Attac leser: «Det trengs en landsby» av Sigrun Aasland

Blogg| Ressurspolitikk Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Victoria Durnak

Victoria Durnak

Victoria Durnak er digital innholdsprodusent i Attac.
Victoria Durnak

Siste innlegg fra Victoria Durnak (se alle)

Nylig utga Sigrun Aasland, fagsjef i Tankesmien Agenda, boka «Det trengs en landsby» på Res Publica. Boka tar for seg hvordan befolkningens muligheter i økende grad avhenger av foreldrenes utdanning og inntekt. Den gransker fellesskapene som former barna våre: nabolaget, familien, skolen og fritidsaktiviteter.

Aasland mener blant annet at vi ikke får inn de barna som burde være der i barnehagen, at dagens skole ikke er det springbrettet for sosial mobilitet som den kan være og at en markedsstyrt boligpolitikk hindrer oss fra å bygge nabolag som gir nye muligheter på tvers av familiebakgrunn. Boka ble frontet som ukas bok i Klassekampens Bokmagasin tidligere denne måneden, der anmelder Silje Bekeng-Flemmen skriver at boka «[…] setter et velkomment flomlys på en utvikling som går under radaren på dem som ikke rammes direkte». Attac har stilt den aktuelle forfatteren noen spørsmål.

Foto: Res Publica

Tar vi ulikhet på alvor i Norge?

Nei, absolutt ikke. Undersøkelser tidligere har jo vist at vi tror vi er likere enn det vi egentlig er. Og selv om vi ser tallene på for eksempel på hvor mange barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, tror jeg veldig få egentlig tar det innover seg. Vi ser dem ikke og vi forstår lite om hvordan det er å mangle penger i Norge i dag.

Hvorfor har de økonomiske forskjellene i Norge økt?

Det er det flere grunner til, og det skjer både fordi toppen drar fra og de laveste inntektsgruppene blir hengende etter. En viktig årsak er økende lønnsforskjeller, som vi har sett år for år. Nå er det sånn at det i de lavest lønte yrkesgruppene er nærmest null reallønnsvekst, mens inntektstoppen bare øker. I tillegg har vi en betydelig andel mennesker utenfor arbeidslivet, det er en skjult ledighet som også henger sammen med fattigdom. Enda viktigere er likevel formuesulikheten. Stadig flere av Norges rikeste har arvet sin formue. Skattepolitikk og arbeidslivspolitikk bidrar til dette. I tillegg viser jeg i boka at for familier som har lite, er det mye som bidrar til å låse inne i fattigdom, og fattigdom og trygd viser seg også å være arvelig.

Hva er sammenhengen mellom levekårsstress og langsiktig planlegging?

Det er jo egentlig logisk. Når hodet er fullt av bekymringer om hvorvidt det er penger til husleie eller til strøm, eller hvordan du skal fortelle ungen at det ikke blir fotball i år og ikke klassetur heller, da blir det mindre plass til å løse mer langsiktige problemer. Hodet er rett og slett fullt av det det er for lite av. Et av eksemplene i boka handler om familier i krise og deres møte med en klok psykolog som forsto at det nyttet lite å snakke med mor og barn om konfliktløsning, grensesetting og lekser når de stadig måtte flytte, når mor lå våken hele natten og tenkte på penger og sov for lenge neste dag og barna kom seg avgårde til skolen alene og uten matpakke. Det grunnleggende måtte på plass først.

Kan du si litt om forholdet mellom penger og tjenester som stønad. Hvorfor er vi så forsiktige med pengene til dem som har minst, når penger ofte er en bedre og billigere løsning enn alternativet?

Vi er opptatt av å bruke offentlige ressurser effektivt, unngå sløsing og dessuten at det skal lønne seg å jobbe fremfor å gå på trygd. Alt det er vel og bra, men når det er helt krise, da klarer vi litt for ofte ikke å se ting i sammenheng. Da kutter vi sosialstønad mot verdien av egen bil, eller vi flytter en familie fra den ene dårlige boligen til den andre i stedet for å jobbe for en bedre og varig løsning som kan gi nødvendig stabilitet. Jeg tror det ofte handler om siloer i hjelpeapparatet som ikke snakker sammen og om offentlig ansatte som ikke har tilstrekkelig mandat til selv å ta kloke beslutninger. Og så glemmer vi at alle de andre problemene som må løses, at vi kommer ingen vei før grunnleggende behov er dekket og hjernen får plass til å tenke.

Foto: Res Publica

Hva har brødbaking med ulikhet å gjøre?

Haha, ja det kan jo virke litt rart. Jeg bruker en mye omtalt brødbakelekse som eksempel på hvordan vi lager læringsopplegg og lekser som stiller høye krav til både materielle ressurser og nettverk hjemme. På en ungdomsskole i Stavanger fikk elevene i hjemmelekse å bake et brød. Det er jo i utgangspunktet en fin oppgave med stort potensial for både mestring og for å legge inn ulike typer innsats. Problemet var at leksen var på mange sider og med enda flere læringsmål som da kunne krysses av for en rekke fag. Brødet skulle innholdsfortegnes, bakes kreativt, brukerundersøkes og rapporteres. På den måten ble det åpenbart vanskeligere å lykkes med oppgaven om du hadde litt færre ingredienser hjemme, om du hadde litt mindre nettverk av folk som kunne smake og evaluere, og en praktisk oppgave ble skriftlig og kompleks og antakelig også ekskluderende. Skolen svarte på kritikken at de naturligvis tilpasset oppgaven hvis noen ikke hadde de nødvendige ressursene, men det er jo helt på hodet! Kunne ikke heller alle få en oppgave som gikk an å mestre, som var viktig nok i seg selv?

Den amerikanske økonomen Raj Chetty bruker begrepet «The lost Einsteins» om talentene samfunnet går glipp av når mulighetene barna har er basert på størrelsen på foreldrenes lommebok. Er analysen hans også gyldig her til lands?

Den er nok i mye mindre grad relevant i Norge, der vi har gode offentlige skoler og gratis utdanning. Men vi ser likevel tendenser til at trivsel på skolen og avgangskarakterer fra grunnskolen har sammenheng med familiebakgrunn, og det samme gjelder frafall fra videregående. Det er urovekkende og jeg skriver i boka hvordan det henger sammen med reformer vi har gjort i skolen de siste årene har forsterket forskjeller, uten at det var det vi ville. Da gir vi jo færre valgmuligheter til dem som starter med minst, og i andre enden er vi urolige for økende utenforskap i arbeidslivet.

I arbeidet med boka, hva overrasket deg mest om ulikhet?

Egentlig hvor samstemte så mange var på tvers av familieetater, mobbeeksperter, idrettsforskere, skoleledere og nabolagsforskere om at ulikhetene øker så systematisk og de som har minst holdes utenfor, og hvor parallelt disse utviklingene har skjedd og forsterker hverandre. Hver for seg vet vi det kanskje, men summen blir ganske skremmende

Hvis vi våknet opp i morgen til et samfunn som hadde endret seg i henhold til boka di, hvordan ville det sett ut?

Da ville vi først og fremst hatt mindre økonomiske forskjeller, både i lønn og formue og det ville vært sånn at alle barn kunne gå i barnehage og på skolefritidsordninger fordi de er gratis. Jeg tror også vi har litt lavere skuldre i organisasjonslivet, der flere deltar i idrett og fritidsaktiviteter, men med litt mindre profesjonalitet og mye lavere kostnader. Og vi har flere blandede nabolag med gode stabile boforhold for mange flere.