Attacs høringssvar om «Rettferdig skattelegging av internasjonale selskaper»

Attac| Uttalelser Stikkord:

Innspill til Representantforslag 106 S

Attac takker for muligheten til å komme med innspill til dagens høring om rettferdig skattlegging av internasjonale selskap. Forslagsstillerne skal ha honnør for å sette i gang arbeidet med å regulere digitaløkonomien.

Attac Norge støtter de fire forslagene i representantforslaget, og er enig i at det er et behov for å utrede det nasjonale handlingsrommet. Videre mener vi at det ikke er et motsetningsforhold mellom å støtte internasjonale prosesser og innføringen av nasjonale tiltak for å sikre det norske skattesystemet.

Forslag 1. Kildeskatt på royalties og renter

Attac Norge stiller seg bak Tax Justice Network – Norge sitt innspill om kildeskatt på royalties og renter.

Attac er av den oppfatning at gjeldende regler for kildeskatt på renter må utvides slik at alle rentekostnader skal beskattes, ikke bare rentekostnader som overstiger 25 millioner kroner. Andre land som har lignende ordninger gir skattefradrag hjemme for skatt betalt i utlandet, slik at selskapene ikke skatter i begge land. I tilfeller der land har skatt på renter og royalties bør det gis fradrag for det i Norge.

Attac Norge understreker at en slik kildeskatt også må omfatte betalinger til EU-land, da det meste av overskuddet som flyttes ut av Norge havner i EU-land.

Forslag 2. Krav til land-for-land rapportering og åpenhet om eierskap for å delta i offentlige anbudsprosesser

Ved å kreve land-for-land rapportering (LLR) fra samtlige selskap som deltar i offentlige anbud, vil man fange opp elementene i representantens forslag. Kravene som Norge allerede har innført overfor de største multinasjonale foretakene lider under flere svakheter, som bør forbedres.

Skal en land-for-land-rapport være effektiv må den inkludere de punktene som Tax Justice Network skisserer opp i sitt høringsinnspill. Disse inkluderer:

Informasjon om alle jurisdiskusjonene konsernet er registrert, både steder der de betaler skatt og ikke betaler.

De åtte nøkkeltallene i regnskapet som fremkommer av Publish What You Pay sin rapport «An Extended country by country reporting. A policy proposal to the EU. Vol. 2.» fra 2018.1

Ytterligere krav til åpenhet, dersom man skal delta i offentlige anbudsprosesser. Det er avgjørende når vi vet at skjult eierskap er en viktig årsak til utbredelsen av skatteparadis. Kravet om åpenhet om eierskap må således omfatte alle eiere, ikke bare de med mer enn 25 prosent eierandel.

LLR-rapportene må være offentlig.

Forslag 3: Utrede hvordan verdien av brukere som innsatsfaktor i produksjonen av digitale tjenester kan regnes inn, og hvordan gevinsten fra slik verdiskapning kan fordeles bedre.

Behovet for å tenke nytt for å skatte den fremvoksende digitale økonomien er avgjørende. Attac Norge støtter helhjertet nasjonale initiativer i påvente av internasjonalt gjennombrudd, da behovet for å sikre det norske skattefundamentet på lengre sikt er viktig.

Teknologiselskapene har bygget sine tjenester og forretningsidé på datafangst fra brukere. Til grunn for representantforslaget ligger ideen at teknologiselskapene burde betale for denne dataen. Med «verdien av brukere som innsatsfaktor» antar vi at forslaget legger til grunn at et antall brukere av en gitt tjeneste skal bestemme avgiftsgrunnlaget, slik at verdiskapningen skal tilfalle fellesskapet så vel som selskapet.

Følgende utfordringer melder seg derfor når man snakker om verdien av brukere som innsatsfaktor:

  • Data har ikke én verdi
  • Uklart skille mellom produkt og tjeneste
  • Identifisering av verdiskapningen

Data har ikke én verdi. Dette er et naturlig resultat av at vi produserer svært ulike former for data, hvor verdien og nytten er varierende.

En av utfordringene innen den digitale økonomien er et stadig mer uklart skille mellom produkt og tjeneste. De seneste årenes utvikling innen «tingenes internett» (IoT) har gjort datainnsamling fra ulike produkter mulig. Antallet enheter som er tilkoblet internett har økt betydelig og bidratt til dette uklare skillet mellom produkt og tjenester. Bilindustrien er et godt eksempel på denne utviklingen. Biler samler inn enorme mengder data for å forbedre den neste generasjonen av biltypen, men også til å selge data om kundens kjøremønster o.l til forsikringsselskaper.

Hvilken direkte verdi denne dataen som brukerne (kundene) produserer, blir i praksis svært vanskelig å fastsette, og må hentes ut fra selskapene. Verdien av dataen materialiserer seg først når dataen brukes til noe, for eksempel i form av en bedre prising av forsikringer sett fra forsikringsselskapets ståsted.

Dersom man likevel skal prøve å gi dataen som er samlet inn via IoT en verdi, er det en rekke politiske og teknologiske utfordringer med å hente ut data fra selskapene. En bedre strategi er å utvikle politikk for å skjerpe kontrollen på data – både hvilke hjemmel selskapene skal ha til å samle inn data, og hvilke type data som skal være lagret av myndigheter og hvilke data som skal være lagret av private selskaper.

Man kan velge å skille mellom ulike typer datafangst og tjenestetilbud, som i praksis betyr å lage en egen skatt for plattformselskaper.

Slik forslaget om verdien av «brukere som innsatsfaktor» er utformet, virker det myntet på sentraliserte sosiale-medier plattformer med et definert antall Internett-brukere. Et enkelt regnestykke basert på et av OECDs forslag av det internasjonale skattesystemet illustrerer utfordringen, selv hvis man skulle ønske en helt spesifikk skatt for én type plattform. Ta for eksempel India, som har 300 millioner Facebook-brukere og 13 prosent av den totale brukermassen til Facebook. India ville, basert på dette forslaget, kunne krevd 13 prosent av den totale brukerprofitten til Facebook. Men det er åpenbart ikke noe én til én forhold mellom antall registrerte brukere og Facebook sin omsetning. For Norge ville denne modellen resultert i en skatt på 0,14%, selv om over 80% av den norske befolkningen over 18 år er registrert på plattformen.

Antallet brukere sier derfor ingenting om mengden eller kvaliteten på dataen som brukerne produserer, som er langt viktigere og mer interessant. Hvis det er dette, dvs. mengden eller kvaliteten på dataen som brukerne produserer som ligger til grunn for forslaget, ser vi utfordringer med å sette en pris på data. Data er ikke én størrelse, men kommer i forskjellige former og på forskjellige stadier. Desto lengre ut i prosesskjeden, jo vanskeligere blir det å skille data fra hverandre. Med en gang data er fanget, strukturert, pakket sammen og brukt i en algoritme, eller solgt som en pakke med data, kan den ikke lenger eies. Det er fordi dataen nå eksisterer mange forskjellige steder på en og samme tid. Denne dataen er også samlet inn fra en rekke forskjellige steder, og har forandret seg fra sitt utgangspunkt. Eierskapet blir praktisktalt umulig å fastslå, og på samme måte vil prisen på dataen som er fanget og generert være vanskelig, om ikke umulig å tallfeste.

Videre er det viktig å ta innover seg det faktum at relativt få selskaper som har en stor del av inntektene sine fra konkret salg av ubehandlet data. Plattformselskapenes profitt oppstår først når de selger demografiske dataanalyser, hvorav denne dataen kan benyttes til målrettede formål. Dette kan eksempelvis være til mikromålretting hvis formål er å endre atferd.

Tilgang på data bør naturligvis reguleres, men ikke gjennom skattesystemet. Spørsmålet om data er et spørsmål om hvem som har tilgang på den og hva det kan brukes til, og dermed er verdien avhengig av hvordan den brukes. Persondata må vernes mot misbruk, men hovedproblemet er at noen få aktører får tilnærmet monopol på bruken av data slik systemet fungerer i dag. Snarere enn å skattlegge monopolistene må man unngå monopoler.

På bakgrunn av disse utfordringene er det fristende å legge kreftene i mer overordnede systemer, som ikke er rettet spesielt mot en type plattformselskap med en spesifikk forretningsmodell. Dette vil kunne være mer hensiktsmessig da vi har liten kjennskap til hvordan disse plattformselskapene og deres forretningsmodell vil utvikle seg i fremtiden.

Dermed mener Attac Norge at det vil være langt mer hensiktsmessig å utvikle skattemodeller som går på tvers av industri og sektor. På den måten vender vi tilbake til forslaget om enhetlig skattelegging av multinasjonale foretak, hvor skatten regnes ut fra et konserns samlede globale overskudd. Enhetlig skattelegging bør videre kombineres med en global selskapsskatt på de multinasjonale selskapene sin profitt tilsvarende 20 – 25 prosent. Dette er i tråd med FNs nyeste anbefalinger.2 Det er svært sannsynlig at dette er den eneste måten vi kan skattlegge de store aktørene i digitaløkonomien på.

Enhetlig skattelegging betyr at Norges andel av det samlede overskuddet beregnes ut fra hvor stor andel av konsernets virksomhet foregår i Norge. Her vender utfordringene i digitaløkonomien tilbake, fordi det er vanskeligere å definere konsernets virksomhet i et land. Derfor anbefaler vi at dette tas med i representantenes forslag nummer fire.

Videre er anbefaler vi at Norge går inn for å oppheve det midlertidige forbudet mot toll på elektroniske overføringer i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det vil bidra til mer enn 10 milliarder dollar i årlige skatteinntekter, hvorav 95 prosent av disse vil gå til utviklingsland.3 Dette vil være god utviklingspolitikk.

Forslag 4

Attac Norge støtter en utredning av det norske handlingsrommet i skattepolitikken. Forslaget spesifiserer at utredningen må ta for seg en omsetningsavgift på digital virksomhet, og et omvendt kredittfradrag.

Forslaget bør også understreke at utredningen skal undersøke skattbare alternativer til fysisk tilstedeværelse. Dette er nødvendig for enhver utregning av skatt i den digitale økonomien, og særlig for forslaget om enhetlig skattelegging.