Brannene i Amazonas er en internasjonal krise. Vi må redde regnskogen, og Norge har flere strenger å spille på enn å holde tilbake regnskogstøtte. Men da må vi tenke på å redde regnskog, ikke å tjene penger.
Denne høsten har verden fått øynene opp for de titusenvis av brannene som har pågått i ukevis i Amazonas. Fotballbaner med regnskog forsvinner omtrent før vi rekker å snu oss, og hver eneste kvadratmeter er viktig for verden. Ikke bare er det en verdi å ta vare på skogen i seg selv. Uten Amazonas har vi ikke sjanse til å nå klimamålene.
Men ennå har vi knapt snakket om kjernen av problemet. Det kan forklares med Norge som et knakende godt eksempel.
Dobbeltmoral
I mange år har Norge gitt regnskogen i Brasil milliarder av kroner for å hindre avskoging. Titusenvis av branner viser at det åpenbart ikke har fungert godt nok.
Og det er egentlig ikke så rart. For når det gjelder regnskogen er vi er dobbeltmoralen selv.
Ved siden av å ha gitt noen milliarder Amazonas, er vi også fryktelig glad i å tjene penger. Mens den norske regjeringen har investert 10 milliarder i regnskog, har Equinor investert nærmere 80 milliarder i noen av verdens største oljereserver på dypt vann, utenfor Rio de Janeiro. Og vi kan visstnok vente ytterligere investeringer i hundremilliardersklassen. Allerede 10. oktober planlegger Equinor å by på nye oljelisenser i Brasil.
Foruten olje synes nye markeder for laks å være førende for norsk handels- og utenrikspolitikk. Og dermed klima- og regnskogpolitikk. Det er knapt ett år siden regjeringen unnlot å innføre tiltak for å få regnskograserende palmeolje ut av drivstofftanken i frykt for at Indonesia da ikke ville kjøpe laks fra Norge. Og for å fôre laksen importerer vi soya som kommer fra Brasils regnskog. Deretter selger vi laksen tilbake til Brasil og Indonesia, og tjener hauger med penger. Verden elsker nemlig norsk laks.
Gir og tar
Dette er med på å bidra til avskoging og fører til klimagassutslipp av en annen verden, men norsk næringslivspolitikk forutsetter også en bruk av regnskogen som vi ikke lenger kan unne oss. Å bruke regnskogen til soyaplantasjer og kjøttproduksjon, gjør både at mer og mer regnskog fjernes til fordel for industrielt jordbruk, og er grunnen til at jordeiere tenner på regnskogen for å bruke områdene til enda mer produksjon.
For når vi på den ene siden gir penger til regnskogen, men på den andre siden tjener mye, mye mer på å være med og ødelegge den, er vi en enorm del av problemet.
Spørsmålet vi må stille er derfor: Hva er det egentlig vi vil? Skal vi selge laks og olje eller redde regnskog? Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen så ut til å gi svaret tidligere i høst da han midt under den tragiske og svært alvorlige krisen i Amazonas annonserte at Norge har ferdigforhandlet en frihandelsavtale med Brasil. Mer laks og oljeteknologi fra Norge, mot mer soya og kjøtt fra Brasil.
Som om det ikke allerede var nok bensin på bålet, er vi bare noen måneder uti Jair Bolsonaros presidentskap, og er det én ting han har vist, så er det at han mener alvor med å i praksis utrydde regnskogen.
Norge har et ansvar, både som mangeårig forkjemper for regnskogen, og som et land i verden, for å bidra til å løse dette problemet. Det gjør vi ikke nå.
Trenger helhetlig politikk
Vi trenger en helhet i politikken som statsminister Erna Solberg må ta ansvar for. Hun kan starte med å annonsere at det ikke blir noen frihandelsavtale før Brasil lever opp til forpliktelsene i Parisavtalen og avskogingen i Brasil er under kontroll.
Den norske regnskogsatsinga og dermed Norges klimatroverdighet avhenger av utfallet i Amazonas, og nå haster det med å vise at vi mener det.
For mister vi Amazonas, taper vi kampen mot klimakrisen.
Denne teksten er basert på et innlegg som først var publisert hos Bistandsaktuelt.