Forbi personvern: viktigheten av økonomiske rettigheter til vår data

Blogg| Digital økonomi Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Parminder Jeet Singh

Parminder Jeet Singh

Daglig leder i IT for Change
Parminder Jeet Singh er daglig leder for IT for Change, og leder organisasjonens arbeid innen internasjonal styring, e-styring og utvikling i den digitale tidsalderen. På globalt nivå har han spilt en stor rolle i å forme en sørlig diskurs om global internettstyring, og en positiv rettighetsorientert tilnærming til nettprat. Han er stiftende medlem av tre viktige globale koalisjoner i Internet Governance Domain - Just Net Coalition, BestBits og Internet Rights and Principals Coalition. Han leder også sekretariatet til Internet Social Forum, et tematisk forum for World Social Forum.

Økonomiske rettigheter til data om dem selv er avgjørende for små økonomiske aktører, samfunn og utviklingsland. Det vil determinere hvordan de plasserer seg i den digitale økonomien.

Digitale data og den gjennomgripende intelligensen den gir om mennesker, og om kunstige og naturlige fenomen, danner selve grunnlaget for en digital økonomi. Med den industrielle revolusjonen ble maskiner praktisk talt uunngåelige; det samme vil være tilfelle for et bredt spekter av økonomiske prosesser og systemer med basis i digital intelligens. Effektivitetsutbyttet er for høyt, og en rekke helt nye tjenester rett og slett for fristende til at samfunn kan motstå dem.

Et viktig krav til digital politikk er å gjøre det mulig for folk å beholde kontrollen over deres personlige informasjon. De må være i stand til helt og fullstendig nekte tilgang til noen typer data, og dele andre typer bare med pålitelige parter. De må videre kunne vite og kontrollere all påfølgende bruk av deres personlige opplysninger, da misbruk av disse kan forårsake alvorlig skade. Dette er hovedprinsippene som ligger til grunn for forskjellige personopplysningsregimer, blant annet EUs generelle databeskyttelsesforordning (GDPR) og Indias foreslåtte lov om databeskyttelse.

Datarettigheter utover personvern

Foto: Dayne Topkin / Unsplash

Ettersom den digitale økonomien i økende grad gjennomsyrer de fleste økonomiske forhold, avgjør tilgang til, og kontroll over, ulike typer data de komparative fordelene eller ulempene til involverte aktører. Dette er en veldig annerledes sak enn personvern, og gjelder mellom forbrukere og selskaper, mellom små aktører på digitale plattformer – som Uber-sjåfører og selgere på Amazon – og de tilsvarende plattformene, og blant nasjoner.

På samme måte som med industrialiseringen, vil også den digitale økonomien skape nye vinnere og tapere, bare på langt kortere tid. Hvor mye selskaper vil kunne profitere på bekostning av forbrukerne, om små økonomiske aktører vil overleve – og i så fall på hvilke vilkår – og hvilke land som vil rykke opp i de globale rekkene og hvilke som vil finne seg selv i koloniseringslignende forhold, vil alt styres av hvordan tilgang på, og kontroll av, forskjellige viktige typer data blir bestemt.

Lover rettet mot personvern kan på noen områder beskytte enkeltpersoner mot databasert økonomisk utnyttelse. Men disse er minimale og stort sett ikke veldig effektive. Årsaken er at gjeldende databeskyttelseslover ikke fokuserer på den økonomiske dimensjonen, selv med tanke på enkeltpersoner. Men enda viktigere, ettersom kjernen i den digital økonomien etterhvert skifter fra målrettet reklame – der personopplysninger er nøkkelen – til databasert styring av sektorovergripende aktiviteter, er det anonymiserte og aggregerte data som nå blir viktig. Kunstig intelligens, som i økende grad trer frem som drivkraften i den digitale økonomien, er for eksempel bygd på slike data.

Anonymiserte og aggregerte data – i likhet med andre former for viktige data – har foreløpig ingen juridisk beskyttelse eller eierrettigheter. Standardtilnærmingen er at den som samler inn slike data fullstendig og utelukkende eier hele verdien. Det er denne, helt uholdbare, standarden som har gjort de mulig at noen få digitale selskaper på bare litt over et tiår har blitt verdens rikeste, samtidig som små digital aktører som Uber-sjåfører og selgere på Amazon har blitt presset nedover til bristepunktet. Det er også denne standeren som fører alle andre land, bortsett fra de to ledende digitale supermaktene USA og Kina, mot en potensielt svært ødeleggende digital avhengighet.

Disse tidlige trendene vil utelukkende forsterkes, og resultatet etter det neste tiåret er skremmende enkelt å se for seg. Enten må vi godta denne raskt kommende fremtiden, eller så må vi forsøke å avverge den ved å styre trenden mot en digital økonomi som er mer rettferdig overfor forbrukere, små økonomiske aktører og utviklingsland.

Økonomiske diskusjoner rundt data

I sentrum av den digitale økonomien står data som økonomisk ressurs. Verdien av denne ressursen er universelt anerkjent av selskaper gjennom internasjonale diskusjoner, enten det er på World Economic Forum eller i Financial Times og The Economist. Mot dette bakgrunnsteppet er det påtagelig at «data som økonomisk ressurs» nesten aldri kommer til uttrykk i politiske diskusjoner på globalt nivå. Også på nasjonalt plan forblir referansene overfladiske.

Den enkle grunnen til dette er at USA og deres allierte, som har et sterkt grep om globale politiske diskurser, ikke ønsker å snakke om det. Enhver diskusjon omkring «data som økonomisk ressurs» vil umiddelbart gå i retning av å utfordre amerikanske selskapers globale utvinning av nettopp denne verdifulle ressursen. Med støtte fra sine allierte er USA akkurat nå opptatt med å forsøke å få alle land til å støtte et regime for «fri global flyt av data». Det siste er rett og slett en omformulering av dagens gjeldende praksis der «den som samler inn dataen, eier dataen». Dersom stater signerer fra seg retten til å stoppe strømmen av data ut fra deres jurisdiksjon, vil ingen regler for dataeierskap – eller andre typer økonomiske rettigheter overfor data – noen gang kunne bli innført på en meningsfull måte. Det vil dermed være slutten på enhver sjanse for en digital økonomi som er rettferdig overfor små økonomiske aktører og utviklingsland.

Størstedelen av digital aktivisme, selv i utviklingsland som India, forblir dessverre utelukkende fokusert på personvernspørsmålet. Selv om personvern uten tvil er viktig, ignorerer et slikt fokus økonomiske rettigheter til data. Det kan virke som om det er en eliteskjevhet her, hvor man håper at markedet i seg selv vil sikre rettferdighet.

Ethvert argument for økonomiske rettigheter bringer statlige organer inn i datarelaterte roller, noe som blir ansett som «en kur verre enn sykdommen». Men markedslogikken ser ikke ut til å fungere for Uber-sjåføren, Amazon-selgeren, eller de små restaurantene og hotellene som blir utnyttet av henholdsvis plattformer for matutlevering og overnattingsbooking. Den ser ikke ut til å fungere for de aller fleste forbrukere med lav kjøpekraft. Videre vil en slik markedslogikk uten tvil etterlate India i en posisjon preget av uløselig digital avhengighet av amerikanske eller kinesiske selskaper innen nesten alle sektorer.

EU står splittet mellom sin geo-økonomiske lojalitet til USA og utsiktene til en raskt eroderende digital økonomi. Unionen har så smått gitt fra seg noen tentative lyder om økonomiske rettigheter til data, inkludert data som går utover det personlige. Policydokumentene nevner mandater som involverer rettigheter på data fra private selskaper til allment samfunnsnyttige øyemål. EUs konkurransetilsyn undersøker hvem som har rettighetene til data om varer som blir lagt ut for salg av tredjepartsselgere på Amazon-plattformen; selgeren eller Amazon. Et annet policydokument fra EU stiller spørsmål ved om det er eieren av et fabrikkanlegg som har rett på maskindataene som stammer fra fabrikken, eller om eierrettighetene skal tilfalle leverandøren av de digitale applikasjonene som kjører fabrikkens maskiner.

Til tross for at forsøkene er noe halvhjertede, går de utover personvern og i retning ulike typer økonomiske rettigheter til data – både av enkeltpersoner, grupper og samfunn. Dermed burde kanskje EU bli utfordret på hvordan disse nye fremvoksende interne posisjonene kan forenes med støtten til USA og deres regime for «global fri flyt av data» i internasjonale handelsfora.

Et rammeverk for økonomiske rettigheter til data

Foto: Taylor Vick / Unsplash

Slike politiske forsøk må understøttes av et eksplisitt og overordnet rammeverk for økonomiske rettigheter til data, både av enkeltpersoner og deres lokalsamfunn. EU har enda ikke klart å samle nok geopolitisk mot til å bryte med USA i et så grunnleggende spørsmål. De håper fremdeles at de kan posisjonere seg på utnytter-siden i den globale digitale økonomi-likningen.

Med kun Kina som potensiell utfordrer til USA, ser dette imidlertid stadig mer usannsynlig ut. Dermed blir det opp til sterke utviklingsland å starte prosessen med å utforme de presserende rammene for økonomiske rettigheter til data, spesielt når det gjelder kollektiv data.

Dette er hovedinnsatsen i kapitlene om samfunnsdata og nasjonale data i utkastet om e-handelspolitikk i India. Utkastet erklærer lokalsamfunnets eierskap til data som stammer fra, og handler om, et fellesskap av mennesker. Det sier at juridiske og teknologiske midler vil bli utviklet for å gjøre slike data tilgjengelig for Indias utvikling av sin digitale økonomi, inkludert spesielle vilkår for små bedrifter. Denne politikken søker også lokal lagring av samfunns- og nasjonal data, noe som er nødvendig for å kunne håndheve de økonomiske rettighetene til nasjonale aktører, grupper eller lokalsamfunn.

Å erklære intensjon om å utvikle innenlandske økonomiske rettigheter til indiske data er et særs viktigst første skritt. Det må følges opp av mye hardt og innovativt arbeid på områder som spenner fra den politisk-juridiske dimensjonen til det tekniske på forretningsmodellnivå. Uten å ta dette viktige første skrittet er det klart at India hadde gått mot fullstendig digital undertrykkelse og avhengighet. Med det faktum at den digitale økonomien i økende grad fremstår som det sentrale og drivende paradigmet i alle økonomiske sektorer, kunne India, uten et slikt rammeverk, sett langt etter muligheten til å slå seg opp på den globale scenen.

I et forsøk på å opprettholde deres ledelse og kontroll over digital-økonomi-diskursen i møte med utviklingslandenes økende skepsis, har Japan, som USAs viktigste alliert, presentert et nytt rammeverk for «fri flyt av data med tillit» (Data Free Flow with Trust). Rammeverket hevder på nedlatende vis å ivareta utviklingslandenes bekymringer ved å inkludere personvern og sikkerhetsbeskyttelse i rammeverket. Men den største utfordringen som utviklingsland står overfor handler om nasjonale økonomiske rettigheter til data som flyttes ut av deres rekkevidde. Dette er ikke immaterielle eiendomsrettigheter til de som samler inn data, men rettigheter til mennesker, lokalsamfunn og andre små økonomiske aktører som genererer dataen. Slike data brukes til å utvikle digital intelligens om disse menneskene. Digital intelligens som vil bli brukt til å kontrollere og manipulere dem, ikke bare individuelt men også samlet. Utviklingsland, deres folk og lokalsamfunn bør, logisk nok, besitte noen umistelige rettigheter over slike data.

Ikke gi opp økonomisk politikk rundt data

Hvis USA og deres allierte er klare til å godta et slags rammeverk for «globale datastrømmer med tillit og beskyttelse av økonomiske rettigheter», bør vi være villig til å diskutere det. Men det krever i første omgang å akseptere og iverksette ulike typer økonomiske rettigheter til data, noe USA og deres allierte ikke engang er villig til å se for seg.

India nektet å støtte Japans forslag om «fri flyt av data med tillit» på det siste G20-møtet, og hevdet at data er en del av en nasjons rikdom og at hvert land har rett til å bruke egen data til egen utvikling.

Spørsmålene som må reises er: beholder brukere av forskjellige digitale tjenester noen økonomiske rettigheter til dataene de genererer, og trenger de kollektive midler i utøvelsen av dem; har Uber-sjåfører noen økonomiske rettigheter til den enorme verdien av dataen som Uber besitter, men som i stor grad stammer fra sjåførene; og på samme måte, har selgere på Amazon og Flipkart lignende rettigheter til data om varene de legger ut for salg på disse plattformene, og; har India som nasjon rett til å bruke ulik type data som stammer fra India på måter som best tjener deres digitale industrialiseringsbehov?

Det er viktig at India står fast på delen om fellesskapet/nasjonen i utkastet om e-handelspolitikk, selv om de blir presset, og da særlig fra USA, mot tilbaketrekning. Dessverre trekker indiske personvernsaktivister ofte samme retning som slike krav. De innehar ikke en tilstrekkelig forståelse av den digitale økonomien og de potensielle konsekvensene for India på mellom- til lang sikt.

Et krav har vært å flytte alle datarelaterte politiske spørsmål til IT-departementet, som allerede er i gang med å forberede et lovforslaget om personlig data. Det ville være et enormt feiltrinn. Det arbeides kontinuerlig med å veve sammen problemer knyttet til personvern og økonomiske rettigheter til data, ofte som en bevisst strategi. «Data som økonomisk ressurs» er veldig forskjellig fra «data som personvernutfordring», og førstnevnte inkluderer også kollektive økonomiske rettigheter til data, ikke bare individuelle. De to må ikke forveksles. Departementet for promotering av industri og intern handel – med ansvar for utkastet til e-handelspolitikk – er det rette til å håndtere de økonomiske ressursaspektene ved data. De økonomiske aspektene, og tilhørende retningslinjer og lover, er nøkkelen til Indias digitale fremtid. Mange andre utviklingsland ser også mot India med forventning om at vi skal ta den konseptuelle og politiske ledelsen i denne forbindelse.

Teksten ble først publisert av The Wire.

Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.