Kenyas fattige var blant de første som fikk dra fordel av apper for digitale lån. Nå kaller de det for slaveri.
På tvers av samtalene som foregår i Kenyas puber og WhatsApp-grupper, er gjeld noe som alle tenker på. Nye mobilapper har gitt rask og lett tilgjengelig kreditt for millioner av kenyanere som trenger det, men mange sliter med tilbakebetalingene. Til tross for å være små, har lånene en stor kostnad – noen ganger så mye som 100 prosent annualisert. Som en innbygger i Nairobi uttrykte det: «Appene gir deg penger på en varsom måte, før de går etter strupen din».
Han er ikke alene i sin vurdering av «fintech», den raskt voksende finansteknologiske industrien som tilbyr lån gjennom mobilapper. I løpet av forskningen vår hørte vi beskrivelser av disse fremvoksende forgjeldingsregimene som «katastrofale», en «krise» og et alvorlig «sosialt problem». Avisene melder at mobillån utgjør grunnlaget for en bølge av uorden, vold og selvmord i landets husholdninger. En ung mann i Meru beskrev det som «et bol av bekymringer». Hans månedslønn var ikke nok til å dekke vanlige utgifter som husleie og nødvendige bidrag til slekten – for ikke å snakke om fritidsaktiviteter eller investeringer i sin egen fremtid. Derfor vendte han seg, som millioner av andre, til mobilbaserte lån. På et tidspunkt vekslet han mellom fem ulike apper. Kostnadene begynte raskt å forøke seg, han strevde med tilbakebetalinger, og slettet etter hvert appene for ikke å bli fristet av gjentatte tilbud om farlig gjeld.
Kreditt- og gjeldsrelasjoner er ikke noe nytt i Kenya. I århundrer har venner, familier og kolleger lånt penger fra hverandre, men det som er annerledes i dag er mangelen på gjensidighet. I likestilte kredittrelasjoner vil de fleste eventuelt opptre som både skyldner og kreditor; vilkår kan omarbeides i følge med tidslinjer og marginer som er gjenstand for forhandling. I motsetning til dette ser fintech-industrien vanlige kenyanere først og fremst som låntagere, noe som fører mange kenyanere til å beskrive situasjonen sin som en form for trelldom. En kenyaner hevdet at appene gjør folk til «slaver» ved å legge krav på deres fremtidige arbeid – noe som gjelder alt fra funksjonærer til arbeidende fattige.
Kenyas nye erfaringer med gjeld er bekymringsverdige. De avslører en ny, digitalisert form for langsom vold som verken opererer gjennom fremforhandlede sosiale relasjoner eller trusselen om statlig tvang, men snarere gjennom akkumulasjon av data, kommodifisering av omdømme og instrumentalisering av sosialt samhold. Kenyanere drives inn i omløp av finanskapital der premisset ikke er myndiggjøring – slik markedsføringen vil ha det til – men lønnsomheten som ligger i evigvarende gjeld. Utbruddet av overforgjelding i Kenya markerer skjæringspunktet mellom troen på at finans kan bedre livene til de fattige og teknokapitalistenes syn på de samme befolkningene som en kilde til enorm profitt.
Det er kanskje ikke noen overraskelse at dette sammenfallet av teknologi og ukontrollert utlånsvirksomhet har oppstått med en slik voldsomhet nettopp i Kenya. Siden tidlig på 2000-tallet har Kenya blitt markedsført som et midtpunkt for teknologisk innovasjon og en kilde til nye former for finansiell infrastruktur. Finansialisering gjennom digitalisering ligger sentralt i fortellingen om «Africa rising», der Kenya er posisjonert som Afrikas motsvar til Silicon Valley . Både opphavet og holdbarheten til denne fortellingen kan i stor grad tilskrives det som nå er Øst-Afrikas største selskap, telekommunikasjon- og finanstjenesteleverandøren Safaricom. Selskapet tiltrakk seg først internasjonal oppmerksomhet i forbindelse med veksten til den vanvittig suksessrike og mye etterlignede tjenesten M-PESA, en plattform for pengeoverføring mellom mobiler. Siden har de utvidet tilbudet sitt langt utover dette. Veksten til Safaricom er muliggjort av den kenyanske staten, som med stolthet har stått for et ettergivende regulatorisk rammeverk med innovasjon som siktemål. M-PESA har for eksempel kun mottatt et såkalt «letter of no objection» fra Kenyas sentralbank som tillater – men ikke regulerer – telekommunikasjonsfirmaets inntreden i finanssektoren.
Etter å ha gjort sin entré som betalingsformidler har Safaricom ekspandert til å utgjøre en grunnleggende infrastruktur for utlån. Veksten gikk sakte i begynnelsen, men siden 2016 har bredden i tilbudet deres økt enormt. Selskapets lånetjeneste, M-Shwari, ble først lansert i samarbeid med Commercial Bank of Africa og har siden blitt kopiert i partnerskap med andre banker. Midtveis i 2018 hadde M-Shwari alene lånt ut 230 milliarder kenyanske shillings (Ksh). Lønnsomheten hviler til dels på et stykke diskursiv gymnastikk der påslaget på 7,5 prosent for utlånte midler defineres som en «fasiliteringsgebyr» heller enn en rente. Om det hadde vært ansett for å være det sistnevnte, ville lånet blitt gjenstand for en lovpålagt grense som ligger godt under dets nåværende annualiserte kostnad på omlag 100 prosent.
Safaricom tilbyr også andre lån. I begynnelsen av 2019 innførte Safaricom en ny overtrekksinnretning, Fuliza, som låner ut til abonnenter på M-Pesa som har sluppet opp for digitale verdier. Brukere varsles om at de ikke kan betale, og Fuliza blir deretter tilbudt som en løsning i sanntid, ved at abonnentene i bytte mot et pristillegg får tilgang til små lån som kan dekke mellomlegget. I løpet av den første måneden den var i drift, lånte tjenesten ut mer enn seks milliarder Ksh ved hjelp av en innledende avgift på 1 prosent pluss en daglig avgift på opptil 30 Ksh. Fuliza ekspanderer slik logikken som ligger bak Okoa Jahazi, en kredittjeneste for mobil oppkoblingstid som brukes for å selge omlag en tredjedel av Safaricoms oppkoblingstid til kenyanere som mangler penger, med et påslag på 10 prosent. Okoa Jahazi er en så populær tjeneste, ble vi fortalt av en ansatt i en investeringsbank, at dersom den var regulert ville den alene gitt Safaricom status som en av landets mellomstore banker.
Men denne utlånsvirksomheten er ingen vanlig bankvirksomhet. Selv om M-Shwari tilbys i samarbeid med en regulert bank, finnes det også kjempemessige mengder gjeld i Kenya som blir tilbudt utenom statens regulatoriske rekkevidde. Tjenester som Fuliza eller Okoa Jahazi aksepterer ikke kundeinnskudd, og er derfor ikke underlagt det samme tilsynet som banker.
Utlånsappene som Safaricom står bak er kun toppen av et isfjell. Dusinvis av andre selskaper som driver mobil utlånsvirksomhet opererer nå i Kenya, men løs regulering gjør at det faktiske omfanget er vanskelig å vite med sikkerhet. Blant vanlige kenyanere kryr det av spekulasjoner omkring appenes opphav og intensjoner; under et nylig besøk hørte vi rykter om at politikere forsøker å hvitvaske penger ved å lansere utlånsapper, og om russere som oppsøkte kenyanske partnere som var villige til å gi rådgivning om dette nye grensemarkedet for gjeld. Disse fortellingene peker ikke bare mot bransjens manglende åpenhet, men også mot en oppfatning blant vanlige kenyanere om fjerne aktører som tjener på utviklingen uten å kunne stilles til ansvar for konsekvensene.
To av de meste fremtredende fintech-appene er Tala og Branch. Fra hovedkvarterene sine i California eksporterer disse firmaene Silicon Valleys merkelige sammenbinding av teknologi, finans og utviklingsteori . Små butikker over hele landet er malt i blåfargen som kjennetegner Branch, med slagord som tilbyr «lån for måten du lever på». Appene lastes raskt ned på Kenyas mange smarttelefoner, og via landets allestedsnærværende pengeoverføringssystem graver de seg gjennom folks mobilenheter og kontoer på sosiale medier for å finne tegn på deres kredittverdighet. Hvordan selskapenes utlånsalgoritmer fungerer er tett bevoktede hemmeligheter, men personer innenfor bransjen antyder en ambisiøs innsats for å spore hverdagslig oppførsel og sosiale relasjoner. I tråd med troen på at «alle data er kredittdata» forsøker disse firmaene å analysere alt fra hvorvidt du ringer familien din regelmessig til om du går til samme arbeidsplass hver dag eller har et utstrakt kontaktnettverk. Talas administrerende direktør meldte at «tilbakebetaling av et lån er mer sannsynlig fra noen som har kontaktene sine listet opp med både for- og etternavn». Branch, på sin side, anvender brukeres smarttelefondata. Men hva som regnes som betydningsfullt blant likes, linker, plasseringsdata og surfing – for ikke å snakke om hvorvidt finansfolk skal ha tilgang til dette – diskuteres mindre. Disse firmaene gir begrenset med innsyn til allmennheten, men til investorer kan de fortelle at pengene strømmer inn: Tala har samlet inn mer enn 109 millioner amerikanske dollar mens Branch har mottatt nærmere 260 millioner dollar fra investorer som er ivrige etter å dra fordel av fattige menneskers gjeld og data.
[plsc_pullquote align=»left»]Sentralt i fintech-forretningsmodellen ligger en endeløs strøm av nudging, formaninger og incitamenter til å låne.[/plsc_pullquote]Sentralt i fintech-forretningsmodellen ligger en endeløs strøm av nudging, formaninger og incitamenter til å låne. Tekstmeldinger som kommer uten oppfordring, avbryter folk gjennom dagen og frister de som er i nød til å ta opp lån med ekstraordinære satser. Mange peker mot det høye antall lån som tas ut på kvelder i helgene som bevis for at lån markedsføres og tas opp når folk er i beruset tilstand.
De som risikerer å misligholde lånene sine er gjenstand for like mye hundsing (en studie fant at 50 % av kenyanere hadde gjort en forsinket tilbakebetaling av et lån). En informant med utdannelse fra Universitetet i Nairobi fortalte oss hvor pinlig det er å befinne seg i et møte – eller enda verre, i et jobbintervju – og få påminnelser om tilbakebetaling som dukker opp på skjermen din. «Det er så flaut! De tekster hele tiden. Du blir stressa». En annen av disse appene, OKash, dro denne stigmatiseringslogikken enda lenger ved å høste brukeres kontakter og ringe deres sjefer, foreldre og venner for gjennom skam å presse dem til å betale tilbake.
Utover urimelige avgifter og stress er Tala, Branch og de andre også ansvarlige for en autorisasjonskrise . I 2010 begynte Kenyas sentralbank å utstede lisenser for kredittvurderingsbyråer (Credit reference bureaus, CRB). Disse databasene samler lånehistorikk og deler den mellom finansinstitusjoner, med bakgrunn i et premiss om at prissettingen av kreditt fungerer dårlig grunnet informasjonsasymmetrier. Det tydeligste resultatet har imidlertid vært en utstrakt svartelisting av låntakere. En rapport kom fram til at 2,7 millioner kenyanere hadde blitt gjenstand for negativ listeføring av CRB-er allerede i 2017 (ett år før fintech virkelig tok av). En utlånsoffiser i en bankfilial i Kenyas innland overdrev bare litt når hun fortalte oss at 80 prosent av deres vordende kunder var listeført hos et kredittbyrå på grunn av fintech-lån. Uansett hva de virkelige tallene er, finnes det en utbredt oppfatning blant de vi snakket med om at lettvint utlånsvirksomhet berøver låntagerne deres fremtid . Rapporteringen fra CRB-ene brukes ikke bare av aktører som vurderer lån, men av en rekke ulike institusjoner, inkludert arbeidsgivere som krever at jobbsøkere oppgir sin CRB-rapport for at de skal bli vurdert. Når et klareringsbevis koster mer enn 20 amerikanske dollar, utgjør slike krav en finansiell byrde og en urettferdig hindring for en generasjon som søker meningsfylt arbeid.
Alt dette fremstår ekstra illevarslende i lys av Facebook sin nylig annonserte finanstjeneste, Libra. På samme måte som fintech-appene har Facebook kledd Libra opp i sosialt bevisst retorikk, med løfter om å innlemme «de bankløse» gjennom sin blokkjedebaserte løsning. Sjefen i Tala var også raskt ute med å forherlige Libra ved å fortelle Fortune at «det er spennende hvor løfterikt det er», og at det kunne gi selskapet hennes adgang til å «akselerere» deres ekspansjon mot nye befolkningsgrupper av låntagere. Libras globale ambisjoner lover fintech-firmaene regulatorisk arbitrasje og massive mengder data, der de lett vil kunne omgå de ynkelige beskyttelsene som nasjonale lovgivere har satt opp.
Slik «sikkerhet i omdømme» («Reputational collateral»), for å bruke Keith Breckenridge sitt begrep, styrkes hver gang en kunde kobler seg til Safaricom. Siden lanseringen av M-PESA i 2007 har Safaricom utvidet mengden med kilder som de bruker til å akkumulere sine lagre av brukerdata. Informasjon om hvor ofte brukere sendte og mottok penger, beløpene som beveget seg gjennom kontoene deres, og hvor avhengige de var av Okoa Jahazi (den kortsiktige lånetjenesten for oppkoblingstid) ble mobilisert for å vurdere kredittverdigheten til mulige låntagere når M-Shwari først ble lansert i 2012. Resultatet er at Safaricom ser mer og mer ut som et kredittbyrå – mens de unngår å bli regulert som om de var det.
Safaricoms bruk av omdømme som sikkerhet har vist seg å være overraskende treffsikkert i M-Shwari sitt tilfelle, da selskapet rapporterer tilbakebetalingsrater som ligger over tradisjonelle bankinstitusjoner. Folk jobber hardt for å betale tilbake lånene sine, om ikke alltid i tråd med tidslinjene som dikteres av utlånerne. Mange rapporterer at de tar opp lån gjennom en mobiltjeneste for å tilbakebetale eksisterende gjeld når tidsfristen kommer opp på en annen mobiltjeneste. Dette er en gjeldskarusell som det er vanskelig å hoppe av.
Det er også en forgjeldingssyklus som utlånerne har få incentiver for å bryte opp. Samtidig som låntagerne bestreber seg på å betale tilbake, har fintech-selskapene strukturert markedet slik at det drar fordel av gjentakende lån. Hver gang et lån tas ut, høstes det inn mer brukerdata, slik at selskapene bedre kan forutsi tilbakebetalingsraten til en gitt kunde. Hvis en bruker betaler i tide gis de tilgang til å låne høyere verdier, men siden fasiliteringsgebyret er satt til en fast prosent øker også profitten proporsjonalt. Med andre ord, jo mer tjenesten brukes, jo mer avkastning får selskapene.
De som støtter mobillån argumenterer med at det har løst kunnskapasymmetriene som preger tradisjonelle utlån, der det kreves innskudd eller pant for å sikre forbrukerrettede lån. Nye praksiser knyttet til høsting og analyse av data gir långivere muligheten til å vurdere forbrukeres kredittverdighet og kapasitet for tilbakebetaling. I følge dette narrativet har folk som en gang var ekskludert fra kredittmarkedet nå tilgang til kapital for å forbedre sine utsikter på kort og lang sikt. Det narrativet ikke nevner er de urimelige tilleggsbeløpene som preger fintech-industrien. I tillegg synes ikke det å være avhengig av flere kredittkilder på en og samme å tilsi «finansiell inkludering», men snarere nye former for avhengighet og eksklusjon: Å låne fra Tala for å betale Branch indikerer en kostbar form for avhengighet, og låntagerne som stables opp i CRB-lister blir ekskludert fra andre muligheter, idet deres fattigdom brukes imot dem.
Å ekspandere tilgang til kreditt fra banker har lenge vært et mål for internasjonale organisasjoner, myndigheter og industri, forent av målet om «finansiell inkludering». Denne agendaen verdsetter markeder høyt som et verktøy for å forbedre folks liv – en ideologi som opprettholdes av den konservative vendingen i steder som det britiske utviklingsdepartementet og den store innflytelsen til Gates-stiftelsen.
[plsc_pullquote align=»left»]Vår forskning viser imidlertid at målgruppene til fintech-industrien ikke bare står uten bank: mange er regelmessig blakke.[/plsc_pullquote]Vår forskning viser imidlertid at målgruppene til fintech-industrien ikke bare står uten bank: mange er regelmessig blakke. Mer spesifikt hviler profitten i digitale utlån på en rutinemessig mangel på penger blant kenyanere. Selv om noen bruker kreditt til å investere i forretningsdrift, er mange som forbruker denne typen lett tilgjengelig kreditt personer som vender seg til utlånere når de ikke kan betale regninger, husleie, eller for trekull som brukes til å tilberede måltider. Å befinne seg i en slik situasjon er ikke kun forbeholdt de spesielt fattige; behovet for å kjøpe seg tid ved hjelp av dyre lån forener kenyanere på alle trinn av klassestigen. Mer enn en tredjedel av digitale låntagere bruker lånene sine for å hanskes med hverdagslige behov knyttet til husholdningen sin – en type rutinemessige utgifter som ofte ikke forsvinner med låneopptak.
Over hele landet jobber millioner av kenyanere i en tilstand som Michael Denning har beskrevet som «Wageless life», et lønningsløst liv. Enten de selger mitumba (bruktklær) langs Kenyas gater, jobber i den privatiserte transportsektoren eller opererer som mama mboga (grønnsaksselgere) i Kenyas markeder, tjener disse menneskene penger fra dag til dag. Men deres finansielle horisonter er uberegnelige og ustadige. I stedet for å selge arbeidskraften sin i bytte mot en lønn, strever disse mennene og kvinnene seg gjennom noe som snarere nærmer seg et akkordarbeidsregime der de tjener en liten margin for hver gang forhandlingene om et klesstykke sluttføres, en passasjer stiger på et kjøretøy, eller en sekk med poteter selges.
Lønningsløse arbeidere kan ofte ikke akkumulere store pengebeløp fordi profitten som tjenes en dag ofte blir brukt opp neste dag. Firmaer som selger forbruksvarer – delvis ansporet av en forespeilet «formue på bunnen av pyramiden» – har kapitalisert på disse dynamikkene ved å skifte størrelse på tilbudene sine. De har innledet det som i Kenya iblant kalles «kadogo-økonomien», fra swahiliordet for «liten». Engangspakker med vaskemiddel, kjøttkraft og matfett gir de som tjener penger fra dag til dag tilgang til å bruke produkter som ville vært utenfor rekkevidde i mer konvensjonelle størrelser og mengder. Safaricom var også en «pioner» i dette henseende, ved at de lot kunder kjøpe oppkoblingstid til lav verdi i form av skrapekort som kunne koste så lite som 10 Ksh. Ironien er at det er dyrt å være fattig: selv om de er tilgjengelige i kraft av å være små, koster produktene i kadogo-økonomien proporsjonalt mer enn de samme varene i konvensjonell størrelse, som mer velstående kunder kan kjøpe.
Mens utviklingen av disse produktene samsvarer med den daglige finansielle rytmen som preger Kenyas fattige, må denne befolkningen konstant forsøke å hegne om sine økonomiske framtid. En dårlig dag på markedet og uforutsette utgifter – slik som sykdom – vil forrykke denne skjøre balansen. Det gjør også mer forutsigbare utgifter slik som skolepenger eller husleie, som er basert på andre former for tidsmessig logikk i form av semesteret og måneden. Resultatet er at det å gå tom for penger – om det skulle være for å betale for bussen hjem eller for å fylle bensin midt i måneden – forekommer hyppig.
Vi tenker på dette som en nullsaldo-økonomi . I motsetning til kadogo-økonomien, som er en benevnelse for det å endre størrelsen på produkter, karakteriseres nullsaldoøkonomien av en tidsmessig frakopling mellom tilgjengelige midler og nødvendige utgifter. Deltagere i nullsaldo-økonomien befinner seg rutinemessig i situasjoner hvor de mangler likviditet til å dekke kostnader. Selv om noen av disse kan være uventede, er det mange kenyanere som tenker på finansiell labilitet som et mønster: økonomisk irregularitet er normen. Innenfor denne konteksten har kenyanere utviklet repertoarer for å håndtere og skape mening ut fra rutinemessig volatilitet.
Kenyas lønnsarbeidere er også del av nullsaldo-økonomien. Selv om en lønn utvilsomt reduserer økonomisk usikkerhet, er det ikke nok for de fleste ansatte. Nye tall fra Kenyas nasjonale statistikkbyrå indikerer at tre fjerdedeler av alle lønnsmottagere (nesten to millioner mennesker) tjener mindre enn 50 000 Ksh i måneden (omtrent 4300 kr). Folk pleier å få betalt mot slutten av måneden, og de bruker mye av lønnen sin på å betale husleien ved første dag i påfølgende måned. Videre har nedskjæringer i offentlige tjenester – noe en økonom vi snakket med omtalte som en «internt pålagt strukturtilpasning» – betyr økende kostnader for individer som må bruke sine surt ervervede shillinger til å betale regninger for vann og elektrisitet, samt egenbetaling for skole og helsetjenester. Ved midten av måneden har bankkontoene skrumpet sammen og lommebøkene blitt tynne. Det foregår en form for respirasjon i den kenyanske økonomien som reflekterer nullsaldo-livets månedlige strømning: fra de avtagende folkemengdene i barene til den økende avhengigheten av den velkjente og billige kenyanske retten sukuma wiki (som bokstavelig talt betyr å skyve på uka). Vi ble ofte dirigert til å se mot veiene: ved midten av måneden er kenyanere mindre plaget av «the jam» – det nasjonale uttrykket for trafikk – fordi mange ikke lenger har råd til bensin til bilene sine og derfor reiser med buss i stedet.
Om kadogo-økonomien var en måte for kommersielle aktører å kapitalisere på knappheten og den daglige usikkerheten som ligger i det lønningsløse livet, tar digitale utlånere bevæpnet med brukerdata nå ut profitt fra tidssyklusene i nullsaldo-økonomien. Til forskjell fra de som selger engangsprodukter, har gjeldsforhandlerne et helt batteri av digitale data og algoritmer til disposisjon, for ikke å snakke om et hovedsakelig uregulert utlånsmarked. De tilbyr kundene sine muligheten til å kjøpe seg tid, men med et påslag som er så dyrt at det ville vært ulovlig for en kenyansk bank.
[plsc_pullquote align=»right»]De pågående trendene i Kenya er så illevarslende at selv pådriverne for digitale utlån maner til forsiktighet.[/plsc_pullquote]De pågående trendene i Kenya er så illevarslende at selv pådriverne for digitale utlån maner til forsiktighet. Kenyas sentralbank har krevd at låntagere gjøres oppmerksomme på appenes bruksvilkår, men for øyeblikket eksisterer det ikke noe pålegg i loven som krever noe mer enn tilgjengeliggjøring av informasjon fra utlånere som ikke er banker. Donorer, blant dem gruppene som har gjort mest for å forherlige digital finans, begynner nå å gjøre seg til talspersoner for lignende forbrukerbeskyttelser, fra krav om innsyn til regler mot hensynsløs utlånsvirksomhet. En gruppe av fintech-långivere har forsøkt å avverge offisielle reguleringer ved å signere et sett med frivillige etiske retningslinjer og opprette en lobbygruppe. Løfter om å ikke låne ut mer enn 40 amerikanske dollar til førstegangslånere eller å tydelig presentere vilkårene for lån kan kanskje bøte på noen små deler av problemet, men selvregulering blant kommersielle aktører vil ikke omdanne profittvirksomheten til risikokapitalister med globale ambisjoner.
Hindringene for å komme kenyanske låntagere til unnsetning går lenger enn politiske reguleringer. Reguleringsorgan, donorer og næringslivet deler en underliggende antagelse om at individer får problemer med gjeld fordi de er forvirrede eller ubetenksomme. Talspersoner for finansiell inkludering og risikokapitalister ser kun folk som låntagere eller entreprenører. Men tilstanden som så mange kenyanere deler kan bedre forstås som et uttrykk for fremveksten av en ny klasse. Kenyas forgjeldede klasse forenes gjennom sin tilhørighet til nullsaldo-økonomien: om det skulle være som en gateselger som ikke kan samle en tilstrekkelig varebeholdning eller som en ansatt med en lønn som ikke varer gjennom måneden, så fremtvinger uregelmessighetene og knappheten i den kenyanske økonomien låneopptak. Med husleie som skal betales, skolepenger på horisonten og slektninger som ber om hjelp med helserelaterte omkostninger, så blir ikke digitale lån tatt opp på grunn av manglende informasjon eller forståelse. Det er heller slik at kenyanere må låne for å få endene til å møtes. Restriksjonene på sosial reproduksjon som de lever under kan ikke løses gjennom anmodninger om å sikre informert samtykke. Deres forgjeldede status er ikke et tegn på å være myndiggjort, det er et bevis på at de er underkastet økonomiske ordninger som de ikke selv har valgt.
Teksten ble først publisert av The Boston Review.
Oversatt av Sondre Dalen, styremedlem i Attac Norge.