Verktøy for de rike

Handelspolitikk| Leders Blogg Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine (f.1990) er leder i Attac Norge.
Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Martine Kopstad Floeng (se alle)

Trusselen om søksmål fra Tidal aktualiserer en gammel debatt om bruken av private handelsdomstoler.

Teksten er forfattet i samarbeid med Anniken Storbakk fra Handelskampanjen

Norge har i dag 13 investerings- og handelsavtaler med såkalte tvisteløsningsdomstoler mellom investor og stat (ISDS). De fleste av disse avtalene ble inngått på begynnelsen av 1990-tallet med tidligere østblokkland som Polen-. Avtalen skulle bidra til å skape et trygt investeringsmiljø og forhindre urimelig statlig innblanding i næringslivet.

I realiteten har klausulene i disse avtalene vist seg å bli hyppig brukt for å hindre enhver form for statlig regulering, politiske endringer, samt en og annen kriminaletterforskning.

Tidal-søksmålet mot Norge er et urovekkende eksempel på sistnevnte, og føyer seg inn i rekken av selskaper eller personer som tyr til en privat domstol etter å ha blitt anklaget for noe kriminelt.

Noen saker som bringes opp for den private domstolen har naturligvis legitime, men i stadig større grad brukes de såkalte «investor-stat-domstolene» til å angripe miljøtiltak, arbeiderrettigheter eller folkehelsetiltak. Antallet saker har eksplodert etter år 2000, med en dobling i antall søksmål fra 2008 til 2018. En liten gruppe spesialiserte jurister og byråer dominerer alle rollene i systemet, og tjener millioner på denne praksisen. At domstolene ikke har faste dommere er et problem fordi systemet tillater at disse spesialistene kan opptre som dommer i én sak, og advokat i en annen. Dette rokker ved troverdigheten til systemet.

Ingen overraskelse

Den tidligere diplomaten Kai Eide er overrasket over at avtalen han undertegnet for nesten 30 år siden kan brukes til å forpurre Økokrims etterforskning av Tidal. Det burde han kanskje ikke være. Disse avtalene er kraftfulle nettopp fordi de åpner for søksmål utenfor rettsapparatet, samtidig som et vagt språk gjør det mulig for saksøkere å misbruke dem. Det som gjør disse avtalene så totalt meningsløse er at Tidal kunne gått til det norske rettssystemet hvis de ønsket å reise en sak eller klage på en behandling.

DN viser til en rekke av disse sakene, og trekker blant annet frem Philip Morris’ famøse søksmål mot Australia i 2011. Da Australia innførte en lov om nøytrale røykpakker samme år, anså selskapet dette som et brudd på deres intellektuelle eiendomsrett. Tobakkprodusenten overførte selskapets verdier til Hong Kong og gikk til sak gjennom et av deres datterselskap fordi Hong Kong har en investeringsavtale med Australia. Heldigvis ble søksmålet avvist fordi Philip Morris åpenbart hadde endret sin selskapsstruktur i et forsøk på å misbruke tvisteløsningssystem mellom investor og stat for å oppnå beskyttelse under investeringsavtalen.

Vi vet altså ikke om Philip Morris kunne ha vunnet erstatningskravet på svimlende tre milliarder dollar dersom det hadde nådd en voldgiftsdomstol.

Selv om saken ble avvist, endte Australia med å bruke hele 39 millioner australske dollar på saken.

Trusselen om søksmål, der man kan ende med millionkostnader selv når man vinner, kan ofte være nok til å innskrenke det politiske handlingsrommet. New Zealand, som valgte å legge sitt lovforslag om nøytrale røykpakker på is, er et tydelig eksempel på dette.

DNs beskrivelse av disse investeringsavtalene som «et verktøy for de rike» er god. Beskrivelsen understreker problematikken med de omstridte klausulene og tvisteløsningsmekanismene som tillater private selskaper å saksøke land utenom nasjonale rettsinstanser og uten mulighet for innsyn for offentligheten.

Helt unødvendig

At multinasjonale selskaper som Tidal kan saksøke Norge for milliardbeløp i en slik internasjonal domstol utfordrer vårt demokrati og truer vårt rettsvesen. Det er på tide at Norge avslutter sine investeringsavtaler med  tvisteløsningssystem mellom investor og stat (ISDS).

Saker om ekspropriasjon og annen urimelig behandling fra myndighetene kan fint løses i det ordinære rettsvesenet. Egne voldgiftsdomstoler utenfor det vanlige rettsvesenet, kun basert på uklar avtalejus, er helt unødvendig og skadelig.

Ikke alle land har velfungerende rettsvesen for investorer, men også her er det langt bedre alternativer. Verdensbank-organet MIGA har for eksempel en ordning med investeringsforsikringer for selskaper som investerer i land med ustabile rettssystemer.

Påstanden om at land trenger slike investeringsavtaler for å motta investeringer er ikke sann, noe som bekreftes i grundig gjennomganger i FN-organet UNCTADs investeringsrapporter. Det som er viktig for en investering er heller et stort innenlandsmarked, velfungerende infrastruktur og et stabilt politisk klima.

Sør-Afrika valgte for en tid tilbake å avslutte og fase ut majoriteten av sine investeringsavtaler. For å sikre at landet forble åpent for investeringer, lagde de et nasjonalt investeringsrammeverk som sikret at staten kunne innføre nye reguleringer uten å frykte søksmål mot seg. Det samme kan Norge velge å gjøre.