Tolv grunner til å gå imot e-handelsreglene i WTO

1. Samtalene om e-handel dytter til side en utviklingsagenda som har mulighet til å dramatisk redusere fattigdom.

Millioner av utarmede mennesker, inkludert bønder, kunne ha sett forbedringer i livene sine dersom man hadde endret de eksisterende landbruksreglene i WTO, noe jeg har skrevet om her og her. Det globale nettverket Our World Is Not for Sale (OWINFS) har lenge fremmet en Turnaround-agenda (med støtte fra hundrevis av grupper i sivilsamfunnet) gjennom en rekke lignende krav. Men denne agendaen har mottatt knepent med oppmerksomhet i år når alle øyne i WTO er rettet mot «e-handel». Faktisk er det sannsynlig at industrilandene vil kreve oppstart i forhandlinger om «e-handel» som «betaling» for at de skal godta å levere på løftene som de har mislyktes med å innfri siden 2001 – da den såkalte utviklingsrunden ble lansert.

2. Forslagene om e-handel utgjør et prematurt regelverksarbeid.

Amerikanske selskaper ønsker å skrive om det globale regelverket for å låse inn deres nåværende dominans på feltet. Til tross for en total overlegenhet innen høyteknologi, vil de undergrave Kinas fornyede stilling som en global aktør, idet landet investerer milliarder i utviklingen av høyteknologiske sektorer som del av sin Made in China 2025-plan. Amerikanske selskaper forsøker også å låse ute andre som kan bli potensielle konkurrenter i fremtiden. Dermed presses alle de 164 WTO-landene til å forhandle om saker hvis potensielle konsekvenser de fleste av dem ikke har noen særlig forståelse av. Utviklingsland mangler generelt erfaring med mange av teknologiene som diskuteres, slik at de ikke vet hva som er «beste praksis» med hensyn til et bredt spekter av aktiviteter. Selv i Verdensbankens utviklingsrapport for 2016 (med temaet Digitalt utbytte) bemerkes det at de utviklingsmessige fordelene ved digitale teknologier har latt vente på seg tross deres raske utbredelse, og at få utviklingsland kan regne med nødvendig bredbåndstilgang og annen infrastruktur, regulatoriske rammeverk, humankapital og ansvarlige institusjoner som skal til for å kunne høste fordelene. Nylig utgitte UNCTAD-rapporter viser at majoriteten av utviklingsland ikke har et tilstrekkelig lovverk hva angår digital handel, nettregulering eller cybersikkerhet. Selv USA og EU sine regler på dette feltet har til gode å nå et modent nivå. Digitaliseringen kan ha enorme fordeler for alle, men ikke dersom reglene dreies i de mektiges favør. Derfor gikk Afrika-gruppen i WTO imot å etablere et mandat for e-handelsregler i oktober. Fra et utviklingsstandpunkt er det galskap å skape bindende, sanksjonerbare internasjonale traktater for et fremvoksende og utrolig dynamisk område der økonomien er i en teknologisk omveltning.

3. E-handelsforslagene vil dramatisk redusere arbeidsplasser.

Teknologiene som driver den «fjerde industrielle revolusjon» brukes med hensikt for å bryte opp etablerte arbeidsmarkeder, ettersom fleksibilitet er nøkkelen til «innovasjon». Godt betalte jobber med sosiale ordninger erstattes av uformelt arbeid som mangler sosial beskyttelse eller stabilitet. Selskaper overfører markedsrisiko til den enkelte entreprenør eller «en uavhengig arbeidstaker», som ikke bare betales mindre, men også mangler ansettelsesrelaterte goder som sykefravær, helseforsikring og pensjonsbidrag – for ikke å snakke om jobbstabilitet. Ofte, som i tilfellet Uber, står selskapets bestrebelser for å etablere dominans i markedet direkte i strid med arbeideres muligheter for å øke lønnen sin. Og selv om trusselen som roboter utgjør mot arbeidsplasser ofte overdrives, vil mange jobber erstattes gjennom automatisering. En utviklingsrapport utgitt av Verdensbanken i 2016 anslo at 47 prosent av jobbene i USA står i fare for å automatiseres. Det samme gjelder 65 prosent av jobbene i Argentina, 77 prosent av jobbene i Kina, og hele 85 prosent i Etiopia. En nylig utgitt rapport fra UBS-gruppen bemerket at utviklingsland «vil stå overfor en trussel i form av at den fjerde industrielle revolusjon setter jobber med lave kvalifikasjonskrav i spill via ekstrem automatisering, uten at de nødvendigvis har den teknologiske evnen til å dra nytte av de relative gevinstene som kunne ha vært omfordelt via ekstrem sammenkobling». E-handelsforslagene har ikke skapt denne endringen, men vil akselerere dens hastighet og gjøre det vanskeligere for myndigheter å begrense dens negative virkninger. Heller enn å konsolidere transnasjonale selskapers rett til markedsadgang for å intensivere dette økonomiske oppbruddet, slik e-handelsforslagene ville gjort, bør land ha muligheten til å anvende en rekke politiske virkemidler for å fremme gode arbeidsplasser, sosial beskyttelse og – særlig i utviklingsland – strukturell omveltning i økonomiene deres.

4. E-handelsforslagene vil forverre ulikheten mellom land.

I Afrika sør for Sahara mangler 62,5 prosent av befolkningen tilgang til elektrisitet; 87 prosent mangler tilgang til Internett; og majoriteten har ingen postlevering til hjemmeadressen sin. Fattige land har gjort det tydelig at det som har betydning for dem omfatter økt tilgang til energi, Internett og andre informasjons- og kommunikasjonsteknologier (IKT) for å minske det digitale skillet; bedre infrastruktur, inkludert transport- og postystemer; juridiske og regulatoriske rammeverk; tilgang til finans; og teknologisk kapasitetsbygging for å hjelpe dem med å dra nytte av e-handel. Men disse sakene blir generelt ikke gjenspeilet i industrilandenes forslag, lagt frem av de største transnasjonale selskapene innen e-handel. Samtidig resulterer forslagene til utviklingsland ofte i uforpliktende løfter om fremtidig bistand som sjelden leveres. At Kina, via Alibaba, er en av de store aktørene innen e-handel, gjør lite for å bøte på de strukturelle ulikhetene som befestes mellom industriland og utviklingsland. E-handelsforslagene vil utvide vidtrekkende proteksjonisme som favoriserer selskaper basert i industriland, i form av patenter og opphavsrett for teknologi og innhold, noe som vil resultere i økte inntektsstrømmer fra det globale Sør til selskaper i det globale Nord.

5. E-handelsforslagene i WTO kan gjøre oss mindre trygge.

EUs forslag om e-handel i WTO inkluderer et forbud mot offentlig adgang til, eller obligatorisk tilgjengeliggjøring av kildekode for alle WTO-medlemmer. Myndigheter, inkludert de amerikanske, krever ofte at kildekode publiseres eller tilgjengeliggjøres slik at sårbarhet overfor hacking kan sjekkes. Dette vil bare bli viktigere ettersom noen anslag beregner at 50 milliarder enheter kommer til å være koblet til Internett innen 2020, blant annet Internet of things-gjenstander slik som kjøleskap eller smart-TVer (som var blant de hundretusenvis av enhetene anvendt i massive hackingangrep i 2014 og 2016). Om medisinsk utstyr som pacemakere eller de elektroniske systemene i biler viser seg å være sårbare for hacking, kan det utgjøre en alvorlig risiko for helse og sikkerhet. I følge det amerikanske Forsvarsdepartementet, som har foretrukket programvare med åpen kildekode siden 2002:

å gjøre programvare offentligheten utgjør en betydelig bistand til forsvarere, ikke bare angripere. Den kontinuerlige og utstrakte vurderingen som muliggjøres av offentlig tilgjengelig kildekode, gir forbedringer i programvarens pålitelighet og sikkerhet gjennom identifisering og eliminering av mangler som ellers kunne ha forblitt uoppdaget .… I omvendt tilfelle, når kildekoden skjules fra offentligheten, kan programvaren angripes uansett.

Idet hus blir til «smarthjem» og byer blir til «smartbyer», settes vi alle i fare ved risikoen for at hemmelig, proprietær programvare kan bli hacket.

6. E-handelsforslagene vil føre til større ulikhet ved å redusere reell konkurranse og fremme monopolistisk og oligopolistisk adferd.

«Er det tid for å bryte opp Google?» undret Jonathan Taplin seg nylig i New York Times:

Google har en markedsandel på 88 prosent innen søkeannonsering, Facebook (og dets datterselskaper Instagram, WhatsApp og Messenger) eier 77 prosent av mobilbasert trafikk på sosiale tjenester, og Amazon har en markedsandel på 74 prosent innen e-bokmarkedet. Etter klassisk økonomisk teori er alle tre monopoler.

Disse tre firmaenes kontroll over informasjon, media og varehandel skaper utilsiktede konsekvenser for demokrati, innovasjon og allmenne hensyn generelt. Disse transnasjonale selskapene har evnen til å investere i nye markeder og operere med tap i årevis for å kunne etablere markedsdominans, slik Uber og Amazon gjør i India og mange av de hundrevis av markedene hvor de opererer. President Trumps antitrust-tsar, Makan Delrahim, er ekstremt svak på regulering for å motvirke monopoler. I fraværet av sterk konkurranselovgivning konsoliderer selskaper seg videre på tvers av sektorer gjennom oppkjøp – «Google kjøper AdMob og DoubleClick, Facebook kjøper Instagram og WhatsApp, Amazon kjøper, for å nevne noen få, Audible, Twitch, Zappos og Alexa», bemerker Taplin.

I tillegg: dersom et land er bekymret over selskapers konkurransehemmende adferd, vil ofte domstolene kreve at kildekode gjøres tilgjengelig. Men det finnes ikke noe unntak i EUs e-handelsforslag for tilfeller der domstoler krever at kildekode skal offentliggjøres. Forslagene ber også om at dominerende aktører får ekspandert sin evne til å påvirke reguleringen av virksomhetene deres, under dekke av «åpenhet for interessenter». Hvordan kan små og mellomstore bedrifter forvente å kunne etablere seg i et felt der myndigheter innskrenkes i sine muligheter for å slå ned på konkurransehemmende oppførsel, og hvor aktører med en befestet posisjon gis en hånd på rattet i utformingen av regelverket?

7. E-handelsorslagene truer lands fremtid ved å pålegge fri overføring av deres mest dyrebare naturressurs: data.

Uber sin mest verdifulle eiendel er ikke biler eller sjåfører, men selskapets data om hvordan folk beveger seg rundt. Så snart et selskap dominerer innenfor et felt og kan prosessere rådata for å trekke ut opplysninger, vil det kunne opprettholde sin dominerende stilling overfor alle konkurrenter. Som The Economist nylig hevdet i en artikkel, «Verdens mest verdifulle ressurs er ikke lenger olje, men data.»

«Gratis» tjenester som Google eller Amazons skytjenester har tilgang til mer data enn vi kan forestille oss, og kan profittere på det ved å transformere det til opplysninger som kan selges eller leies ut til andre selskaper. Likevel inneholder nesten alle e-handelsforslag et mandat for å fremme grensekryssende overføring av data – noe de refererer til med den listige formuleringen «fri flyt av data» – ved å forby restriksjoner på datalokalisering (slik det brukes av det amerikanske militæret, som insisterer på at deres data holdes på amerikanske servere) og andre regler. Hvorfor skal utviklingsland gi bort denne verdifulle ressursen gratis? En digital industrialiseringsstrategi vil innebære å skape innenlandske eller regionale datasentre, slik ulike land fra Kina til Sverige har gjort, som så kan bli viktige nav i oppstarten av programvareindustri, spillindustri, nettrelaterte industrier og andre databaserte industrier. Som Parminder Jeet Singh hevder:

Etter nåværende trender å dømme vil den strukturelle avhengigheten til utviklingsland i konteksten av det digitale samfunnet øyensynlig være høyere enn noen gang. Fenomenet har også blitt kalt digital kolonisering …. Global flyt og med disse avgjørende ressursene bør foregå under rettferdige vilkår, for å sikre fordeler for nasjonale økonomier så vel som sosiale og kulturelle beskyttelser .… Samtidig må vi gjøre det klart at vi ikke tar til orde for digital de-globalisering. Det som etterstrebes er simpelthen en rettferdig plass for utviklingsland, og for allmenne hensyn, i den fremvoksende digitale globale orden.

8. E-handelsforslagene er en trussel mot vårt personvern og datavern.

Det er ikke bare utviklingsland som bør bekymre seg over grensekryssende datastrømmer, også kalt «fri flyt av informasjon». Vi har vært vitne til en eksplosjon av søksmål fra forbrukere som har oppdaget at data fra deres bruk av produkter eller tjenester – fra Bose-hodetelefoner til e-posthåndtering til sexleketøy – ble solgt til andre selskaper, som regel uten forbrukerens kjennskap eller samtykke. Det vil si at persondataene ble stjålet og/eller misbrukt; kanskje disse «datastrømmene» bør døpes om til «smugling av stjålet informasjon». Som tidligere nevnt har EU satt standarden med sitt regelverk for data- og personvern, som ble debattert demokratisk og entusiastisk bifalt av velgerne. Mange amerikanske selskaper lever ikke opp til standarden satt i regelverket, og tillates ikke å overføre data til USA. En studie gjennomført i 2017 (Global Survey on Internet Security and Trust) av Centre for International Governance Innovation og Ipsos viste at forbrukere er tilbakeholdne med å utføre kjøp på nettet fordi de ikke stoler på myndigheter (65 prosent); selskaper (74 prosent); eller at dataene deres vil være sikre fra cyberkriminalitet (82 prosent). Sist år sendte europeiske grupper sammen med det internasjonale sivilsamfunnet et brev der de oppfordret EU-parlamentet til å stå opp for forbrukervern og datasikkerhet i TiSA – men de samme bestemmelsene blir nå innført i WTO.

9. E-handelsforslagene vil fremme skatteunndragelse og tap av nødvendige offentlige inntekter,

med videre monopolisering på bekostning av allmenne interesser i alle land som resultat, og da spesielt i utviklingsland. Idet selskaper gjennom de foreslåtte e-handelsreglene oppnår «retten» til lettere å kunne bevege arbeidskraft, innsatsvarer, kapital og data over landegrenser, vil de i økende grad kunne praktisere internprising og lokalisere virksomhetene sine i land med lavest mulig tilsyns- og skattenivå, og slik forverre skatteunndragelsen og de skjulte kapitalstrømmene som ifølge Global Financial Integrity tappet utviklingsland for $620-970 milliarder i 2014, primært gjennom handelsbedrageri. Disse tapte inntektene fører til at myndigheter i utviklingsland, spesielt i Afrika, mister evnen til å gjøre nødvendige offentlige investeringer for å kunne tilby helsetjenester, utdanning, infrastruktur og fremtidig utvikling i økonomiene deres. Dersom et selskap ikke påkreves lokal tilstedeværelse, hvordan kan fortjenesten skattlegges på riktig måte? På samme tid legges det ned en innsats for å utvide det eksisterende WTO-moratoriet for toll på e-handelstransaksjoner. Å fjerne ileggelsen av toll på grensekryssende handel gir e-handel en fordel overfor fysiske butikker, og er økonomisk sett et offentlig subsidie for nettbutikker, uten noen synlige former for sosial nytte. Gitt at utviklingsland i langt høyere grad er avhengige av toll som en inntektskilde (for å betale for utdanning, helsetjenester og infrastruktur) enn industriland (som har mer avanserte systemer for skattlegging av inntekter, omsetning og selskaper), vil en permanent fjerning av toll på e-handel ikke bare være til stor skade for fysiske butikker, men også alvorlig svekke utviklingslandenes evne til å dekke behov for offentlige investeringer og på den måten hemme deres fremtidige utvikling og øke sannsynligheten for gjeldskriser.

10. E-handelsreglene kan øke sjansen for en ny finanskrise.

Å tillate ubegrenset grensekryssende handel med finansielle data – og finanstransaksjoner – kan få vidtrekkende og uforutsette konsekvenser. Til tross for ødeleggelsene forårsaket av den globale finanskrisen, fortsetter finanssektoren å kreve ubegrenset tilgang til markeder for innovative (regulerings-unnvikende) produkter og uinnskrenkede kapitalstrømmer. I TPP-avtalen gjorde det amerikanske finansdepartementet gjeldende at retten til å oppbevare data i utlandet ikke skulle omfatte finansielle data, på grunn av lærdommene som hadde blitt gjort i den globale finanskrisen. Men Wall Street lyktes med å drive gjennom at disse dataene skulle inkluderes i TiSA, og formodentlig også i WTO. Eksisterende WTO-regler pålegger allerede land å tillate alle betalinger og overføringer for tjenester som landene har blitt enige om, noe som er underlagt WTOs disiplinærregler. Men land har interesse av å sikre ordentlig tilsyn med denne sektoren, også med hensyn til grensekryssende digital handel. Myndigheter krever ofte at sensitive finansielle data holdes innenfor landets grenser, for å sikre at det tas tilstrekkelige personvern- og datasikkerhetsrelaterte tiltak, at dataene kan underlegges egnet nasjonalt tilsyn, og at det er tilgjengelig for finansielle reguleringsorganer i nødstilfeller. Sør-Afrika krever for eksempel at finansielle data lagres i landet slik at tilsynsorganer har mulighet til å gjennomgå aktiva knyttet til konkurser, i og med at uredelige praksiser florerer i finanssektoren. Hvis leverandører av finanstjenester ikke kan pålegges å ha en lokal tilstedeværelse, lokal administrasjon eller lokal datalagring, hvordan skal de kunne holdes ansvarlige i tilfeller av kriminell oppførsel eller en finanskrise? Etter hvert som den globale økonomien blir mer og mer «tjenestefisert» og grensekryssende digital handel øker, vil makten til leverandører av finanstjenester slik som Visa og Paypal bare øke, da disse ofte fungerer som oppgjørssentraler for internasjonale transaksjoner utenfor sentralbankenes finansielle kontroll.

11. E-handelsforslagene vil skade utvikling ved å minske politisk handlingsrom

. Utviklingslandenes evne til å drive digital industrialisering vil innskrenkes ved at det legges begrensninger på vanlige strategier for å fremme vekst og arbeidsplasser. Selskapenes pressgrupper har gjort det klart at de ønsker et forbud mot lokaliseringskrav, slik som krav om lokalt nærvær i et land for å kunne utføre forretningstransaksjoner; å hyre inn lokale arbeidere; bruk av lokale servere og dataanlegg som de har investert i; eller bruk av lokalt innhold eller innsatsvarer. Men utviklingsland bruker disse kravene for å sikre at de transnasjonale selskapene som tillates å operere i økonomiene deres også vil hjelpe dem med å starte nye industrier og klatre oppover utviklingsstigen. EUs forslag innebærer også å åpne opp offentlige anskaffelser – et tema som har vært uttrykkelig utelatt i den nåværende WTO-runden. Å åpne opp offentlige innkjøp (for eksempel ved å fremme privatisering gjennom offentlig-privat samarbeid, eller OPS) vil sette de små og mellomstore bedriftene som typisk favoriseres i slike kontrakter i en svært ufordelaktig posisjon opp mot transnasjonale selskaper, noe som betyr at mer skattepenger vil tilfalle utenlandske selskaper fremfor å styrke den innenlandske økonomien.

De foreslåtte e-handelsbestemmelsene vil også begrense politisk handlingsrom ved å kreve at land, deriblant de minst utviklede landene (MUL), tar på seg nye forpliktelser utover de som nå kreves innenfor WTO. MUL-land er i dag ikke forpliktet av Trade-Related Investment Measures (TRIMS)-avtalen i WTO, og heller ikke Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS)-avtalen. Forslag om å forby krav om offentliggjøring av kildekode anses for å være «TRIMS-pluss», fordi de i praksis forbyr krav om teknologioverføring (i den forstand at kildekode er en teknologi) som WTO-medlemmer har anledning til å tillate i henhold til TRIMS-reglene. De anses også å være «TRIPS-pluss» fordi de krever sterkere vern av opphavsrett enn det TRIPS gjør. Når myndigheter bevilger patentbeskyttelser, vil innehaveren vanligvis måtte gi oppfinnelsen sin og enhver medfølgende kildekode til kjenne, som en motytelse for at det offentlige griper inn for å beskytte oppfinnelsen. Til sist vil mange av de nye forslagene utelukke utviklingsland fra å drive regional samordning, noe mange ser på som essensielt for utvikling, for eksempel Den afrikanske union i sin Agenda 2063.

12. Som det kanskje verste av alt, vil e-handelsforslagene kreve at fremtidige tjenester ikke underlegges noen ytterligere reguleringer enn de som gjelder for ikke-digitaliserte tjenester i dag.

I diskusjonene om «innenlandske reguleringer»-seksjonen i General Agreement on Trade in Services (GATS-avtalen) blir varer i økende grad sett på som tjenester. Produkter bygges inn med programvare som forandrer dem fra å være for eksempel sko til å bli «fitness-tjenester», eller fra biler til «transporttjenester». Forslagene i forhandlingene om «innenlandske reguleringer» inkluderer en formodning om «teknologisk nøytralitet» – hvor tjenester må håndteres i tråd med regler og forpliktelser som land har samtykket i før den nye teknologien ble oppfunnet. Hensikten er å forebygge at forpliktelser blir foreldet, selv når teknologien ikke var tilgjengelig på tidspunktet da landet forpliktet seg. Imidlertid har mange regjeringer fra det globale Sør gjort det klart at de ikke aksepterer denne formodningen. Å innskrenke offentlig tilsyn med teknologier som ikke eksisterer enda gir kanskje ikke mening for en vanlig person, men det virker svært fornuftig for selskapene som kun støtter reguleringer som forbyr andre reguleringer.