Den nye økonomien

Blogg Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Kjetil Staalesen

Kjetil Staalesen

Kjetil Staalesen er Spesialrådgiver i LO og fast økonomispaltist i Dagsavisen.
Kjetil Staalesen

Siste innlegg fra Kjetil Staalesen (se alle)

Det er så stor forskjell på bildet av en gruvearbeider og et sykkelbud, at det krever litt anstrengelse å se at kreftene som måles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er nøyaktig de samme som før.

«Meet the new boss, same as the old boss».
Pete Townshend, The Who.

Med jevne mellomrom hører vi påstanden om at en bedrift eller en forretningsmodell opererer i «den nye økonomien» og at våre lover og avtaler ikke passer lenger. Senest fra Foodora som nå har ansatte i streik. Foodora lar deg bruke telefonen til å bestille mat, som så blir brakt hjem til deg. Hva er nytt med det, spør du kanskje? Godt spørsmål. Tjenesten er effektiv, god og populær og utvider nok markedet. Derfor åpner den potensielt for at alle skulle kunne tjene mer. Inkludert sykkelbud, kokker, restauranteiere og Foodora-aksjonærer. Selv med Foodora som nytt, ekstra mellomledd mellom kunde og restaurant.

Foto: Unsplash / Kai Pilger

Det som ikke er nytt er at en arbeidsgiver bruker sin plass i sentrum av penge- og informasjonsflyten til å presse harde vilkår på de ansatte. I «gamle dager» måtte norske gruvearbeidere kjøpe hjelm og lykt for egne penger. Nyansatte måtte gå med grønn hjelm de første seks månedene før de kunne kjøpe seg hjelm i samme farge som de mer erfarne kameratene. Lønna var så dårlig at mange valgte å fortsette å bruke læregutthjelmen. De med dårligst råd var «grønnskollinger» i årevis. Et synlig tegn på klasse.

Nå er det ordna forhold i norske gruver. Arbeiderne har tariffavtale, skikkelig lønn og utstyret de trenger. Det streika Arbeidsmannsforbundet gjennom. Men det tar aldri slutt.

Det er så stor forskjell på bildet av en gruvearbeider og et sykkelbud, at det krever litt anstrengelse å se at kreftene som måles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er nøyaktig de samme som før. Nå er det sykkelbud som må kjøpe hjelm og mekke sykkel sjøl. Sykkel er ikke et gratis framkomstmiddel. Salt, vann, grus og slitasje og uhell spiser sykkeldeler for tusenvis av kroner. Lønna er lav og det er opp til deg selv hvor mye du vil bruke på nødvendig arbeidsutstyr som bremseklosser, dekk, hjul, hansker, hjelm og lykter og for den saks skyld på vask og rens av arbeidsklær.

Muligheten for å organisere arbeidstakere og forhandle om bedre betingelser vokste fram med industrialiseringen. Den var en konsekvens av at arbeidstakerne nå jobbet på samme plass. Nå rykker deler av arbeidslivet tilbake til start. Foodorasyklistene bestilte mat fra egen arbeidsgiver for å komme i kontakt med kollegene og informere dem om fagforeninga. De grunnleggende trekkene ved den såkalte «gig-økonomien» er nemlig ikke nye. Den nye økonomien er gammel. Så gammel at mange har glemt den.

De rosa budene leverer en populær tjeneste. De er glade i jobben, kollegene, faste kunder og faste leverandører. Klart vi skal sørge for at tjenesten blir bærekraftig. Da må alle få betalt så de kan ha gode liv. Det er ikke så vanskelig: Jobber du 37,5 timer i Norge skal du ha råd til å kjøpe deg en bolig, forsørge din familie, dra på ferie og spise ute en gang iblant. Du skal ha det utstyret du trenger for å gjøre jobben din, og du skal vite at du har inntekt og trygghet selv om du blir syk eller skadet. Ting de fleste av oss tar for gitt. Men som slett ikke ble gitt; det ble kjempet fram. Rosastreiken viser oss at den kampen aldri er vunnet en gang for alle, men må kjempes igjen og igjen. Den er også din streik.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.