Mens Amazonas står i fyr og flamme knytter Norge tettere bånd med Brasil.
Teksten ble først publisert i Klassekampen
Handelsavtalen mellom EFTA-landene og den latinamerikanske handelsblokken Mercosur har skapt overskrifter. For det blir reaksjoner når selv ikke en regnskog i full fyr og kraftige får Norge til å revurdere handelsavtalen med Brasil og deres høyreradikale president Jair Bolsonaro.
Avtalen er ennå ikke ratifisert, og vi har fortsatt muligheten til å bruke denne handelsavtalen til å redde regnskogen. Når det haster å velge miljø foran profitt, er dette en sjelden mulighet vi må gripe.
Attac har advart mot denne og lignende internasjonale handelsavtaler lenge før Bolsonaro bestemte seg for å øke tempoet på avskogingen av Amazonas. Gjennom en årrekke har vi påpekt at miljøvern og menneskerettigheter må vektes tyngre enn handelspolitiske prioriteringer. Dette budskapet ser nå ut til å ha nådd flere partier. I tillegg til SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne åpner nå Venstre, KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet opp for å si nei til den, mildt sagt, kontroversielle frihandelsavtalen med Brasil.
Samtidig sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) at Norge «ikke kan bruke handelsavtaler som erstatning for andre internasjonale avtaler, eller at alle temaer kan tas inn på detaljnivå». Han sier også at en frihandelsavtale «ikke er stedet for å lage straffemekanismer». Tidligere har vår kritikk av lignende handelsavtaler blitt avfeid med forklaringen at handel ikke kan brukes som et utenrikspolitisk verktøy.
Dette mener vi er feil, og det illustreres særdeles godt med den situasjonen vi nå befinner oss i. Når Brasil velger ikke å følge sine internasjonale forpliktelser, er vi nødt til å flekse de musklene vi har. Det betyr at handelsavtalen må benyttes som et utenrikspolitisk verktøy for å slukke brannene og redde regnskogen.
Handelsavtalen med Mercosur er bare ett av mange eksempler på at samfunnshensyn blir satt til side, til fordel for markedsadgang for norske selskaper. Vi vet at handelsavtaler inneholder store sanksjonsmuligheter, og nettopp derfor bør disse avtalene brukes til å fremme helhetlig politikk. Brasil har strammet seg opp tidligere og bedret sin miljøpolitikk når de har blitt presset i forbindelse med handelsavtaler. Dette vet næringsminister Torbjørn Røe Isaksen like godt som Irlands statsminister Leo Varadkar. Sistnevnte har uttalt at det er uaktuelt for Irland å stemme for EUs avtale med Mercosur-landene dersom ikke Brasil innfrir sine miljøforpliktelser. Røe Isaksen mener på sin side at det er uaktuelt å blande kortene, og avfeier kritikken med å be oss dempe oss før vi faktisk har lest avtaleteksten. Det kunne vært et godt poeng, men fremstår heller ganske ignorant når både han og vi vet at avtaleteksten er hemmelighetsstemplet inntil den er signert . Denne mangelen på åpenhet fører til at forhandlingene i EFTA foregår uten noen form for offentlig korrektur og gjennomsiktighet om ulike synspunkter. Hemmeligholdet åpner for lukket lobbyvirksomhet der store og gjerne pengesterke interessegrupper får dominere forhandlingene.
Lovord om vern av miljø og klima og respekt for menneskerettighetene må ikke spares til festtaler i Davos, men heller være sentrale prinsipper i utformingen av våre handelsavtaler. Vi må stille tydelige krav til våre handelspartnere og kreve at de respekterer mennesker og miljø. Kun ved å anerkjenne at handel og innenrikspolitiske forhold er uløselig knyttet sammen, vil vi kunne få på plass handelsavtaler som ikke går på bekostning av anstendige arbeidsforhold, vårt felles miljø og utvikling. Det er derfor en viktig og etterlengtet holdningsendring vi er vitne til, når flere av de politiske partiene i Norge og Europa nå anerkjenner dette.
Tiden er over for business as usual.