Offentlige tjenester og menneskene som er avhengige av dem taper overfor store multinasjonale selskaper som unndrar seg skatt.
En dybdeanalyse av rettssaker viser hvordan den nederlandske regjeringen er veldig motvillig til å endre skatteavtaler og sin skattevennlige politikk for multinasjonale selskaper. Dette gjør det ekstremt vanskelig for utviklingsland som Indonesia å innkreve sårt tiltrengte skatter.
Indonesia ble selvstendige fra Nederland i 1949, men de to landene er fremdeles bundet til hverandre gjennom en rekke handels- og skatteavtaler. En av disse, the Double Tax Agreement (DTA), har en veldig negativ innvirkning på det indonesiske skattegrunnlaget. Dette går ut over offentlige tjenester og menneskene som er avhengige av dem, spesielt kvinner og jenter, som trenger sterke folkehelse- og utdanningstjenester mest.
DTA brukes ofte av multinasjonale selskaper for skatteunndragelse, noe som resulterer i skattetap for den indonesiske regjeringen. Den indonesiske skattemyndighetens forsøk på å stoppe skatteunndragelsen, ved å fremstille selskaper for den indonesiske skatte- og høyesteretten, mislykkes vanligvis. Ny forskning viser at selskapene i de fleste tilfellene vinner og at den nederlandske regjeringen er veldig motvillige til å besvare Indonesias forespørsler om hjelp til å håndtere skatteunndragelse.
Til tross for sine løfter om å forbedre skatterettighetene til utviklingsland, er den nederlandske skatteavtalen med Indonesia fortsatt en av de største skattelekkasjene for Indonesia. Investorer fra utenfor Indonesia som ønsker å investere i Indonesia gjør det via Nederland. Dette for å benytte seg av den nederlandske nasjonale politikken som er skattevennlig overfor multinasjonale selskaper. Denne oppførselen, å velge et spesifikt land (som Nederland) som knutepunkt for internasjonale investeringer (traktatshopping), er utbredt blant multinasjonale selskaper. Som et resultat kan mange store multinasjonale selskaper over hele verden unngå å betale skatt og få urimelige investorfordeler.
Den indonesiske forskningsorganisasjonen Prakarsa og det nederlandske senteret for forskning på multinasjonale selskaper (SOMO) så på 27 spesifikke rettssaker fremstilt for den indonesiske Skattedomstolen og Høyesterett i perioden 2010-2015. Alle unntatt to ble vunnet av multinasjonale selskaper. Forskningen redegjør for svakheter i skatteavtalen og andre relevante faktorer som gjør den indonesisk-nederlandske skatteavtalen til en av de største skattelekkasjene for Indonesia.
Den første skatteavtalen mellom Indonesia og Nederland ble undertegnet i 1973. Den nåværende skatteavtalen stammer fra 2002 og ble endret i 2015. En av funksjonene til en skatteavtale er å regulere beskatningen av såkalt internasjonalt fordelt passiv inntekt, hovedsakelig utbytte, renter og royalties. Generelt beskatter land internasjonale betalinger av passiv inntekt ved kilden (i stedet for å skattlegge mottakeren av betalingen), gjennom såkalte kildeskatter. Skatteavtalen mellom Indonesia og Nederland er en av de mest gunstige av alle skatteavtaler undertegnet av Indonesia. Kildeskatten er blant de laveste, og den omfatter ingen tiltak mot misbruk. Dette gjør traktaten veldig attraktiv for «traktatshopping» og skatteunndragelse. Mellom 75% og 90% av alle «nederlandske» investeringer i Indonesia er strukturert via «postboksselskaper» i Nederland – selskaper som ikke har noen faktisk (økonomisk / forretningsmessig) tilstedeværelse i Nederland og bare er lokalisert i Nederland for juridiske formål (for eksempel for å ha tilgang til nederlandske skatteavtaler).
Multinasjonale selskaper bruker Nederland, som nesten har hundre bilaterale skatteavtaler på plass, for å kanalisere økonomiske strømmer fra kildeland til tredjeland. Dette gjenspeiles i det faktum at Nederland rangerte som nummer én i verdensomspennende investeringstabeller i 2017, med uforholdsmessig store kapitalstrømmer innover og utover sammenlignet med størrelsen på deres økonomi, målt i BNP. Dette viser at de fleste utenlandske direkteinvesteringene ikke er rettet mot den nederlandske økonomien, men bare kanaliseres gjennom Nederland av forskjellige grunner (for eksempel skatteunndragelse).
SOMO og Prakarsa så grundig på rettssaker som involverte de nederlandske multinasjonale selskapene AkzoNobel, Boskalis, Friesland Brands og Ecco, samt indonesiske selskaper som Indosat, og anslo at den indonesiske regjeringen tapte over 386 milliarder IDR (ca. 24 millioner euro) i skatt for de 27 sakene i rapporten. Det er vanskelig å beregne hva det totale skattetapet for perioden 2010-2015 er, men det er tydelig at det ville være forholdsmessig større.
Hvorfor brukes den nederlandsk-indonesiske skatteavtalen så mye av multinasjonale selskaper for å unngå beskatning?
- Kildeskatten er ekstremt lav. Kildeskatten på utbytte mellom selskaper er 5% (det var 10% frem til 2015). Kildeskatten på rentebetalinger knyttet til lån med mer enn 2 års løpetid er for tiden 5% (det var 0% frem til 2015). Dette gjør den nederlandske skatteavtalen til en av de mest gunstige av de totalt 68 skatteavtalene som Indonesia inngår i. Til sammenligning er det bare kildeskatten på utbytteutbetalinger (betydelige eierandeler) i de indonesiske skatteavtalene med Kuwait, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som er like lave som den nederlandske skatteavtalen med Indonesia. Når det gjelder rentebetalinger på lån med en løpetid på minst to år, er det bare Hongkongs skatteavtale med Indonesia som har like lav kildeskatt.
- Det er nesten ingen krav til selskaper som ønsker å benytte seg av nederlandsk skattemessig lovgivning. Kravene er så lave at det eksisterer rundt 18 000 postboksselskaper i Nederland, uten faktisk økonomisk tilstedeværelse.
- Det er ingen tiltak mot misbruk i skatteavtalen. Skatteavtalen fra 2002-2015 inneholdt en bestemmelse om «gunstig eierskap», men dette kunne ikke settes i verk da de nederlandske og indonesiske myndigheten ikke klarte å formulere en felles definisjon.
- Mangelen på tilstrekkelige ressurser både hos den indonesiske skattemyndigheten og den indonesiske skattedomstolen. Indonesia er ikke kapable til å ordentlig undersøke og bevise fakta i saker som omhandler skatteunndragelse. I noen av de utvalgte 27 skattesakene var det ingen representanter fra den indonesiske skatteetaten til stede. Mangelen på tilstrekkelige ressurser er også tydelig når det gjelder indonesiske dommere. Det er bare 55 dommere ved den indonesiske skatteretten, noe som fører til i gjennomsnitt 291 saker per år per dommer. Domstolsavgjørelser pleier derfor å støtte multinasjonale selskaper, da det ikke er tilstrekkelige ressurser til å forske på saken. Et annet beslektet problem er den betydelige mangelen på sammenheng mellom de relevante domstolsavgjørelsene.
De nederlandske og indonesiske forskerne konkluderer med at det, i tillegg til behov for reform av de nasjonale lovene i Nederland og Indonesia, er nødvendig med en kritisk reform av dobbeltskatteavtalen mellom Indonesia og Nederland, inkludert en sterk bestemmelse om misbruk. Videre bør den nederlandske regjeringen ta sikte på høyere kildeskatt i skatteavtalen. De trenger også å reformere sine juridiske rammer som muliggjør kanaliseringsstrukturer, for eksempel ved å kreve reell økonomisk tilstedeværelse for selskaper som ønsker å benytte seg av den nederlandske skattemessige lovgivningen (for å forhindre bruk av postboksselskaper). Den indonesiske regjeringen må reformere sine nasjonale lover og iverksette tiltak mot misbruk, for eksempel gjennom å ratifisere OECDs apparat for å bekjempe traktatshopping (MLI).
Det er på tide at vestlige regjeringer setter en stoppe for politikk som gjør det mulig for multinasjonale selskaper å berøve landene i det globale sør for deres sårt tiltrengte skatteinntekter.
Teksten ble først publisert av OpenDemocracy.