I dette tempoet vil det ta 200 år å få slutt på global fattigdom

Blogg| Ressurspolitikk Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Jason Hickel

Jason Hickel

Antropologen og forfatteren Dr. Jason Hickel forsker på blant annet global ulikhet, politisk og økologisk økonomi. Han er opprinnelig fra Eswatini.

Under debatten om global fattigdom som brøt fram tidligere i år, var det ett argument som gjentok seg: selv om inntektene til den fattige verdensbefolkningen ikke har økt i stor nok grad til å løfte dem ut av fattigdom, har inntektene i det minste vært økende. Dette argumentet har blitt en viktig hjørnestein for de som ønsker å forsvare neoliberal globalisering.

Selv om det er sant at den gjennomsnittlige inntekten til fattige har økt siden 1981, er det to viktige begrensninger tilstede i denne forutsetningen.

1) For det første har ikke denne økningen vært jevn eller stabil. Tvert imot har det vært lange perioder i løpet av de siste tiårene der den gjennomsnittlige inntekten til de globale fattige (de som lever på mindre enn 7,40 dollar per dag, det minimumet som er nødvendig for tilstrekkelig ernæring og normal forventet levealder) ikke har steget i det hele tatt, og ganske ofte har sunket. Her er et par eksempler:

  • I Latin-Amerika og Karibia falt den gjennomsnittlige inntekten til de fattige etter 1981 og ble ikke gjenopprettet til sitt tidligere nivå før to tiår senere.
  • I Midtøsten og Nord-Afrika falt den gjennomsnittlige inntekten til de fattige etter 1990 og ble ikke gjenopprettet til sitt tidligere nivå før ett tiår senere.
  • I Sør-Asia falt den gjennomsnittlige inntekten til de fattige etter 1996 og kom seg ikke igjen før i 2008.
  • Og i Afrika sør for Sahara falt den gjennomsnittlige inntekten til de fattige etter 1981 og ble ikke gjenopprettet til sitt tidligere nivå før mer enn to tiår senere, i 2005.

Disse periodene med nedgang og stagnasjon pågikk nesten uten unntak i løpet av 1980- og 1990-tallet, mens neoliberale strukturelle tilpasningsprogrammer ble pålagt det globale sør. Med andre ord førte innføringen av Washington-konsensuskapitalismen i løpet av denne perioden både til en økning av antall fattige mennesker (som jeg har beskrevet tidligere), i tillegg til at det fikk de fattiges inntekter til å avta og stagnere.

2) For det andre har økningen som har skjedd foregått i et forbløffende sakte tempo. Siden 1981 har fattige menneskers daglige inntekter gjennomsnittlig økt med kun 2 øre per år.

I denne farten vil det ta rundt 200 år å få slutt på global fattigdom som ligger på 7,40 dollar per dag, og det vil ta 500 år å få slutt på fattigdom i henhold til USAs fattigdomsgrense på 15 dollar per dag.

Grafen ovenfor er basert på Verdensbankens fattigdomsdata. Jeg har beregnet det totale fattigdomsgapet per region per år (dvs. mengden tilleggsinntekt som må til for å bringe alle over fattigdomsgrensen på 7,40 dollar per dag), jeg har delt dette tallet på antall fattige i løpet av hvert år for å få den gjennomsnittlige avstanden som fattige mennesker lever under fattigdomsgrensen, og jeg trakk deretter dette tallet fra 7,40 dollar for å vise gjennomsnittlig inntekt.*

Husk at dette tallet ikke bare regner med inntekt, men også forbruk. Så hvis en person lever på 2 dollar per dag, inkluderer dette penger de får i lønn, verdien av maten de dyrker selv, og alt de kan skaffe eller motta som gaver til husholdningsbruk. Og alt dette verdsettes i form av kjøpekraft i USA. 2 dollar beskriver dermed hvor mye denne mengden penger kunne kjøpe i USA i 2011; altså nesten ingenting. Det er ikke engang nok til å dekke grunnleggende matbehov.

Dessuten overdriver disse resultatene inntektene til de fattige, fordi Verdensbankens kjøpekraftsparitet-metodikk ikke gjør rede for det faktum at fattige mennesker bruker en uforholdsmessig stor del av inntekten sin på mat.

Her er hva Verdensbankens data avslører:

Og husk: dette er mennesker som bidrar til mesteparten av ressursene og arbeidskraften som holder den globale økonomien i gang. Det de får tilbake for dette er kun noen få øre.

Personer som Gates og Pinker som standhaftig forsvarer status quo av den globale økonomien, forsvarer altså følgende: At inntektene til de fattige burde vokse med 2 øre per år, noe som sikrer at fattigdom vil være med oss i hundrevis av år fremover.

Dette er en slående holdning, med tanke på at fattigdom kan bli avsluttet akkurat nå, for alltid, bare ved å flytte 6 billioner dollar av eksisterende global inntekt til de fattigste 60% av menneskeheten. Dette vil være nok til å løfte hvert menneske på planeten over fattigdomsgrensen på 7,40 dollar.

De rikeste 1%, på den annen side, fanger inn mer enn 18 billioner dollar hvert år i inntekt, ifølge World Inequality Database. Med andre ord kunne vi skattlagt kun en tredjedel av inntekten til den rikeste 1% for å få slutt på global fattigdom, og de ville fortsatt sittet igjen med en gjennomsnittlig inntekt på 175 000 dollar per år.

Dette er selvfølgelig bare et tankeeksperiment; som jeg argumenterer i The Divide ville en bedre tilnærming være å forandre reglene i den globale økonomien slik at verdens majoritet kan kreve en rettferdig andel av avkastningen de i utgangspunktet produserer. Men poenget er klart: global fattigdom i dag er ikke naturlig eller uunngåelig, det er et utfall av de samme retningslinjene som er utformet for å tippe brorparten av den globale inntekten inn i de rikes lommer.

* Merknad: Å bruke det samlede fattigdomsgapet for å beregne inntekter over tid gir bare meningsfulle tall hvis fattigdomsraten forblir konstant. For eksempel, hvis noen mennesker slipper unna fattigdom, teller ikke de økte inntektene deres lenger til gjennomsnittlig inntekt for de fattige (og omvendt). I saken som er diskutert her, har antall fattige økt i den aktuelle perioden, mens andelen har holdt seg omtrent den samme; slik at vi kan konkludere med at denne metoden gir et rimelig estimat av gjennomsnittlige inntekter.

Innlegget ble først publisert på Jason Hickels blogg. Teksten er oversatt av Mari Horvli.

Les mer av Jason Hickel: Hvor ille er egentlig global ulikhet? og Global ulikhet: Lever vi virkelig i en «én-pukkelverden»?