningkonvensjonen ble utarbeidet av FN i etterdønningene av andre verdenskrig. På den tiden var ikke sammenhengen mellom flyktninger og klimaendringene kjent, og klimaflyktninger var ikke inkludert i konvensjonen. I dag har FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs utviklingsprogram blitt enige om ikke å benytte begrepet klimaflyktninger. Dette fordi de allerede sliter med å skaffe tilstrekkelig støtte til alle som allerede har flyktningstatus.
En annen årsak til at klimaflyktningene ikke har blitt et juridisk begrep er motviljen til å gjenåpne de framforhandlede rettighetene for folk på flukt. Å skulle reforhandle flyktningkonvensjonen vil være en svært krevende prosess som vil gå over mange år. Det er også en frykt for at å åpne opp forhandlingene for å gi flere rettigheter vil brukes som en mulighet for innvandringsmotstandere til å skjerpe inn det internasjonale regelverket. I tillegg er det også et viktig poeng at mange av dem det gjelder ikke selv ønsker å omtales som flyktninger, men selv opplever at det er enklere å forlate sine hjem med verdighet uten en slik merkelapp.
Det virker i det store og hele usannsynlig å skulle gjøre endringer i flyktningkonvensjonen for å inkludere klimaflyktningene i denne. Rettferdighet for klimaflyktninger må derfor oppnås enten ved andre internasjonale forpliktelser eller mer lokale løsninger. New Zealand har f.eks. tidligere diskutert å bli det første landet som anerkjenner påvirkning fra klimaendringer som grunn til å innvilge asyl. I Norge har partier som SV og Venstre tatt til orde for at Norge bør anerkjenne klimaflyktninger og åpne for asyl på bakgrunn av klimaendringer.
Til tross for den internasjonale flyktningkonvensjonen fra 1951 mangler det finansiering og rettferdig byrdefordeling av flyktninger. Vi har ikke løsningene som trengs for dagens flyktningsituasjon. På samme måte er vi også langt unna å håndtere klimaproblemene. I skjæringspunktet mellom to vanskelige internasjonale spørsmål finner vi de som drives på flukt av klimaendringene uten å anerkjennes som klimaflyktninger. Vi er selvfølgelig nødt til å stanse klimaendringene og bedre flyktningers situasjon. Samtidig må vi også ha nye løsninger for å ta vare på klimaflyktningene.